Vi skriver begynnelsen av mai, men selv på vestlandet, der jeg bor, er det ikke mange dagene sidene det snødde. Forhåpentligvis var det en siste krampetrekning fra kong Vinter, sånn at vi slipper “Winter in June” - som er navnet på trioen Projects første album fra 2007. Denne har ligget på vent ei stund nå i bunken av CDer jeg må få hørt gjennom, men den som venter på noe godt …
For at dette albumet er godt er det liten tvil om. Project består av tre utrolig dyktige musikere, nemlig Greg Pattillo, Eric Stephenson og Peter Seymour - med tilholdssted i Brooklyn i New York, og alle med mastergrad i sitt instrument. Disse er cello, kontrabass og tverrfløyte, og det er faktisk ikke mer enn dette vi hører gjennom den drøye halvtimen og 14 sporene albumet varer. Men mer trenger vi heller ikke! Lydbildet fylles så godt ut at noe mer ville blitt i overkant mye, spesielt når Greg Pattillo herjer som verst på tverrfløyta si. Om han ikke er en fjern slektning av en viss Ian Anderson, så er han i alle fall tydelig inspirert av han. “Hum along”-teknikken til Anderson sitter som et skudd, men Pattillo har faktisk gått noen steg videre også. ”Flute Beatboxing” har måten hans å spille fløyte på blitt kalt, der han lager rytme og fullt akkompagnement, samtidig som han spiller fløyte. Det var gjennom en av Pattillos YouTube-vidoer (denne, med Inspector Gadget, er nå sett over 20 millioner ganger!) jeg oppdaget Project, og etter noen små prøveklipp av Winter in June bestemte jeg meg for å bestille den fra USA. Det angrer jeg ikke på nå!
Samtidig som jeg er fascinert av Pattillos fløyte-beatboxing, kan jeg forstå dem som mener at det kan bli for mye av det gode. Heldigvis er Winter in June langt mer enn Pattillos fløyte, og beatboxingen hans kommer samtidig bare i en passelig stor porsjon. Han er nemlig en like dyktig fløytist når han ikke beatboxer, og det får han vist på flere av låtene her. Og jeg glemmer selvsagt ikke de andre i trioen, som også er veldig gode på sine ting.
Når det gjelder stilen på musikken plata inneholder, vil jeg karakterisere den som en blanding av jazz, klassisk … og mye annet. Jeg skulle imidlertid sett at vi også hadde fått noen litt lengre komposisjoner enn det vi får. Plata varer som sagt bare en drøy halvtime, og med 14 spor på den tida sier det seg selv at vi har å gjøre med ganske mange korte musikkstykker. Noen av dem kunne med fordel ha blitt bygd litt ut. Men selv om de altså er korte, legger ikke det noen demper på min begeistring for det trioen har fått til, og det “prosjektet” Project har satt i gang. Det er utrolig hva de har fått til med bare å bruke instrumentene fløyte, bass og cello! Det er vanskelig å trekke fram favorittlåter fra albumet, da plata jevnt over holder høyt nivå. Holder de to platene Project har gitt ut etter denne utgivelsen like høyt nivå, har jeg mye å se fram til! Åtte Tommy-tomler opp!
