Da skal jeg forsøke meg på noe så uvanlig i denne musikkbloggen som å anmelde et album med… norsk folkemusikk! Og jeg skal med en gang innrømme at det er med litt blandede følelser jeg gjør det. Ikke har jeg så veldig mye peiling på norsk folkemusikk, og ikke er jeg noen særlig stor fan av det heller. Sånn sett er det relativt urettferdig at jeg skal anmelde dette albumet, men siden jeg nå en gang har satt meg som mål å skrive noen ord i denne bloggen om nye album jeg hører på, skal jeg her forsøke å komme med noen (høyst personlige) betraktninger om Helge Myrheims “i laussnøé” fra 2006…
“i laussnøé” består av 2 CD-plater med til sammen ca. 100 minutter norsk folkemusikk, spilt av Helge Myrheim (hardingfele, langeleik, munnharpe og slåttetromme) og Gro Randen (slåttetromme) - derav tilleggsinformasjonen på coveret: “Gro er ogso med”. Det er imidlertid relativ stor forskjell på hvor mye vi kan høre av hvert enkelt av instrumentene. Hardingfela er voldsomt representert i forhold til de andre med sine til sammen 25 springarar, hallingar og bruremarsjar. Til sammenligning får vi bare to hallinger på langeleik, fire på munnharpe, og tre marsjer på slåttetromme. Slåttetromma til Gro er imidlertid også med på noen av hardingfele-sporene på albumet. Jeg kunne gjerne ha ønsket meg litt mer langeleik og munnharpe, for jeg synes det i overkant mye hardingfele her. Men så er spørsmålet hva som er misjonen til “i laussnøé”. Jeg går ut fra at det først og fremst er meningen at folk skal danse til dette, og ikke sitte/ligge og lytte, og da er nok hardingfela et mer velegnet instrument. For jeg oppdaget raskt at dette ikke er lyttemusikk. Ved første gangs lytting kjedet jeg meg faktisk en del der jeg kun lå og lyttet på Myrheims springarar og hallinger på hardingfele. Derimot har jeg oppdaget at musikken fungerer fint som bakgrunnsmusikk mens jeg holder på med noe helt annet.
Med hele 34 spor fordelt på de to CDene vil det ta alt for lang tid å gå gjennom hver enkelt, men jeg kan i alle nevne noen av dem jeg har bitt meg merke i. Begge skivene åpner med et rent slåttetromme-spor, i tillegg til at CD2 avsluttes med det som kalles for en bruremarsj på slåttetromme. Jeg var egentlig ikke klar over at trommer var et tradisjonelt norsk instrument, men det får vi altså bevis for her. Spennende nok, og akkurat passelig mengde. Mer enn tre spor med bare trommeslåing ville blitt for mye. Av hardingfele-låtene har jeg spesielt bitt meg merke i “Gamle brøllaupsslåtten hass Jørn Hilme” som er lett gjenkjennelig. Men var det nødvendig å ha den med to ganger? Selv om det er en liten forskjell i at den én gang er uten slåttetromme og én gang med, synes jeg det er en smule merkelig. Det samme gjelder for “Springar på ljøsblått” som både er spor 12 og 13 på CD 2. Det er små forskjeller mellom de to framføringene, men ikke så mye. “Røyskatten” (en av de bedre på hele albumet) er enda et eksempel, men på den er det tross alt ganske stor forskjell, i og med at den ene versjonen er på langeleik, mens den andre er på munnharpe. Som sagt så kunne jeg ønsket meg mye mer langeleik og munnharpe. Mens langeleik kanskje var det instrumentet som var flottest å høre på (etter min mening, selvsagt) så var munnharpe et spesielt artig innslag, siden jeg ikke har hørt så mange framføringer på dette litt snodige instrumentet tidligere. “Her er det guta ifrå Hallingdal og Valdres” på munnharpe er det spesielt godt driv i. På “Røyskatten” (den på CD 2) hører vi virkelig at munnharpa er et toneinstrument, og ikke bare et rytmeinstrument. Men er det sikkert det lureste var å plassere alle langeleik- og munnharpe-låtene for seg i egne bolker i stedet for spre dem rundt alle hardingfele-låtene? Som sagt så er det vel først og fremst meningen at denne CDen skal være for dansere, og da er det kanskje enklere å lage egne bolker for de ulike instrumentene, men hvis en tenker på dette som et (musikk-)kunstverk mener jeg det hadde vært bedre for variasjonens skyld å spre låtene med ulike instrumenter litt rundt.
Slåttetromma dukker imidlertid opp her og der, og gjør kanskje hardingfeleframføringene litt mer interessante. Det er imidlertid litt smårusk her og der hvor trommene ikke klarer å holde takten (som for eksempel etter 1:35 på “Mehanken”), og som burde vært ordnet opp i før en utgivelse. At vi noen steder også hører bakgrunnslyder som ikke skulle vært med, spesielt på munnharpe-låtene, er heller ikke så bra. Et eksempel er etter 0:41 på “Røyskatten” (munnharpe-versjonen) der det høres ut som et eller annet faller ned under innspillingen. Sånt virker en smule amatørmessig, og trekker helhetsinntrykket litt ned.
Ellers så er altså mitt inntrykk etter å ha hørt en del på “i laussnøé” som sagt at musikken nok fungerer best til dans eller som bakgrunnsmusikk, og ikke til lytting. Enkelte av langeleik og munnharpe-sporene er imidlertid et unntak, som for eksempel begge versjonene av “Røyskatten”. Tre Tommy-tomler opp!
00:29 den 21. des, 2009
[...] årets første plateomtale her på bloggen (1. januar) var av norsk folkemusikk, passer det forsåvidt fint at også den siste plateomtalen i 2009 blir [...]