Jeg hadde vel muligens ikke verdens høyeste forhåpninger til Spirit Flying Free av John Carter før jeg satte albumet i CD-spilleren første gang. Eneste grunn til at jeg kjøpte det var at Martin Barre, gitarist i Jethro Tull, bidrar på det - faktisk i så stor grad at det på coveret står skrevet “John Carter with Martin Barre”. Carter og Barre spilte i deres ungdomsdager på midten av 60-tallet i band sammen, før Martin Barre i desember i 1968 ble fast gitarist i Jethro Tull, mens Carter i stedet satset på det trygge - en “ordinær” jobb med fast inntekt. Carter og Barre holdt imidlertid kontakten, og etter mange år med snakk om at de burde ha laget noe musikk sammen, ble i 1997 snakket til slutt til virkelighet i form av albumet “Spirit Flying Free”, utgitt på A New Day Records. Barre spiller både akustisk og elektrisk gitar, i tillegg til fløyte og bassfløyte, på albumet, og har sågar skrevet musikken til en av låtene (”I’ll Make a Stand this Time”). Carter selv har stått for musikk og tekst til de andre, og viser seg også å være en dyktig vokalist. Han har også skrevet flere meget bra låter med nydelige melodier. Jeg er imidlertid litt usikker på tekstene hans. De er som oftest enkle og sier ting rett ut, men mangler kanskje litt dybde. De fleste handler på om kjærlighet, som for eksempel “No Easy Way” og “I Can’t Forget” som begge handler om følelsene en sitter igjen med etter et brudd. I “The Student” får vi høre om en student som skal på date, og i “Exciting Eyes” om ei jente med spennende øyne (!) Lite mystikk altså, selv om det ikke er noe å utsette på selve musikken. “Melody of Words” er for eksempel nydelig, og på denne har Carter også fått med seg Fairport Convention-duoen Dave Pegg (tidligere Jethro Tull) på bass og Chris Leslie på fiolin. Det samme gjelder på låta “Don’t Mess Around With Me”, som er ganske upbeat og livlig i forhold til mange av de andre låtene her. Her blir det tydelig hvor stor rolle hvilke musikere som er med har å si for uttrykket til musikken. Mens “Don’t Mess Around With Me” godt kunne være laget av Fairport Convention, er mange av låtene Martin Barre er med på noe som godt kunne vært plassert på et av Barres soloalbum. Barres lett gjenkjennelige elektriske gitar er minst like framtredende her som den er på hans egne låter. I kombinasjon med de andre uttrykkene har det blitt til et variert og flott album som veksler mellom det akustiske og det elektriske. Sju Tommy-tomler opp!
For en tid tilbake omtalte jeg albumet Actor av amerikanske St. Vincent (egentlig Annie Clark). Etter å ha satt stor pris på det gikk jeg nylig til anskaffelse av hennes første plateutgivelse: Marry Me fra 2007. Hennes lett gjenkjennelige stemme er minst like vakker her som på hennes andre album, og indie-pop-stilen fra Actor er ikke helt ulik den en kan høre her. Jeg vil imidlertid påstå at dette albumet er noe mykere i kantene, selv om enkelte partier på for eksempel ”Now, Now”, “Your Lips are Red” og ”Paris is Burning” får tydelig fram den spennende kontrasten jeg falt sånn for på Actor, mellom det myke, melodiøse og vakre, og det mer harde, forvrengte og forstyrrede. En annen spennende kontrast er forholdet mellom tekstene og musikken, der en brutal og alvorlig tekst gjerne har en vakker og rolig melodi. Låta “Landmine” er et godt eksempel på dette. Tekster er noe Clark er spesielt god på, og hun har også klart å få et slags gjennomgående tema på skiva - kjærlighet og det å miste sin kjære/være redd for å miste sin kjære.
Jeg tror jeg holder en liten knapp på Actor som det beste albumet av de to St. Vincent foreløpig har utgitt - kanskje fordi det var det jeg hørte først - uten at jeg vil si noe negativt om Marry Me av den grunn. Melodiøst, vakkert, kontrasterende, utfordrende … og Sju Tommy-tomler opp!
