Halvannen uke etter Oslo Comics-Expo-turen, onsdag 3. juni, satt jeg meg nok en gang på bussen mot landets hovedstad. Det planlagte programmet for turen denne gangen var ytterst variert, og skulle starte bra, før det skulle bli mindre bra, og så ende opp på en god måte igjen. Slik gikk det også. Faktisk gikk alt nøyaktig etter planen. Eller i alle fall nesten…
En ting som ikke sto på planen var nemlig at den samme Erlend som jeg hadde besøkt i Oslo halvannen uke tidligere, overraskende nok dukket opp på bussen, da han hadde vært på fottur i fjellet. Mellom Røldal og Haukeli hadde jeg dermed selskap i form av et levende menneske, mens selskapet mitt etter dette ble romanen Ikaros av Axel Jensen. I seks-tida på kvelden ankom bussen Oslo, og jeg sjekket inn på Sentrum Pensjonat, like ved Karl Johan. Dette stedet kan absolutt anbefales til dem som ønsker billig overnatting og ikke har noe imot å ligge på rom med andre (som oftest unge backpackere fra utlandet). 260 kroner koster det for ei natt der for øyeblikket. Etter å ha lagt fra meg det lille jeg hadde av bagasje, begynte jeg deretter å forflytte meg mot Sentrum Scene og konsert med Jethro Tull.
Den andre lille tingen jeg ikke hadde planlagt på forhånd skjedde imidlertid nå - kartet jeg denne gangen hadde tatt meg tid til å lage på forhånd var forsvunnet, og selv om jeg visste hvilken retning jeg måtte gå for å komme meg til Sentrum Scene, skulle jeg likevel ønsket at jeg kunne gått rett til konsertlokalet i stedet for å lete meg fram. På et tidspunkt var jeg også i ferd med å gi opp, og snudde for å komme tilbake til der jeg hadde vært tidligere og evt. ta en taxi. På veien tilbake dukket imidlertid en stor mengde mennesker i en lang, lang kø opp, og da det på bygningen de sto utenfor med store bokstaver sto “Sentrum Scene”, trengte jeg ikke å ta så mange hjerneceller i bruk for å finne ut at jeg faktisk hadde funnet fram likevel. Klokka var vel litt over sju da jeg ankom, og så var det bare til å stille seg i køen med alle de andre. Der sto jeg (ikledd Jethro Tull-t-skjorte og en etter hvert godt gjenkneppet jakke utenpå på grunn av en kald vind) og ventet på at dørene skulle åpne klokka åtte. Det gjorde de også, og så var det til å finne seg en plass - enten oppe på balkongen, eller nede i hovedsalen. Siden det var unummerte plasser var det fritt fram å velge plass selv (i alle fall for oss som hadde stått litt i kø og var blant de første inn), og for å komme nærmest mulig scenen valgte jeg å gå ned til hovedsalen. Jeg fant imidlertid ut at å sitte på første rad ville vært litt for mye av det gode, og at jeg da rett og slett ville ha vært for nærme. Jeg fant meg derfor en plass på femte eller sjette rad, og satt meg ned for å vente. Og der satt jeg ganske lenge. Ikke før klokka var halv ti entret Ian Anderson & Co scenen, til ellevill jubel fra de ca. 1000 tilskuerne. For Sentrum Scenes del vil 1000 tilskuere si helt fullsatt når det bare er sitteplasser (slik det var på denne konserten), og hadde det ikke vært for at jeg hadde tatt i bruk Finn.no for å kjøpe billett fra en privatperson som skulle selge, ville jeg aldri fått overvære den kanskje beste Tull-konserten jeg har vært på (litt usikker på om denne eller Karlsruhe-konserten i Tyskland jeg var på i 2004 er den beste). Det var nemlig ikke før ei uke etter at billettene var lagt ut for salg at jeg i det hele tatt oppdaget at Tull skulle til Norge igjen, og da var det allerede for sent - alt var utsolgt. Heldigvis var han jeg kjøpte billetten av så real at han ikke forlangte noe mer enn det han selv hadde brukt på den.
Jeg tok ingen bilder fra konserten (sånt er jo heller ikke lov, selv om folk knipset i ett sett og noen til og med kom helt fram til scenen og filmet store deler av konserten). Dette bildet er fra konserten dagen etterpå i Bergen. Jeg valgte imidlertid Oslo-konserten på grunn av eksamenen på fredag.
Setlista for kvelden var som følger (sakset fra Ministry of Information): Cross-Eyed Mary, Beggar’s Farm, Living In The Past, Jeffrey Goes To Leicester Square, Farm On The Freeway, Back To The Family, Heavy Horses, Mother Goose (w. recorders), Bourée - [Interval] - Pastime With Good Company (King Henry’s Madrigal), Sweet Dream, Dharma For One (w. drum solo)/Barre Instrumental, Thick As A Brick, My God, Aqualung, Locomotive Breath
Mye gammelt med andre ord, og den nyeste låta (”Farm on the Freeway”) så gammel som 22 år. At det var mye materiale fra slutten av 60-tallet/begynnelsen av 70-tallet overrasket ikke, men jeg ble særdeles overrasket da “Back To The Family” ble annonsert. Den har ikke blitt spilt på konserter siden den gangen den var ny, i 1969. “Jeffrey Goes To Leicester Square” var også en overraskelse (også den fra samme plate - Stand Up), og også ”Pasttime With Good Company” (kjent under navnet “King Henry’s Madigral” da den først ble utgitt på jubileumsutgivelsen 20 Years of Jethro Tull i 1988) var ei låt som ikke har blitt spilt på noen av de Tull-konsertene jeg tidligere har vært på. Ellers ble selvsagt en del av faste, gamle “traverne” spilt, men som jeg gjerne hører igjen og igjen. Ekstranummeret “Locomotive Breath” hadde i tillegg fått en helt ny avslutning, og jeg tror ikke det kan ha vært mange av dem som forlot salen som ikke var var ytterst fornøyd med det de hadde overvært. Jeg var i alle fall svært fornøyd da jeg like før midnatt ruslet tilbake til pensjonatet, og synes de ca. 1600 kronene konserten til sammen kostet meg (billett, rekommandert sending av billett, reisepenger og overnatting) var vel anvendte penger.
Neste morgen var det tidlig opp for å ta buss - ikke tilbake til Odda, men til Kristiansand. Selv om jeg etter å ha levert inn masteroppgava og fått med meg siste nordisk-undervisning i slutten av april, flyttet ut fra hybelen min i Kr. Sand og mentalt sett følte meg ganske ferdig med studiene, var det nå en siste ting som gjensto før jeg kunne si meg helt ferdig med mitt sju år lange studieliv - muntlig eksamen i emnet “levende myter”. Den tidligere nevnte romanen Ikaros, som ble lest ferdig på bussen til Kristiansand, var en av bøkene som sto på pensumlista til eksamenen - og en av de få jeg på grunn av knapphet på tid faktisk hadde lest. Utgangspunktet mitt var altså ikke like godt som det i en ideell verden burde ha vært, men når sant skal sies har jeg vel gjennomført eksamener tidligere hvor akkurat det ikke har vært noe stort problem. Etter å ha ankommet Kristiansand i to-tida ble tida fram til universitetsbiblioteket stengte klokka åtte (20) benyttet til å sitte der og lese til eksamenen (som skulle være klokka ni morgenen etter), bare avbrutt av middag i kantina og en del besøk på Internett. På et av disse besøkene oppdaget jeg at den nye Star Trek-filmen Star Trek IKKE ble vist på kino i Kristiansand neste dag slik jeg hadde tenkt, og at siste visningsdag faktisk var den kvelden. Dermed lot jeg eksamen være eksamen og beveget meg ned til sentrum for å få med meg denne etterlengtede godbiten av en film jeg så lenge hadde sett fram til å se. Kanskje jeg skriver et eget innlegg om den etter hvert, men kort oppsummert må jeg vel si at den holdt greit nivå.
Overnatting til neste dag kostet faktisk 0 kr, i og med at jeg hadde planlagt (og gjennomførte) å sove på sofaen i fellesstua på Kadetten - studentblokka jeg flyttet ut fra i begynnelsen av mai. I og med at den stua så å si står ubrukt året rundt, visste jeg at det ikke ville bli noe problem. Så ble det altså ny dag og endelig tid for å bli ferdig med eksamenen jeg så lenge hadde gledet meg til å bli ferdig med. Jeg fikk vel kanskje en litt svakere karakter enn det jeg hadde håpet å få, men når alt kommer til alt har jeg funnet ut at det egentlig spiller liten rolle hvilken karakter en får (så lenge en står). Etter at det har gått noen timer og en selv ikke lenger tenker på karakteren, er det heller ingen andre som gjør det. Jeg hadde dessuten ikke så mye tid til å filosofere over dette, i og med at jeg måtte skynde meg ned til sentrum og Allkopi, Kristiansand for å kikke på et prøvetrykk av det nyeste nummeret av KVAKK! Det var nemlig dem jeg hadde gitt i oppdrag å trykke dobbeltnummeret nr. 8-9, i og med at jeg da kunne hente heftene selv i stedet for å måtte vente på postgang. At jeg hadde fått bladene innen lørdagen, altså dagen etterpå, var nemlig litt viktig, i og med at dette dobbeltnummeret skulle deles ut til alle gjestene på arrangementet Celebrating the Duck! Mer om det senere. I alle fall viste prøvetrykket seg å være av god kvalitet, og dermed kunne resten av opplaget settes i produksjon. Jeg fikk vite at dette forhåpentligvis ville være ferdig i løpet av dagen. Endelig kunne jeg sette meg på en benk i sentrum, nyte sola, kikke på folk som gikk forbi, og spise en fortjent frokost. En stund etter dette satte jeg meg tilrette på biblioteket i Kristiansand og gjorde en del (ekstremt kjedelig) arbeid i forbindelse med utsendelse av KVAKK!-bladene til tidsskriftets abonnenter (skrive på konvolutter, slikke på frimerker…) Dette tok noen timer, og da jeg var ferdig var det fortsatt en god stund til KVAKK!-bladene var ferdig i trykkeriet. Det var faktisk ikke før en time etter at trykkeriet egentlig skulle ha stengt for helga at jeg kunne komme og hente de to eskene bladene fylte. Etter å ha plassert de av bladene som abonnentene skulle ha i konvolutter, var det imidlertid bare den ene eska jeg trengte å ta i bruk. Den ble plassert i en oppbevaringsboks på togstasjonen i Kristiansand, sammen med det andre jeg hadde å bære på. Så ventet en tur innom McDonalds, en internettkafè, og til slutt et nytt kinobesøk - denne gangen for å se Lars von Triers siste film, den visstnok kontroversielle Antichrist. I motsetning til filmen jeg så kvelden før (som hadde siste visningsdag), hadde denne filmen premiere, men salen var likevel nesten like glissen. Etter at filmen var slutt (litt før midnatt), var det fortsatt et par timer til toget fra Stavanger ville stoppe i Kristiansand, før det skulle videre mot Oslo. Grunnen til at jeg nevner dette toget er selvsagt at jeg skulle være med det, og at dette var stedet jeg skulle tilbringe den neste natta. Etter å ha gått litt i gatene og sett på utelivet, og til slutt satt meg (og lagt meg) på venterommet på togstasjonen, dukket toget til slutt opp, og en ny natt med svært lett søvn kunne dermed begynne.
Tidlig lørdag morgen var jeg dermed tilbake i Oslo (for tredje gang på kort tid), og som jeg allerede har vært inne på, var målet arrangementet Celebrating the Duck!, i forbindelse med Donalds 75-årsdag. Før jeg kunne bevege meg mot Serieteket på Grünerløkka (på samme måte som to uker tidligere), måtte jeg imidlertid finne meg et sted å sove for den kommende natta. Første sted jeg gikk var Sentrum Pensjonat, der jeg med tanke på at det noen få dager tidligere ikke akkurat var så veldig fullt da jeg lå der, tenkte at det også denne gangen nok ville være ei ledig seng. Det viste det seg imidlertid at det ikke var. Helgene er tydeligvis mer populære enn ukedagene, så ikke regn med å få plass dersom du (som jeg) kommer dit på en lørdag og vil ha overnatting uten å ha bestilt på forhånd. Også på Oslo Budget Hotel noen få meter unna var det fullt, men siden alle gode ting er tre, forsøkte jeg meg på enda et hotell rett i nærheten - Thon Hotel Astoria. Der viste det seg at det var ledig, og for 750 kr fikk jeg enkeltrom til neste natt. Selvsagt er det litt mer luksus å ha enkeltrom enn å dele rom med andre, og selvsagt er 750 kroner for et hotell som ligger rett ved Karl Johan ikke en så verst pris, men jeg endte altså opp med å betale en del hundrelapper mer enn jeg egentlig hadde tenkt.
Etter å ha innlosjert meg på rommet mitt, pakket jeg med meg 40 eksemplarer av KVAKK! nr.8-9, og begynte nok en gang å bevege meg mot Grünerløkka. Celebrating the Duck! skulle starte klokka ti, og jeg hadde litt under en time på meg til å komme fram. Det burde normalt sett gått veldig fint, men av en eller annen merkelig grunn hadde jeg denne gangen store problemer med å finne fram. Jeg hadde jo vært på Serieteket bare et par uker tidligere, og burde jo nå ha blitt litt kjent med veien dit fra sentrum, men slik viste det altså ikke å være. På et tidspunkt klarte jeg faktisk å krysse Akerselva i feil retning, sånn at jeg endte opp på det samme stedet som jeg hadde vært en halvtime før. Klokka var vel litt over ti da jeg litt anpusten endelig hadde funnet fram til Serieteket. Forhåpentligvis er jeg nå såpass kjent at det vil bli i alle fall litt enklere å finne fram neste gang…
Et av bildene Eirik Birkeland tok under Celebrating the Duck. Meg til venstre, Tor Ødemark, Jan Erik Langli og vinneren av Celebrating the Ducks! ærespris, Jon Gisle, til høyre. En meget spesiell kake i midten.
For å oppsummere Celebrating the Duck!, så kan det enklest gjøres ved å si at det var intet annet enn et proft, vellykket og ikke minst veldig interessant arrangement Are Myklebust, Tor Ødemark og Jan Erik Langli hadde satt sammen. All ære og honnør til dem! Selvsagt også mye honnør til foredragsholderne og alle andre som bidro. I forhold til det annonserte programmet ble det et par endringer i siste liten, blant annet på grunn av at Geir Hasnes dessverre ikke hadde mulighet til å stille opp, men dette ble også løst på en flott måte. Jeg vil sannsynligvis skrive en del mer om arrangementet i neste nummer av KVAKK! (som vil bli nummer 9).
Kaka ingen hadde lyst å begynne å skjære i.
På kvelden samlet en del av de som hadde vært med på arrangementet seg på Zorbas restaurant. Det for såvidt trivelig der, men det hadde ikke gjort noe om den greske live-underholdningen i bakgrunnen kunne ha dempet seg et lite nivå på lydskalaen. Før kvelden var helt slutt forflyttet mange av oss til en pub/bar like i nærheten av restauranten, der det som var kveldens morsomste/dummeste kommentar fant sted. En ung pike som var gjest på stedet (for å si det på 1920-tallets romanspråk) fikk vite at vi som satt der feiret 75-årsdagen til en tegneseriefigur som ikke brukte bukse og gikk i matrosdress. “Tintin!?” brøt hun da ut.
Forutenom å legge til at jeg morgenen etter så en episode av “Bonanza” (som denne gangen handlet om rasisme) på hotellrommet før jeg satt meg på bussen fra Oslo tilbake til Odda, er det bare å si at etter hvert som jeg har blitt litt mer kjent med Oslo på mine turer dit de siste ukene, tror jeg egentlig det er en finere by enn det jeg har likt å forestille meg. Dessuten har Oslo den kjempefordelen at det er der det meste i Norge skjer, noe som selvsagt er en stor ulempe for resten av landet. For å komme meg på konsert med Jethro Tull og være med på så flotte arrangementer som Celebrating the Duck! gjør det meg imidlertid ingenting å sitte noen timer på en buss for å komme meg dit…
Mens alle de søte hadde full badedrakt.” Siden mitt manus inneholdt ingenting om dette (selv om jeg ser nå at også jeg har inkludert et par damer med “noen ekstra kilo” i badedrakt), kunne jeg bare filosofere over dette. Min teori var da at årsaken til dette var at Petter og andre unge menn på stranda skulle holde seg på matta… Uansett en morsom observasjon. Og en siste liten detalj jeg har oppdaget og føler for å kommentere: har det blitt kaldere på stranda i løpet av den tida Petter bruker på å lage ski til alle? I alle fall kommer flere menn springende bort til han i bar overkropp på side 2, mens de forlater han med t-skjorte på…
