Tommy Kvarsvik

Cd-singelen Said She Was a Dancer av Jethro Tull ble utgitt i Cd-formatets barndom - så tidlig som i 1987. Faktisk er dette den aller første Cd-singelen bandet utga, der tittelsporet selvsagt er hentet fra albumet Crest of a Knave. Teksten er minst like vakker som musikken på denne låta, og har mye av den samme tematikken som en annen låt på samme album, nemlig Budapest. I begge sangene fortelles det om et møte med en sjenert utenlandsk/øst-europeisk skjønnhet ute i det store utland, men som aldri blir noe mer enn akkurat det - et kort møte før hun forsvinner igjen. Lengselen mot det ukjente, men også uoppnåelige, er noe som fascinerer meg.

She said she was a dancer. If I believed it, it was my business.
It felt like a merry dance that I was being led.
So I stole one kiss. It was a near miss.
She looked at me like I was Jack the Ripper.
She leaned in close. “Goodnight,” was all she said.
So I took myself off to bed.

Vi får også tre bonusspor, først Dogs in the Midwinter, som også var med på CD-utgivelsen av Crest of a Knave (men ikke LP-utgivelsen). Her er tematikken en helt annen: nemlig kritikk av det moderne samfunnet. Det er vi som er de kalde hundene midt på vinteren som skuler på hverandre. Det er verdt å merke seg at den kalde krigen fortsatt pågikk da denne låta ble skrevet.

De to siste sporene på singelen er ikke hentet fra Crest of a Knave, og ble faktisk innspilt så tidlig som i 1981. De føles også helt annerledes i stil, og er mye mer synthesiser-basert. Down at the End of Your Road forteller om den respektable naboen som bor i det fine nabolaget og tilsynelatende er helt normal, men som om nettene er en trussel og gjør fæle ting. Den samme tematikken er helt vesentlig i den moderne skrekkfilmen, der det farlige ligger gjemt på undersida av det normale, sånn at det er umulig å oppdage det før det er for sent. Too Many Too handler om overdådighet, griskhet, og alt en kan ha for mye av. Kanskje ikke den aller mest spennende Tull-låta som er laget, rent musikalsk i alle fall. Begge disse ble gjenutgitt på samleboksen 20 Years of Jethro Tull året etterpå.

Said She Was a Dancer er nok den beste låta på singelen, og de andre når ikke helt opp i forhold til denne. Likevel mye interessant her, spesielt når det gjelder tematikk og spørsmål som stilles i tekstene. Sju Tommy-tomler opp!

Vi skriver begynnelsen av mai, men selv på vestlandet, der jeg bor, er det ikke mange dagene sidene det snødde. Forhåpentligvis var det en siste krampetrekning fra kong Vinter, sånn at vi slipper “Winter in June” - som er navnet på trioen Projects første album fra 2007. Denne har ligget på vent ei stund nå i bunken av CDer jeg må få hørt gjennom, men den som venter på noe godt …

For at dette albumet er godt er det liten tvil om. Project består av tre utrolig dyktige musikere, nemlig Greg Pattillo, Eric Stephenson og Peter Seymour - med tilholdssted i Brooklyn i New York, og alle med mastergrad i sitt instrument. Disse er cello, kontrabass og tverrfløyte, og det er faktisk ikke mer enn dette vi hører gjennom den drøye halvtimen og 14 sporene albumet varer. Men mer trenger vi heller ikke! Lydbildet fylles så godt ut at noe mer ville blitt i overkant mye, spesielt når Greg Pattillo herjer som verst på tverrfløyta si. Om han ikke er en fjern slektning av en viss Ian Anderson, så er han i alle fall tydelig inspirert av han. “Hum along”-teknikken til Anderson sitter som et skudd, men Pattillo har faktisk gått noen steg videre også. ”Flute Beatboxing” har måten hans å spille fløyte på blitt kalt, der han lager rytme og fullt akkompagnement, samtidig som han spiller fløyte. Det var gjennom en av Pattillos YouTube-vidoer (denne, med Inspector Gadget, er nå sett over 20 millioner ganger!) jeg oppdaget Project, og etter noen små prøveklipp av Winter in June bestemte jeg meg for å bestille den fra USA. Det angrer jeg ikke på nå!

Samtidig som jeg er fascinert av Pattillos fløyte-beatboxing, kan jeg forstå dem som mener at det kan bli for mye av det gode. Heldigvis er Winter in June langt mer enn Pattillos fløyte, og beatboxingen hans kommer samtidig bare i en passelig stor porsjon. Han er nemlig en like dyktig fløytist når han ikke beatboxer, og det får han vist på flere av låtene her. Og jeg glemmer selvsagt ikke de andre i trioen, som også er veldig gode på sine ting.

Når det gjelder stilen på musikken plata inneholder, vil jeg karakterisere den som en blanding av jazz, klassisk … og mye annet. Jeg skulle imidlertid sett at vi også hadde fått noen litt lengre komposisjoner enn det vi får. Plata varer som sagt bare en drøy halvtime, og med 14 spor på den tida sier det seg selv at vi har å gjøre med ganske mange korte musikkstykker. Noen av dem kunne med fordel ha blitt bygd litt ut. Men selv om de altså er korte, legger ikke det noen demper på min begeistring for det trioen har fått til, og det “prosjektet” Project har satt i gang. Det er utrolig hva de har fått til med bare å bruke instrumentene fløyte, bass og cello! Det er vanskelig å trekke fram favorittlåter fra albumet, da plata jevnt over holder høyt nivå. Holder de to platene Project har gitt ut etter denne utgivelsen like høyt nivå, har jeg mye å se fram til! Åtte Tommy-tomler opp!

Dette er en ganske spesiell Jethro Tull-utgivelse. Det er nemlig en dobbel-CD-singel, som kom ut i to deler i 1992 (mesteparten av innholdet er fra 1991). Jeg har ganske lenge bare hatt den første delen - den som inneholder en forkortet mix av “Rocks on the Road”, en alternativ akustisk studioversjon av “Jack-A-Lynn” (fra 1981), en nyinnspilling av den (den gang) helt nye “Tall Thin Girl” og en liveframføring av “Fat Man”. Jeg skjønte imidlertid raskt at det var noe som manglet. Inne i CD-boksen var det laget plass til to CD-er, og der den andre CD-en skulle ligge, befant det seg bare en rund pappskive. Pappskiva var imidlertid formet som den virkelige CD-en i boksen, men utenpå var det printet andre spor. Altså måtte pappskiva være en slags erstatning for en virkelig CD, som bare ventet på å bli satt inn i dets sted. Og for ikke så lenge siden skjedde nettopp det. Sammen med en del gamle Jethro Tull-kassetter (jeg samler også på dette) fikk jeg fra en samler skaffer meg den andre delen av denne doble CD-singelen, som selv mange ihuga Tull-fans nok ikke har i samlingen sin. (I boksen var forresten det ene CD-coveret løsnet fra pappen, sånn at jeg ble nødt til å lime det fast. Dessverre brukte jeg først et stoff som jeg i alle fall trodde var lim, men som viste seg å ikke være noe særlig tess, og som i tillegg avsatte en forferdelig sterk lukt. Selv etter at jeg skrapte dette vekk (og ble nødt til å kaste alt det hadde vært i kontakt med), sitter lukta litt igjen inne i CD-boksen.)

Når det gjelder innholdet på boksen er det både greit og bra, selv om en nok ikke kan kalle dette for noen legendarisk utgivelse. Den alternative “Rocks on the Road” på CD2 er ikke annerledes nok til at den skiller seg så veldig ut (den eneste forskjellen er vel bare at vokalen er en smule annerledes). Den påfølgende “Bouree” er derimot relativt annerledes i forhold til originalen fra 1969, men er ganske lik liveversjonen som ble framført på denne tida. Det betyr blant annet at den inneholder midtpartiet “Soirée”, som dermed vel er eneste gang dette har blitt spilt inn i studio. De to siste sporene er livespor, og kombinasjonen “Mother Goose/Jack-A-Lynn” var fast på live-set-lista på denne tida. Fin framføring. “Avslutningen med “Aqualung/Locomotive Breath/Black Sunday” er jeg ikke like fornøyd med, og jeg synes faktisk den versjonen som ble framført på David Letterman i 1991 er bedre - kanskje fordi den har flere instrumenter og lydbildet dermed blir mye mer fullstendig. 

Høydepunktet på den doble utgivelsen blir for min del “Jack-A-Lynn” på CD 1, som ble innspilt ti år tidligere, altså i 1981 - sammen med den versjonen som kom ut på “20 Years of Jethro Tull” i 1988. Denne versjonen er imidlertid akustisk og rolig hele veien gjennom, og tar ikke av og blir en rockelåt halvveis. Jeg forstår ikke hvorfor ikke denne versjonen ble brukt på “The Best of Acoustic Jethro Tull” (2007) i stedet for en nyinnspilling fra 1993. Ikke at jeg har noe imot det at låta tar av, men da er den plutselig ikke akustisk mer. Uansett er det i alle fall ingen tvil om at dette er en nydelig sang, og noe av det vakreste Ian Anderson har skrevet - til tross for at den merkelig nok ikke ble funnet verdig en plass på “The Broadsword and the Beast” (1982) som den ble skrevet for. Og hvis jeg må velge et andre høydepunkt, må det bli liveframføringen av “Fat Man”, som det skikkelig svunger av. Men hva er de merkelige kommentarene som er lagt på toppen, både på denne og på “Aqualung/Locomotive Breath”?

Kanskje en utgivelse for de spesielt interesserte, men innholdet er ikke så verst det heller. Eneste minus er at en må bytte CD halvveis, men så er det også dette som gjør utgivelsen ganske spesiell. Sju Tommy-tomler opp!