Tommy Kvarsvik

Til jul for nesten to år siden fikk jeg blant en bunke med CDer blant annet albumet Eleven Pieces of a Broken Heart av Stavanger-bandet Popface. For halvannen måned siden fant dette endelig veien til stereoanlegget, og siden jeg verken hadde hørt om plata eller bandet bak tidligere, var det for meg relativt uvisst hva jeg gikk til. Og jeg skal vel innrømme at jeg ikke ble spesielt imponert da jeg hørte skiva første gang. Popface spilte rett og slett pop-musikk, og det av den relativt kjedelige, platte, ja, nesten søvndyssende, sorten. Ikke rart at coveret til plata viser en mann som ligger og sover! Det var nesten en prøvelse å komme meg gjennom de 11 sporene og 48 minuttene albumet varte, og underveis gledet jeg meg egentlig mest til å bli ferdig. Jeg hadde nå to valg: skulle jeg høre gjennom den en gang eller to til og så si meg ferdig med den og skrive noen ord her på bloggen og gi den èn Tommy-tommel, eller skulle jeg gjøre et lite eksperiment angående en teori jeg har: Nemlig at all musikk blir bra, bare du hører nok på den … Jeg trodde først at jeg hadde valgt det første alternativet, men halvannen måned senere viser det seg at det er det siste alternativet jeg har endt opp på. Og etter å ha hørt skiva en 15-20 ganger, kan jeg faktisk slå fast at den skumle teorien min er rett: all musikk blir bra bare du hører nok på den! Jeg vil riktignok ikke si at jeg digger Eleven Pieces of a Broken Heart, men etter å ha hørt den så mange ganger som jeg har gjort og kommet litt under huden på den, er den i alle fall blitt hørbar. Den rolige, avbalanserte og harmoniske tonen jeg ved første gangs gjennomhøring syntes virket søvndyssende og umåtelig kjedelig, har jeg, etter at jeg startet å skjønne litt mer av konseptet, begynt å sette mer pris på. Og jeg forstår også de som skriver at ”indie-tonen” (hva nå det måtte være …) også finnes der et eller annet sted. Likevel synes jeg fortsatt ikke Eleven Pieces of a Broken Heart er det helt store som lyttemusikk. Som bakgrunnsmusikk går den imidlertid an. Fire Tommy-tomler opp!