Tommy Kvarsvik

Musikk av den fantastiske Martin Galway. Etter min mening den beste spillmusikken som er laget! SID rules!!

St. Vincent er artistnavnet/navnet på énpersonbandet til amerikanske Annie Clark. I mai slapp hun sitt andre album, Actor, og tilfeldighetene ville ha det til at jeg ble introdusert for det som kommer ganske høyt opp på lista over mine favorittalbum.  Jeg skal innrømme at det ikke er så altfor mye amerikansk musikk jeg har i samlingen min, og jeg skal innrømme at det er helt andre grunner til at jeg ser på David Letterman enn musikken på slutten av programmet - mye av det som spilles er kjedelig listepop uten verken energi, kreativitet og originalitet. Det gjaldt absolutt ikke for artisten jeg ble introdusert for i slutten av juni på programmet. Innslaget (med låta Marrow) jeg falt pladask for kan sees her, og må sies å være ganske annerledes enn det meste av musikken som spilles der. En slags merkelig blanding av jazz, rock, klassisk og elektronisk musikk, fullt av energi og mystikk. Jeg noterte meg navnet på artisten, og bestilte en måned eller to senere albumet låta var hentet fra - Actor. Senere fant jeg altså ut at albumet var St. Vincents andre, og at debuten kom i 2007. Etter å ha hørt Actor ganske lenge nå, er jeg ikke i tvil om at jeg også skal skaffe meg det første.

Kanskje er det fordi det var Marrow jeg hørte aller først at jeg fortsatt synes at den er den tøffeste låta, men det er så absolutt veldig mye annet bra på Actor også. Det er likevel vanskelig å trekke fram noen spesielle høydepunkter, siden så godt som alt holder et jevnt høyt nivå. Det gjelder også tekstene, som i likhet med forrige album jeg omtale, dessverre ikke er mulig å finne på CD-utgivelsen. Det store Internett kan imidlertid hjelpe med det, og etter å ha lett fram tekstene og studert dem litt, har jeg nå også brukt noen formiddagstimer av høstferien min på å lage en (rask) oversettelse av dem til norsk. (Jeg lager et eget innlegg med det jeg kom fram til, for de som måtte være interessert.) Uten at Actor er noe konseptalbum, er det likevel ganske tydelig hvordan tekstene henger sammen og omhandler noe av den samme tematikken: forhold, og det som er skjult for oss. Både tekstene og selve musikken endrer seg raskt i karakter, og består samtidig av flere lag. Laughing With A Mouth Of Blood har for eksempel en ganske mild melodi, men en tekst som beskriver noe ganske tragisk - skildret på en lystig måte. Det vakre og melodiøse går raskt over i det forvrengte,  slik tilfellet er på The Neighbors. Det samme gjelder for Black Rainbow, som starter veldig søtt og rolig, men ender med dramatiske, kraftfulle toner i beste prog-rock-stil. 

I stedet for å ta den vanlige (intetsigende) gjennomgangen av hver enkelt låt, vil jeg denne gangen i stedet bare avslutte med å sterkt anbefale alle som leser dette om å skaffe seg St. Vincents Actor. Annie Clark viser at det også i USA finnes spennende, kreative og ikke minst utrolig dyktige musikere, som er i stand til å lage musikk på en måte ingen andre har gjort tidligere. Annie Clark/St. Vincent er en ny favoritt hos meg! Åtte Tommy-tomler opp!