Tommy Kvarsvik

I 2007 ga Oasis ut den doble DVDen Lord Don’t Slow Me Down, der den første skiva inneholder en dokumentar med dette navnet av Baillie Walsh. Vi følger her Oasis på deres Don’t Believe the Truth-turnè fra mai 2005 til mars 2006, der de holdt konserter i blant annet Storbritannia, USA, Japan og Australia. Dokumentaren er fint satt sammen, og en får et godt innblikk i turnèlivet til et av tidenes største rockeband. Jeg tror det utsvevende rock’n'roll-livet til Gallagher-brødrene og de andre med alderen må ha blitt erstattet av en snillere variant, for dokumentaren viser ikke så mange andre ting enn det en nesten må forvente. Jeg begynte riktignok å lure da vi kunne se tre av bandmedlemmene få satt sprøyter i seg med et eller annet stoff, men kommentarsporet (med Noel, Liam, Andy & Gem) kunne avsløre at dette bare var vitaminer. Det rolige turnèlivet er også noe som bemerkes av Oasis selv på dette kommentarsporet, da vi kan se at de før en konsert ikke sitter på bakrommet med drugs & horer, men med et brettspill. I selve dokumentaren får en derimot ikke vite at sprøytene bare inneholdt vitaminer, i og med at det ikke er noen kommentatorstemme og bildene bare glir over i hverandre. For en av dokumenterende film av denne typen var det helt klart et riktig valg å lage filmen på denne måten, og jeg må også si at Walsh har gjort et spennende valg med å la det meste være i svart/hvitt mens det lille som er i farger se ut som om det har lagt og støvet ned i et arkivskap i mange tiår. En får nesten av følelse av at det en ser skjedde på 60-tallet og ikke i 2005, og det er i det hele tatt noe kunstnerisk flott ved det hele.

Bandet har som sagt lagt til et kommentarspor, og selv om det ikke akkurat er så veldig informerende (og også inneholder minst tre banneord i hver setning), kan det også være verdt å høre på for de som måtte ha tid til det (noe jeg tydeligvis har). I likhet med selve filmen er også kommentarene tekstet (på engelsk, fransk, tysk, spansk og portugisisk), noe som gjør det enklere å få med seg det som blir sagt. Jeg kunne imidlertid ønsket meg info om hvem det var som snakket (noe som forsåvidt gjelder alle kommentarspor).

“Bonusdiscen” inneholder en hel Oasis-konsert, nemlig fra City of Manchester Stadium i Manchester 2. juli 2005. Det er vel ikke så mye mer å si enn at dette er en meget god opptreden, for et gedigent antall mennesker. Jeg kunne dog ønsket meg at Noels mikrofon var skrudd litt høyere opp, for når det er han som synger føler jeg at stemmen hans drukner litt i det massive Oasis-lydbildet. Ellers er dette en meget god konsert Oasis-fans absolutt bør ha i sin samling. Det samme gjelder forsåvidt for selve dokumentaren, selv om den er mer unnværlig for de (for eksempel meg) som først og fremst er opptatt av musikken. Et spennende innblikk var det likevel. Men når det gjelder musikken - dokumentaren er oppkalt etter en Oasis-låt med navnet “Lord Don’t Slow Me Down”, og vi får høre utdrag fra den under dokumentaren, før den spilles i sin helhet mens rulleteksten går. Låta ble utgitt omtrent samtidig som dokumentaren ble utgitt, men kun som digital singel. Hvorfor kunne den ikke vært inkludert på denne DVDen, for eksempel ved at den var eneste spor hvis du puttet skiva inn i en CD-spiller? Det er litt tungvint å måtte sette DVDen inn i en DVD-spiller, gå inn på dokumentaren og så bla seg helt fram til rulleteksten på filmen, bare for å kunne høre denne nye låta. Det er jo selvsagt også et alternativ å betale for å laste den ned fra nett og få den på harddisken, men akkurat sånt er jeg ikke så veldig lysten på.

Uansett, en god dokumentar, en god konsert, og også en solid og god innpakning på selve DVD-boksen (som ser stilig ut. Ser Citys klubblogo også har funnet sin plass der). Sju Tommy-tomler opp!

Jeg har akkurat skrevet følgende tekst til neste nummer av STB (Scandinavian True Blue) - medlemsbladet til Manchester Citys supporterklubb i Skandinavia - der jeg er fast skribent.

Kanskje er jeg en tosk som i skrivende stund nettopp har søkt om billetter til UEFA-cup-finale i Istanbul 20. mai via UEFAs nettsider. Sjansen er jo stor – veldig stor, for at ingen av finalelagene kommer til å bære navnet Manchester City FC. I dag (20. mars) var imidlertid siste frist for å søke, og eventuelt slippe å måtte kaste meg ut på svartebørsmarkedet HVIS det skulle vise seg at det veldig utenkelige skjer at City skulle komme seg til finalen (jeg regner i så tilfelle med at det vil bli gigantisk rift om eventuelle billetter City måtte få fra UEFA). På ett plan tenker jeg for meg selv at forhåpentligvis er jeg ikke heldig i trekningen og får ikke de to billettene jeg har søkt på, sånn at jeg slipper å måtte forsøke å få disse solgt videre når City ryker ut i kvartfinalen, men på et annet plan tenker jeg tydeligvis ikke det, siden jeg jo nettopp har søkt om billettene. Hvorfor er det slik at en må søke om billetter lenge før en en gang vet hvem det er som skal spille i den kampen en tross alt legger ut en god del penger på? Det blir som om en skulle kjøpe billetter til en konsert, men ikke vite om at det var Oasis eller Sputnik som skulle opptre.

Jeg kan ikke helt se for meg at jeg 20. mai befinner meg i Istanbul. Jeg har rett og slett en veldig sterk følelse av at City kommer til å svikte igjen, akkurat når det gjelder som mest. Vi er visstnok i en kvartfinale i en europacup for første gang på 30 år, men det blir vel også alt vi får lov til å oppleve før vi må vente nye 30 år? Eller? I går kveld satt jeg også med en veldig sterk følelse av at dette kunne umulig gå bra. Da Aalborg fikk straffe og gikk opp til 2-0 (og dermed utlignet til 2-2) visste jeg nesten ikke hva jeg skulle verken tenke eller føle. Det som ikke skulle være mulig, men som for City dermed er veldig sannsynlig, hadde skjedd, og mine verste anelser var plutselig i ferd med å gå i oppfyllelse. Tenk at jeg tidligere i kampen nesten satt og kjedet meg fordi at det skjedde så godt som null og niks! Og tenk at City som har hatt full kontroll på Aalborg i 150 minutter og burde ledet med mye, mye mer enn 2-0, av en eller annen uforståelig grunn plutselig blir veldig trykket og til slutt slipper inn to mål i løpet av de siste fem minuttene av de 180 minuttene de to kampene har vart. Hadde dommeren i Aalborg gjort jobben sin burde Aalborg ha vunnet, for det var vel ingen tvil om at Garridos felling var et soleklart straffespark. Men på den andre sida – hadde dommeren i Manchester gjort jobben sin burde Robinho hatt straffespark, så kanskje en kan si at det gikk opp i opp. Kanskje kan en også si at det var rettferdig at det var City som vant til slutt, men om så ikke hadde skjedd, hadde vi bare hatt oss selv å skylde på. Det er vanskelig å skjønne hvorfor vi skal være så fryktelig dårlige på bortebane, men det som skjedde i Aalborg i går er jo ikke noe særlig annet enn det vi som City-supportere har blitt vant til å se i mange år. Til tross for at vi har kontrollert og dominert i lange perioder, er det plutselig et eller annet mystisk som skjer og så blir vi noe voldsomt presset og må klarere i panikk gang etter gang. I går spilte vi store deler av andreomgang uten noen på topp, og da er det ikke rart at Aalborg bare fortsatte å presse og presse, helt til de endelig klarte å få hull på oss. For hva skjer når vi endelig klarer å vinne ballen i forsvar? Jo, da sender vi en lang ball opp mot midten, og der befinner det seg som regel bare motspillere. Og så kommer det et nytt angrep. Noen heldige ganger klarer vi å ri av stormen, mens andre ganger, sånn som i går, slipper vi plutselig inn to mål mot et lag vi egentlig er mye bedre enn, og som før denne plutselige endringen i kampbildet ikke har hatt noe som helst å stille opp med. Jeg vet ikke om en eller annen idrettspsykolog har forsket på hva det er som skjer inne i hodene til et lag som plutselig går fra å være veldig komfortable til å bli veldig paniske og nervøse, men en sånn studie kunne utvilsomt City hatt stor nytte av.

At denne nervøsiteten sprer seg til supporterne er det i alle fall liten tvil om. Og hva gir vel større grunn til å være nervøs enn en straffesparkkonkurranse der alt slit og strev gjennom en hel sesong skal bli avgjort på noen spark og tilfeldige valg? Med litt uflaks ville alle de 14 kampene i UEFA-cupen så langt, helt fra vi i fjor sommer reiste til Færøyene for å møte EB/Streymur og til vi like før midnatt denne kjølige kvelden i mars befant oss i Aalborg i Danmark, være relativt bortkastet. Og jeg skal innrømme at jeg ikke en gang vurderte tanken på at akkurat dette ikke kom til å skje. Hvis det er én ting jeg har vært sikker på her i livet, så var det at Aalborg kom til å vinne straffesparkkonkurransen! Og hvis det var én ting jeg var sikker på så var det at Elano, som aldri tidligere har bommet på straffe for City, selvsagt kom til å bomme denne gangen. Og da Richard Dunne spaserte opp for å ta sitt straffespark var jeg i alle fall sikker. Dette kunne umulig gå bra! Hvorfor i all verden skulle Dunne ta straffe? Jeg tenkte tilbake på den gangen vi for noen få siden havnet i samme situasjon mot Doncaster i ligacupen. Da skulle også Dunne ta straffespark, og da gikk det ikke så bra. Men også Richard Dunne sørget for at alt det jeg på forhånd var sikker på at kom til å skje, ikke skjedde. Da Shay Given reddet den avgjørende straffen og det hele var sikret, sank jeg som det lykkelige nerveraket jeg var, etter en del jubling, sammen i stolen der jeg satt. Jeg var jo tross alt blitt 2-300 kg lettere enn ti minutter tidligere… (Jeg må si at jeg ikke kan fatte og forstå hvordan noen har kommet på idéen om å la en haug med straffespark avgjøre noe så viktig som livene til tusenvis av mennesker. Hadde jeg hatt et dårlig hjerte er jeg sikker på at jeg ikke hadde overlevd gårsdagen!)

Men nå lever altså drømmen om Istanbul videre. Og jeg har altså søkt om billetter, til tross for at vi ennå bare er i kvartfinalen. Og til tross for at jeg har friskt i minne at vi for noen få sesonger siden hadde alle tiders mulighet til endelig å vinne noe for første gang på over 30 år, for så bare å skusle det hele vekk med å tape for West Ham på hjemmebane i kvartfinalen i FA-cupen. Nå er vi altså i en ny kvartfinale, og har på ny fått sjansen til endelig å vinne noe igjen (for min del må «igjen» byttes ut med «for første gang i livet», siden jeg ble født i 1983 – sju år etter ligacuptriumfen i 76 ). Men jeg tenker som sagt tilbake på kvartfinaletapet for West Ham og tenker at det ville vært veldig typisk City om vi nok en gang skusler bort denne enorme muligheten vi nå har fått. Faktisk tenker jeg at det er helt sikkert at vi kommer til å gjøre akkurat det. Jeg føler meg like sikker som jeg gjorde i går på at vi aldri kunne klare å vinne straffesparkkonkurransen mot Aalborg…

På trykk i Scandinavian True Blue (STB) - nr. 87 (april 2009)

Martin Barre er vanligvis gitarist i Jethro Tull, men har også noen soloalbum på samvittigheten. Det forrige kom i 2003 og går under navnet Stage Left, det stedet på scenen der Barre vanligvis holder til når Tull holder konsert. Jeg har brukt de siste ukene på å høre på de 14 låtene Barre her har komponert, der 13 av dem er instrumentale. Det tror jeg var et lurt valg av Barre, for det gjør at gitarlyden og han selv kommer mer i fokus. På “The Meeting” fra 1996 inneholder de fleste låtene vokal (med ulike artister), og da blir det til at en fort glemmer Barre litt der han klimprer på gitaren i bakgrunnen. Jeg vil også si at komponeringen til Barre på Stage Left, selve låtene, er mye bedre her enn det som var tilfellet på “The Meeting”. Stage Left er faktisk et veldig godt album med fin balanse mellom akustiske og mer “elektriske” rockelåter.

Det er vanskelig å peke ut noen spesielle favoritter her siden det meste holder veldig høyt nivå, men spesielt As Told By, Favourite Things, Winter Snowscape og I Raise My Glass to You! bør nevnes av de akustiske. Winter Snowscape er også med på “The Jethro Tull Christmas Album”, også fra 2003, men da i en versjon der Ian Anderson har lagt på fløyte på toppen av Barres gitar. Jeg må nok si at fløyteversjonen har mer dybde i seg og et noe rikere lydbilde, uten at det gjør den versjonen som er her noe dårligere. Av de mer elektriske låtene vil jeg spesielt nevne Count the Chickens, Murphy’s Paw og After You, After Me. Sistnevnte veksler på å være akustisk og elektrisk og innehar mange ulike temaer og stemninger. Det er i det hele tatt mange ulike typer musikk Barre har latt seg influere av på dette albumet (med alt fra folk-rock, med noe som ligner veldig på noe Fairport Convention kunne laget, til mer elektriske ting med digitale effekter), men den lett gjenkjennelige gitarsounden kun Martin Barre klarer å skape, går som en rød ledetråd gjennom hele albumet. Anbefales! Åtte Tommy-tomler opp!