Avner er kunstnernavnet til mannen bak plata Lyssna (i følge platecoveret sammen med “K Johansson”), som jeg har brukt de 2-3 siste månedene til å høre på. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spilt det som er Avners debutplate nå, men at det mange er det liten tvil om. Og jeg ser aldri ut til å gå lei. En kombinasjon av fengende, nydelig, melodiøs, og elektronisk, musikk (av ”K Johansson”) og høyst utradisjonelle og nesten banalt enkle, naive og ærlige tekster (av “Avner”), gjør de 28 minuttene plata varer til en opplevelse utenom det vanlige.
Avner kaller seg (i følge Internett) av en eller annen grunn for ‘The yellow artist’, og liker å male gule striper i ansiktet sitt. Flere steder på albumet kan vi også høre at han synger om gule ting, og en gul verden, men nøyaktig hva all denne fascinasjonen for det gule skal bety, avsløres ikke. Kanskje finnes det heller ikke noen rasjonell forklaring, og kanskje er det til det beste. For en del av det som fascinerer med Avner og musikken hans, tror jeg rett og slett er det mystiske “sløret” det er pakket inn i. Tekstene hans er på den ene sida så enkle og naive at en skulle tro det var et barn som hadde skrevet dem, men på den andre sida klarer en ikke la være å tenke på at det et eller annet sted inne i alle de gule følelsene han synger om, finnes et eller annet mer. Tekstene følger ikke med på CD-en, men for de som måtte være interessert finnes dem i dette blogginnlegget.
Avners måte å synge på vitner om at han ikke er noen stor sanger rent teknisk sett, men for den musikken han lager er han likevel den perfekte vokalisten. På samme måte som tekstene hans er barnlig ærlige, er også måten hans å synge på akkurat det. Det har ikke blitt gjort noe forsøk på å “gjemme” stemmen hans i digitale effekter, og den stemmen han synger med er den stemmen han har. Jeg tror at grunnen til at jeg synes mye av den populærmusikken som lages er så kjedelig, er rett og slett fordi den er alt for polert, glatt og perfekt. Lyssna er alt annet enn det, og absolutt ikke kjedelig!
Plata starter naturlig nok med En gul värld, som like naturlig ikke forklarer hva eller hvor den gule verdenen er. Mystisk tekst som det er vanskelig å få tak på, annet enn at det handler om “løgner, svik og synd”, som det synges om. Musikken bygges rolig opp og kommer i “strømmer”, uten at takt og rytme spiller noen rolle. Känslor havner som tittelen gir en indikasjon på om følelser, men også om savn. Teksten her er mye lettere å fatte enn på åpningssporet, og det jeg skrev om barnlig ærlighet og naivitet er så absolutt tilstede her. Musikken har et raskt tempo, og fenger. Det hele slutter overraskende, og jeg må innrømme at jeg fortsatt skvetter litt til når jeg hører det siste ordet - uten ekko. Det hele avsluttes med masse uforståelig støy. Herlig!
Du & Jag handler i likhet med de andre låtene om følelser, svik og savn. At den (barnlig) triste teksten er pakket inn i en lystig melodi, gjør den spesielt interessant og relativt komisk (på en god måte). Det samme gjelder forsåvidt for Bed för mig, som handler om et selvmord. Det er kanskje likevel en litt mer trist undertone i melodien her, selv om det raske tempoet og rytmen innbyder til dans. At teksten handler om en som tar selvmord gjør muligens sangen litt upasset til dans likevel…
Jenny handler om kjærlighet - og selvsagt sårede følelser. Rolig og vakkert med piano som hovedinstrument. Besatt er igjen en rask-tempo-låt. Spennende! Lämnar er den siste låta med vokal, og kanskje den mest vakre på skiva. Etter at innledningen er ferdig er det faktisk lite musikk, og de instrumentene som er der brukes bare til å støtte opp om vokalen. Den avsluttende Ljuset (som det finnes en musikkvideo til her), er til gjengjeld helt uten vokal. Nydelig, men kanskje litt for kort? Eller snarere kanskje akkurat passe lang… Når låta (og hele albumet) er ferdig sitter jeg igjen med et sterkt ønske om å få mer, og det er i grunnen et passe tidspunkt å gi seg på. Men jeg håper likevel at vi får mer! At Avner kommer med ny plate! Og at han klarer å utvikle det gule, merkelige, vakre, sarte, melodiøse, følelsessterke universet han er i ferd med å skape videre. Ni Tommy-tomler opp!
De fleste nordmenn som har interesse for tegneserier, kjenner sannsynligvis til Vent litt… av norske Jason (kunstnernavnet til John Arne Sæterøy). Det gjaldt selvsagt også meg, men av en eller annen uforståelig grunn har jeg lenge ventet (litt…) med å lese den. Dermed har jeg lenge gått glipp av noe verdifullt. Det er nemlig ikke uten grunn at akkurat Jason er den norske serieskaperen som har gjort størst suksess i utlandet, og det er ikke uten grunn at akkurat Vent litt… er den boka han slo gjennom med i for eksempel USA.
