Tommy Kvarsvik

Blant annet på grunn av at jeg var i Asia i fjor høst, har det tatt meg litt tid å få hørt på Oasis’ nyeste album, Dig Out Your Soul. Skiva ble nemlig lansert i oktober i fjor, og i januar i år gjestet også det som er et av mine favorittband Oslo Spektrum i forbindelse med sin siste verdensturnè - der flere låter fra denne plata sikkert sto på set-lista. Med tanke på at jeg aldri har overvært en konsert med Oasis burde jeg absolutt ha tatt turen til Oslo denne gangen, men problemet var at jeg ikke kjente til at Oasis skulle til Norge før en dag eller to i forveien (nok en gang på grunn av at jeg var i Asia da nyheten om dette ble gjort kjent i Norge). Et par dager før konserten var det naturligvis i seneste laget å skaffe seg billett, og dermed ble til at jeg heller ikke denne gangen fikk sett Oasis live. Forhåpentligvis får jeg sjansen igjen en gang senere.

Dig Out Your Soul har jeg imidlertid fått med meg, og med jevne mellomrom brukt de siste månedene til å høre på. Kort oppsummert kan jeg vel egentlig bare konkludere med at albumet holder høy standard og viser Oasis fra sin beste side. Det er imidlertid en litt annen type Oasis jeg synes jeg kan høre her, enn det bandet jeg har lært meg å kjenne. En del av låtene minner om noe som en kanskje kunne ha funnet på et tidligere Oasis-album og er akkurat så Oasis-rockete som de bør være, mens andre igjen er så forskjellig fra noe jeg tidligere har hørt fra Oasis at en nesten må si at bandet har tatt en ny retning i sin musikkstil. Noen har kalt denne nye retningen mer “voksen”, mens andre har kalt den mørkere og mer psykedelisk. At noe er annerledes er det i alle fall ingen tvil om. ”To Be Where There’s Life” (skrevet av Gem Archer) er et godt eksempel på dette.

Men la oss starte med begynnelsen: albumet åpner med Noel Gallaghers Bag It Up, som jeg vil karakterisere som en akkurat passe frisk og rockete låt til å åpne et Oasis-album. Ikke så ulikt Oasis slik jeg kjenner dem. The Turning veksler litt mer i intensitet mellom versene og refrengene, og kanskje er det nettopp dette som gjør den hakket mer interessant enn åpningssporet. Og kanskje et bittelite hakk mer utypisk Oasis. Waiting For The Rapture er neste låt ut, og er med sine tre minutter en av de kortere låtene på albumet. Kanskje litt mer lystig preg over denne. The Shock Of The Lightning har kanskje ikke den mest spennende melodien, og kan også minne en del om noe en har hørt fra Oasis tidligere. Men likevel rockete slik bare Oasis lager rock.  

Det er kanskje først med I’m Outta Time (i motsetning til de fire første er denne skrevet av Liam Gallagher) at en virkelig får et inntrykk av at noe er annerledes med Oasis. Relativt rolig låt med nydelig melodi og det lille ekstra som gjør at den skiller seg ut fra mengden. Jeg tror likevel det er den helt spesielle stemningen den setter meg i som gjør at jeg finner den så interessant. Den utydelige stemmen en kan høre på slutten blir en slags bekreftelse på dette - som om en er havnet et sted litt annerledes enn der en egentlig burde vært. Tittelen på låta er i så måte perfekt. (Get Off Your) High Horse Lady er ei ny Noel Gallagher-låt, og kan i stil og rytme egentlig minne litt om “The Importance of Being Idle” fra Don’t Believe the Truth. Stilig effekt på vokalen! Spor 7, Falling Down, er faktisk siste låt Noel Gallagher har skrevet på albumet (denne synger han også selv). Gir meg litt (og mer) av det samme som “I’m Outta Time”, med en form for nostalgisk mystikk over seg (til tross for at låta har beholdt sin Oasis-rockete stil). Når jeg hører enkelte av partiene i denne låta skjønner jeg godt hvorfor enkelte har beskrevet Dig Out Your Soul som psykedelisk!

Det er altså merkelig nok nevnte Noel Gallagher som har skrevet seks av de sju første sporene, mens det er de andre bandmedlemmene som har stått for de fire siste. Også nevnte To Be Where There’s Life av Gem Archer er den første av disse, og er kanskje den mest utypiske Oasis-låta på hele skiva. Oasis forbinder jeg med klare og tydelige melodier og melodilinjer, men dette er vanskeligere enn normalt å gjenkjenne på denne låta. Det hele er langt mer flytende enn det ei Oasis-låt pleier å være, og egentlig ganske repeterende. Det er de samme temaene som gjentas om og om igjen, og dette synes jeg er med på å gi låta en form for psykedelisk, mystisk preg. Ain’t Got Nothin er det Liam Gallagher som står bak, og hvis “(Get Off Your) High Horse Lady” hadde visse likhetstrekk med “The Importance og Being Idle” fra Don’t Believe The Truth, har definitivt denne likhetstrekk med “The Meaning of Soul” fra samme plate (må ikke forveksles med denne nye plata). Kanskje ikke like rask i tempo, men like “kontant” (i mangel på et bedre ord).

The Nature of Reality er skrevet av Andy Bell, og inneholder noen utrolig tøffe (og røffe) gitarriff. Eksisterer begrepet “tung rytme”? Hvis ikke vil jeg innføre det og bruke det på denne låta. Også noe psykedelisk over denne. Liam Gallagher får æren å avslutte det hele med Soldier On, som muligens er min favoritt på hele albumet. Enkel, men samtidig så spesiell at den skiller seg ut. Ekkoeffektene på vokalen er særdeles vellykket her, og det samme gjelder vel alt det andre med ltåa. Gir meg mye av den samme “mystiske” (for å si det veldig banalt) stemningen som flere av låtene gir meg.

Akkurat dette er albumet er såpass gjennomført er kanskje dets største styrke. Selv om låtene ikke henger direkte sammen, er det likevel mange tematiske likheter i både form og innhold som gir albumet som helhet et helt spesielt uttrykk. Det er kanskje ikke mulig å oppspore de helt store hitene her (av typen “Wonderwall”), men så er det også albumet som helhet jeg synes er bra, og ikke bare èn eller to av låtene. Det er vel egentlig bare det å si at jeg liker den ”nye” retningen Oasis har tatt, og håper på mer av det samme i fortsettelsen. I følge ryktene skal det visstnok ikke komme noen nye plater fra Oasis-gutta på en del år nå, men det er jo lov å håpe på det motsatte. Åtte Tommy-tomler opp!