Tommy Kvarsvik

Etter å ha latt denne bloggen gå litt på tomgang ganske lenge, har jeg nå utvidet denne lille boltreplassen med en ny og spennende funksjon, nemlig et… galleri. Dette finner en fram til enten ved å klikke på den nye lenken øverst til høyre som treffsikkert nok sier “Galleri”, eller ved å klikke på lenken under det nye bildet i menyen til høyre, som viser begynnelsen på siste bildeserie som er lagt inn i galleriet. Ved å klikke på dette bildet kommer en direkte dit.

Grunnen til at jeg har opprettet et slikt galleri, er selvsagt for å få utløp for mine kreative og kunstneriske lyster, og jeg starter med det som er første billedserie i det som har fått tittelen “Fem bilder av verden”. Som tittelen forteller, vil disse seriene inneholde fem bilder (nærmere bestemt, fotografier) som kanskje forsøker å forteller noe om et eller annet som har med verden og livet og sånt å gjøre. De fem bildene henger også delvis sammen, i alle fall tematisk. Jeg må likevel påpeke at jeg ikke er noen profesjonell fotograf, og at det jeg holder på med er mer lek og eksperimentering med ulike uttrykk og stemninger enn å vise fram glitrende fotokunst.

Første serie har fått navnet “Søndag”. Jeg la ut de samme bildene på Facebook, og ble da kontaktet av en hysterisk bestemor som ga klar beskjed om at jeg måtte snakke med noen om jeg hadde problemer og at jeg ikke måtte “finne på noe”. Hyggelig at bildene ga inntrykk (selv om jeg synes dette kanskje var i overkant mye inntrykk i forhold til de ganske uskyldige bildene jeg har tatt), men håper også at noen liker bildene for deres egen skyld, og ikke bare fordi de tror at jeg er en syk person. Forhåpentligvis er jeg ikke nemlig ikke det. I alle fall ikke så veldig…

Klikk på bildene for å få dem i stor størrelse i galleriet!

Ikke at jeg helt vet hvorfor jeg gidder, men… her er nok en personlig oppdatering i mitt lite spenningsrike liv (i alle fall de siste månedene som har funnet sted inne på en studenthybel i all ensomhet). Etter dager, uker og måneder med dårlig samvittighet for alt jeg har gjort som ikke har med masteroppgave å gjøre og tvangstrøye så stram at jeg knapt har klart å puste (kanske ikke helt bokstavelig ment), ble masteroppgava mi i nordisk språk og litteratur endelig levert tidligere denne uka. 130 sider endte den på, og jeg kan vel trygt si at den er det desidert største prosjektet jeg noen gang har gitt meg ut på. Og jeg kan vel også si at jeg er veldig glad for endelig å være ferdig med den. Det altså til tross for at jeg “bare” brukte fire måneder på den, mens det i følge studieplanen var satt av halvannet år. Akkurat dette at jeg bruker mye mindre tid enn det som er satt av på sånne ting er ikke helt uvanlig for min del, og det verste er vel at jeg tror jeg kunne klart meg på enda mindre tid også. Jeg kan ikke akkurat si at jeg jobbet meg ihjel i løpet av de fire månedene, selv om jeg selvsagt la ned flere og flere arbeidstimer pr. dag etter hvert som fristen nærmet seg. Og for liksom å presse det siste jeg hadde ut av meg og dermed bli ekstra glad for å være ferdig, valgte jeg å sitte oppe natt til mandag og legge ned de siste steinene i det som ble: “Da skrekken kom til Norge”, med undertittelen “en studie av hva som skremmer i norsk horrorfilm”. Jeg sysler med tanken om å gi den ut som bok også, så vi får se hva det blir til. Jeg er i alle fall glad for å være ferdig, selv om det selvsagt også har vært veldig interessant å jobbe med dette. Det er veldig lite som er skrevet om horrorfiksjon på norsk tidligere (i alle fall på et akademisk nivå), og så vidt jeg vet er det heller ingen som har gått i dybden og analysert de siste årenes norske horrorfilmer.

Nå føler jeg meg mye friere enn jeg har gjort på lenge, selv om jeg fortsatt har en muntlig eksamen igjen i begynnelsen av juni. Neste helg flytter jeg imidlertid hjem igjen til Odda, siden det ikke er noen undervisning i mai. Da kan jeg like godt lese til eksamen hjemme og slippe å betale husleie i mai. Akkurat det er jeg imidlertid ikke helt i gang med ennå (lese til eksamen altså, betale husleie har jeg gjort masse av), og holder for øyeblikket i stedet på å tegne skisser til en ny Donald-historie. Den historien jeg jobber med nå skrev jeg faktisk manus til så lenge siden som i november, da jeg befant meg i Phuket i Thailand, men har på grunn av masteroppgava ikke hatt samvittighet til å bruke tid på å tegne skisser til den. Det blir altså nå gjort. Etter det har jeg et par nye Kelpie-utgivelser å jobbe med, så jeg har nok å henge fingrene i. Det som imidlertid skal bli gjort om bare noen få minutter nå, er at jeg skal begynne å se på sesong 4 av Lost, som jeg kjøpte på DVD i går. Det blir jättekul!

Nok en gang nærmer det seg påske. For min del blir denne påsken imidlertid en god del annerledes enn ved tidligere anledninger, siden jeg denne gangen ikke har tenkt å tilbringe tid på hytta og påskefjellet, slik som vanlig. I stedet blir jeg værende her i Kristiansand for å jobbe videre med masteroppgava jeg holder på med, og som opprinnelig hadde innleveringsfrist onsdag etter påske. Etter hjelp og innflytelse fra veilederen min har jeg imidlertid klart å få utsettelse på en uke, sånn at 22. april blir siste frist. Da bør jeg ha tid nok på meg til å bli ferdig og forhåpentligvis få til et greit resultat.

For de som leser dette og er interessert i å skrive korrekt og god norsk, tar jeg med et svar jeg har fått fra Språkrådet på et spørsmål jeg hadde i forbindelse med masteroppgava jeg nå skriver. Det jeg lurte på var om en omtale av handlingen i en fiktiv fortelling (f. eks. en film) i nåtid, er vanlig presens eller historisk presens. Eksempel: “I filmens første scene ser vi at Per har problemer”. Er dette noe som skjer akkurat nå (vanlig presens), eller er det noe som har skjedd i fortida, men som vi skriver om til presens for å få mer nærhet til stoffet (historisk presens)? Grunnen til at dette er nyttig å vite, er bruken av da/når. Når det gjelder historisk presens mener språkrådet at en skal bruke “da”, f. eks. “Da jeg går til skolebygningen, ser jeg en stor mann.” Grunnen til at språkrådet mener at det skal brukes “da” her og ikke “når”, er fordi at dette, til tross for at vi omtaler det i (historisk) presens, er en handling som skjedde én gang, og ikke noe som har skjedd mange ganger. Men hva om det som omtales ikke er virkelig, men en fiktiv situasjon i f.eks. en film? Blir handlingen da fortsatt noe som bare skjedde èn gang, eller noe som kan skje mange ganger - f.eks. hvis en ser filmen om igjen. Her er svaret jeg fikk:

Det er ikke enkelt å gi ett korrekt svar på spørsmålet ditt, om presens i omtale av handlingen i en film er å regne som historisk presens eller vanlig presens.

La oss først se på en annen type tekst, som på mange måter kan sies å være et parallelt eksempel, nemlig omtale av brev og/eller søknader. Når en saksbehandler skal svare på et brev, vil det være naturlig å bruke presens: “Vi viser til brevet ditt datert 5. februar 2009, der du skriver at … / gjør greie for …”. Spørsmålet er så om dette er å regne som historisk presens eller ikke. Her mener jeg at svaret er nei. Det fører med seg at det er riktigst å bruke “når” når en skal omtale innholdet i det mottatte brevet: f.eks. “… når du argumenterer for at du skal få innvilget fritak fra å betale eiendomsskatt, unnlater du å nevne at …”.

Akkurat som et brev er også en film eller et annet fiksjonsverk et dokument som foreligger, og som er uforanderlig. Det vil nok variere mellom ulike språkbrukere om de omfatter fiksjonen som fortid eller samtid.

Konklusjonen min blir at det må regnes som valgfritt å bruke “da” eller “når” i eksempelsetningen din: “Da/når Per går bortover landeveien i filmens første scene, bryter filmskaperne den kontrakten de har gjort med sitt publikum”.