Til jul for nesten to år siden fikk jeg blant en bunke med CDer blant annet albumet Eleven Pieces of a Broken Heart av Stavanger-bandet Popface. For halvannen måned siden fant dette endelig veien til stereoanlegget, og siden jeg verken hadde hørt om plata eller bandet bak tidligere, var det for meg relativt uvisst hva jeg gikk til. Og jeg skal vel innrømme at jeg ikke ble spesielt imponert da jeg hørte skiva første gang. Popface spilte rett og slett pop-musikk, og det av den relativt kjedelige, platte, ja, nesten søvndyssende, sorten. Ikke rart at coveret til plata viser en mann som ligger og sover! Det var nesten en prøvelse å komme meg gjennom de 11 sporene og 48 minuttene albumet varte, og underveis gledet jeg meg egentlig mest til å bli ferdig. Jeg hadde nå to valg: skulle jeg høre gjennom den en gang eller to til og så si meg ferdig med den og skrive noen ord her på bloggen og gi den èn Tommy-tommel, eller skulle jeg gjøre et lite eksperiment angående en teori jeg har: Nemlig at all musikk blir bra, bare du hører nok på den … Jeg trodde først at jeg hadde valgt det første alternativet, men halvannen måned senere viser det seg at det er det siste alternativet jeg har endt opp på. Og etter å ha hørt skiva en 15-20 ganger, kan jeg faktisk slå fast at den skumle teorien min er rett: all musikk blir bra bare du hører nok på den! Jeg vil riktignok ikke si at jeg digger Eleven Pieces of a Broken Heart, men etter å ha hørt den så mange ganger som jeg har gjort og kommet litt under huden på den, er den i alle fall blitt hørbar. Den rolige, avbalanserte og harmoniske tonen jeg ved første gangs gjennomhøring syntes virket søvndyssende og umåtelig kjedelig, har jeg, etter at jeg startet å skjønne litt mer av konseptet, begynt å sette mer pris på. Og jeg forstår også de som skriver at ”indie-tonen” (hva nå det måtte være …) også finnes der et eller annet sted. Likevel synes jeg fortsatt ikke Eleven Pieces of a Broken Heart er det helt store som lyttemusikk. Som bakgrunnsmusikk går den imidlertid an. Fire Tommy-tomler opp!
Mer Commodore 64-musikk, mer SID-musikk, mer Ocean-musikk: Rambo III med musikk av Jonathan Dunn. Nostalgi, sentimentalitet og minner fra barndommen ga meg et tårevått møte med det som har blitt kjent som “Ocean Loader 4″. Ocean var et britisk firma som lagde Commodore 64-spill på 80-tallet, og som særmerket seg med spesielt god musikk i spillene sine, skapt av SID-brikken i Commodore-64-maskinene. Ofte var faktisk (og dessverre) musikken, komponert og programmert av blant annet Martin Galway og Jonathan Dunn, bedre enn selve spillene. “Ocean Loader 4″ ble brukt under innlastingen av flere spill, som på Commodore 64 tok lang tid (flere minutter). I dag ville ingen unger ha orket å vente så lenge på at spillet skulle starte, men den gangen var det annerledes. Jeg tror det å sitte i et mørkt rom, nærmest i transe, og se på de blinkende strekene som stadig skiftet farge, og høre på den like mørke SID-musikken til blant annet Dunn, må ha gjort noe med meg jeg ikke helt aner konsekvensene av…
I vår skrev jeg masteroppgave om norsk skrekkfilm. I forbindelse med det arbeidet gikk jeg til anskaffelse av all norsk skrekkfilm som er laget og gikk ganske grundig gjennom disse. Siden jeg ikke skrev noen filmomtale av disse filmene her på bloggen, følger nå en kort (og veldig ugrundig) oppsummering av disse.
5 grøss (Norge, 2007) ble en stor flopp på kino (med 1000 besøkende) og er ikke utgitt på DVD. Sannsynligvis er det rett og slett konseptet med fem kortfilmer som er satt sammen til èn film som ikke har slått an. Dessuten er en del av filmene for lite tro mot grøssersjangeren, og er ikke så veldig grøsseraktige av seg. Tre Tommy-tomler opp!
Bread and Circus (Norge, 2003) har av enkelte blitt kalt for en splatter, og det er forsåvidt en del splatter-elementer i filmen. Men med splatter tenker en vanligvis at en befinner seg innenfor horror-sjangeren, og den sjangeren mener jeg ikke denne filmen hører inn under. I stedet får vi en ganske merkelig og surrealistisk greie, som jeg nok må se om igjen et par ganger til for å få litt mer ut av. Definitivt ikke filmen for dem som vil ha popcorn-underholdning. ? Tommy-tomler opp!
Fritt Vilt (Norge, 2006) er tidligere omtalt. (Sju Tommy-tomler opp)
Fritt Vilt II (Norge, 2008) holder ikke like godt nivå som den første Fritt Vilt-filmen, og er egentlig en ganske typisk oppfølger som forsøker å melke videre på en suksess. Det greide den da også, og i øyeblikket er Fritt Vilt III under produksjon. Fem Tommy-tomler opp!
Naboer (Norge, 2005) fikk 18-års aldersgrense, noe som ikke er daglig kost for en norsk film. Det er imidlertid mer enn sammenblandingen av vold og sex som gjør filmen spesiell og særegen i norsk målestokk. Den bitende, nervøse og klaustrofobiske stemningen, samt den psykologiske godt fortalte historien gjør filmen til noe helt utenom det vanlige. Ni Tommy-tomler opp!
Rovdyr (Norge, 2008) er tidligere omtalt. (Fire Tommy-tomler opp)
Varden (Norge, 2006) er omtrent så lavbudsjett som det går an - hvis jeg husker riktig, var det 12 000 kroner som ble brukt på å lage denne skrekkfilmen. Til å være amatørfilm er filmen likevel ganske proff, og det er ikke på det rent tekniske filmen faller gjennom. Skuespillerne er derimot ikke mye å rope hurra for, men man kan vel nesten ikke vente annet av en film der det er skuespillerne selv som også er filmcrew. Tre Tommy-tomler opp!
Villmark (Norge, 2003) var filmen som startet hele den norske bølgen av skrekkfilm på 2000-tallet. At filmen greide å bli en slik suksess henger nok sammen med flere ting, men den skumle historien og den særegne norske naturen er nok to viktige faktorer. En norsk filmklassiker! Åtte Tommy-tomler opp!
