Tommy Kvarsvik

I Art School Confidential møter vi Jerome Platz som er 18 år og skal begynne på en kunstskole i New York. Han drømmer om å bli den nye Picasso, men oppdager raskt at det skal mye mer til enn talent for å gjøre det stort som kunstner…

Jeg synes denne filmen er god på den måten at den aktualiserer spørsmålet: “Hva er kunst?” Og ikke minst: “Hva er god kunst?” Den gir vel egentlig ikke noe svar på dette, og sånn sett ble vel jeg, som har stilt meg selv de samme spørsmålene mange ganger, ikke så veldig mye klokere. Mest sannsynlig finnes det vel ikke noe svar, og det er vel kanskje det filmen prøver å formidle. Samtidig føler jeg at filmen inntar det samme todelte synet på kunst som jeg selv ofte føler jeg har: enten omfavne eller avvise. Er eksperimentelle malerier uten noe åpenbart motiv kunst, eller bare tull? Kan noen streker og kruseduller som noen har satt sammen på 30 sekunder være større kunst enn en realistisk tegning av et menneskeansikt som noen har brukt flere dager på? Filmen gir ikke noe klart svar, selv om det nettopp er den eksperimentelle kunsten den til tider harselerer med. Selve kunstskolefenomenet blir også harselert godt og grundig med, der lærerne om mulig er enda mer i villrede enn studentene sine om hva det egentlig er de holder på med der. Det er enkelte ting i filmen jeg kan kjenne meg igjen fra min egen tid på kunstskole (som riktignok var en skriveskole), for eksempel gjennomgangene av hverandres verker og hvor vanskelig det var å komme med negative tilbakemeldinger. Jeg følte riktignok at jeg fikk mer positive tilbakemeldinger på det jeg skrev enn det Jerome får på tegningene og maleriene sine her, som urettferdig nok i stor grad blir ignorert til fordel for de mer… eksperimentelle tingene. (Spoiler-alert for deler av resten av teksten!) Og ironisk nok er det en politimann som jobber undercover som student på skolen i forbindelse med en mordetterforskning som blir klassens store helt, med sine barneaktige tegninger og malerier av tankser og biler. Men selvsagt, når Jerome prøver å lage et maleri i samme stil, er alle enige om at det han har gjort bare er dårlig og platt…

Jeg vet ikke helt hva det er filmen prøver å si oss mot slutten, men det filmen i alle fall viser synes jeg gir et veldig trist, men sikkert sant nok, bilde av vårt samfunn. Mange av de de kunstnerne som blir høyest verdsatt blir det ikke på grunn av det de har skapt, men på grunn av helt andre ting, for eksempel deres eksentriske væremåte. At Jerome først klarer å bli anerkjent da han påtar seg ansvaret for en haug med drap, er selvsagt komisk på sin måte, men også ganske skremmende. Forhåpentligvis vil ingen se på han 20-åringen i Belgia som nylig kledde seg opp og sminket seg ut som Jokeren fra Batman-filmen og gikk inn i en barnehage og knivstakk og drepte små barn og ansatte som noen som helst form for kunstner. Jeg er veldig skeptisk til å gjøre drapsmenn (og andre kriminelle) til kjendiser (slik for eksempel mediene med mellomrom gjør), for det finnes alltid en eller annen skrulling der ute som faktisk bestemmer seg for å drepe kun for å få folks oppmerksomhet. Nå er jeg kanskje litt på sida i forhold til filmen jeg omtaler, men jeg føler som sagt at filmen kanskje sender ut et litt feil signal på slutten. Og som kunstner - er det absolutt viktigste å bli anerkjent og berømt? I filmen kan det nesten virke sånn, men går det ikke også an å lage kunst for kunstens (og ens) egen skyld? Det finnes malere som aldri viser fram maleriene sine, og de kan i alle fall umulig ha samme holdning som det Jerome et par ganger gir inntrykk av at han har: ved å bli stor kunstner kan han imponere damene og få ha sex med hvem han vil.

Utover i filmen er det jo spesielt denne Audrey hans oppmerksomhet rettes mot, og filmen klarer definitivt å gi et godt inntrykk av hvor desperat han er etter henne. Når han først ber henne med hjem til foreldrene sine (noe hun takker nei til), og deretter hjemme faktisk forteller at hun er kjæresten hans (noe hun på ingen måte er), kan en likevel lure på om han virkelig er forelsket eller mest desperat etter å bli anerkjent. Hvor mislykket Jerome kommer flere ganger til uttrykk i filmen, og skaper flere småkomiske situasjoner. Han er for eksempel både jomfru og har aldri hatt kjæreste, noe som tydeligvis har plaget foreldrene hans veldig i og med at vi kan se dem klemme og juble (i hemmelighet) ute på kjøkkenet etter at han har fortalt om “kjæresten” sin. Dette jaget om å få vist at en er noe, er altså noe filmen også skildrer godt. Og for å avslutte: Jeg må også få med at jeg har sansen for fortellerstilen filmen har der den hele tida har et snev av komikk i seg selv om den forsåvidt handler om alvorlige ting. Og selv om det er ganske klisjéaktig at det på skolen finnes en morder som har drept flere studenter, er det også noe som legger til et nytt element i handlingen og bygger opp mot filmens klimaks. Det er etter min mening likevel spørsmålet om hva kunst er som er filmens hovedtema, og det tar den opp på en god måte, selv om en altså ikke kan forvente å få noe svar på det. Sju Tommy-tomler opp!

Hærværk ble utgitt av fire serieskapere fra Steinkjer i fjor høst - Ida Eriksson, Torgeir Trapnes, Per Arne Kulstadvik og Arne Bye - som har gått sammen om å lage tegneserieforeningen Steinkjer Serieliga. Både foreningen og denne utgivelsen er gode tiltak, men jeg kunne nok gjerne ønsket meg litt høyere nivå rent innholdsmessig på denne antologien, der hver av serieskaperne har fått ti sider hver til å presentere seg.

Om vi begynner med Ida Erikssons bidrag, så finnes det absolutt mye bra å hente fram der, selv om jeg synes nivået er veldig ujevnt. Eriksson presenterer to to-sidere og seks én-sidere med “den mildt sagt morbide serien Fubar Bundy” (beskrivelse hentet fra presentasjonen på baksida av albumet), og av disse likte jeg klart best den aller første - “Flue i suppen”. Sluttpoenget er så meningsløst i forhold til resten av den “triste” historien om ei gammel flue som har mistet alle søsknene sine, at det faktisk blir veldig morsomt. En del av de andre Fubar Bundy-sidene synes jeg ikke er like morsomme eller interessante. Den enkle stilen med litt videreutviklede fyrstikkmenn passer serien godt, men til tider synes jeg det er litt vanskelig å få med seg handlingen. I “Familietrøbbel” skjer det veldig mye på en gang, og jeg måtte studere sida en del ganger for å finne ut av hvem som var mamma, hvem som var pappa og hvem som sa hva. De enkle tegningene med bare tre rundinger til hode (og av og til et par andre kruseduller) sier nemlig ikke så veldig mye om hvilket kjønn de forskjellige karakterene har. Men som sagt, det er mye ved serien jeg liker, men den blir noe ustabil kvalitetsmessig.

Neste mann ut er Torgeir Trapnes som har laget en ti sider lang fortelling om en mann som flere ganger blir utsatt for tallet 37, og som etter hvert havner i klammeri med en gruppe feminister. Jeg kan ikke si at jeg helt skjønner denne sammenkoblingen, og hele historien framtrer som relativt snodig. Tegningene til Trapnes er bra, men når albumet er så stort som A4 synes jeg faktisk Trapnes’ serie blir litt for stor enkelte steder. Det er ikke så mye som skjer i hver tegning, og når det på noen sider også bare er én eller to bilder, tror jeg faktisk denne (navnløse) historien hadde blitt bedre i et noe mindre format. Jeg hadde også problemer med å skjønne at det er trær vi ser nederst på side 7 av historien. For meg virket det nesten som sort røyk. For å avslutte med en positiv kommentar: Plakatene til feministene på side 7 var morsomme og fikk meg til å le: “Hitler var mann!” sier en plakat, mens en annen følger opp og sier “Ned med menn!”. Passelig god logikk!

Per Arne Kulstadvik er neste mann ut og har laget en ti sider lang fortelling, tegnet i den såkalte furry animal-stilen. Det er imidlertid lite med bakgrunner Kulstadvik viser oss, og det er for det meste rundt på et hvitt ark handlingen skjer. Det gir etter min mening et litt kjedelig inntrykk, og selve historien kan jeg nok heller ikke si jeg synes var noe særlig interessant. Ei jente blir kidnappet og tatt med ut i skogen for at hun skal jaktes på. En temmelig desperat situasjon skulle en tro, men jenta virker merkelig nok veldig lite desperat. I stedet sukker hun tungt da hun finner ut at hun blir nødt til å springe fra denne mannen. Hun blir deretter skutt i armen, men klarer likevel å ta opp kampen mot “tullingen”, som hun beskriver han som på side 1, og klarer å slå han i hodet med en stein. Det er imidlertid ingenting som indikerer at det er noen som helst bevegelse i det bildet der hun slår til han, noe som gjør at slaget virker litt merkelig. Det hele ender heldigvis godt siden hun klarer å dytte han utfor et stup, og en kan lure på hva som var vitsen med hele historien.

Arne Bye avslutter albumet med det som etter min mening er det klart beste bidraget. Mira-historien “Neste stopp: Steinkjer?” viser at Bye har utviklet seg som serieskaper, og presenterer her en tettpakket og underholdende historie full av humor og morsomme situasjoner. Historien er så enkel som at Mira og hennes to venner, Bjørnar og Niklas, må komme seg til Steinkjer siden det der skal være Deep Purple-konsert. Det er imidlertid et vanskelig terreng de må komme seg gjennom for å komme til Steinkjer, nemlig deler av Nord-Trøndelag, fullt av bondeknøler i rutete skjorter som alle hater “snobbete byfolk”. Vi har sett en del lignende i amerikanske filmer der det ikke alltid er så lett for folk fra byen å komme ut på landet, og overført til norske forhold der det er trøndere i rutete skjorter som blir bondeknølene fra landet, blir det hele ekstra morsomt. Jeg liker som sagt historien, som tar flere uventede vendiger underveis, men likevel avsluttes på en sånn måte at jeg føler at historien er “fullført” (i motsetning til både Trapnes og Kulstadvik sine bidrag). Tegningene er det heller ingenting å utsette på, og Bye skal også ha ros for alle de morsomme bakgrunnsdetaljene han har lagt inn - for eksempel en mann som tilsynelatende ser ut til å være både glad og fornøyd med å ha en pil som går gjennom hodet hans.

Selv om Byes bidrag altså trekker helthetsinntrykket opp, er jeg altså ikke like fornøyd med en del av det andre innholdet i Hærværk. Serieskaperne skal som nevnt, imidlertid ha ros for tiltaket. Fem Tommy-tomler opp!

Arild versus Graff er Eirik Andreas Viks fjerde album med den mildt sagt merkelige figuren Arild, og er etter min mening det beste så langt. Kanskje er grunnen at Vik her har satset på å la én lang historie (på 30 sider) fylle hele albumet, i motsetning til de tidligere albumene der det for det meste gikk i korte gager. Ikke at jeg har noe imot slike og at jeg synes de tidligere Arild-albumene er dårlige - det er de på ingen måte; grunnen til at jeg sier dette er nok så enkel som at jeg personlig får mer ut av de litt lengre seriene der humoren er bakt inn i historien og at ikke hele poenget er at en skal le av en vits. Serien om Arild har imidlertid aldri passet inn under en sånn beskrivelse, og Vik viser med dette albumet at han også klarer å overføre den absurde Arild-humoren, der det omtrent ikke er en eneste rute som ikke er urmorsom, i et forlenget format.

En kort gjennomgang av hva albumet handler om: Arild dumper NRK-sportens Ingerid Stenvold som kjæreste, siden han heller vil være sammen med Anne Rimmen. I mellomtida har Espen Graff blitt sammen med Anne Rimmen, men da han finner ut at Ingerid Stenvold er blitt ledig på markedet dumper han Rimmen til fordel for henne. Dermed er det Arild som ender opp med Anne Rimmen. Det hele ender med et “episk oppgjør” mellom Arild og Espen Graff.

En kan kanskje ikke la være å tenke at grunnen til at Vik har innført flere virkelige kjendiser i albumet er for å få medieomtale, noe han da også fikk. Samtidig er jeg overbevist om at disse referansene til tre virkelige personer gjør albumet mye morsommere enn om det hadde vært “Kari”, “Else” og “Vidar” vi kunne lese om. Det som gjør det hele spesielt morsomt er at Ingerid Stenvold, Anne Rimmen og Espen Graff i historien oppfører seg veldig annerledes enn de virkelige personene åpenbart gjør. Espen Graff blir framstilt som direkte ondskapsfull (men på en morsom måte), mens Stenvold og Rimmen tydeligvis ikke har noe imot å være kjæreste og ha sex med hvem som helst, for eksempel en helt tilfeldig 16 år gammel gutt. At Arild hadde samme forbokstav som Anne Rimmen var nok til å overbevise henne. Det er i det hele tatt ikke virkelige personer Vik skildrer, og bortsett fra Eirik (altså i serien), finnes det nok ingen personer i verden som oppfører seg sånn som karakterene i denne serien. Men så befinner vi oss heller ikke i vår verden, og Arild er ingen realistisk serie (heldigvis). Selve universet i Arild er i seg selv veldig absurd, der en kortstokk plutselig kan bli til småbiter bare et korthus raser sammen, og en har råd til å kjøpe hundrevis av ballonger bare en har åtte kroner og femti øre. Det er i det hele tatt veldig liten logikk i mye av det som skjer og mye av det som blir sagt, men så er det også sånn Arild-serien er bygget opp. Siden det er flere NRK-kjendiser med i serien skulle en for eksempel kanskje tro at serien foregår i Oslo, men det er selvsagt ikke tilfellet. Espen Graff ser ut til å bo veldig ensomt til i et hus oppe i fjellheimen - hvor det selvsagt også plutselig finnes en ensom ballongselger. Det henger ikke på greip, noe serien om Arild heller ikke gjør. Men det er som sagt det som gjør den så bra.

Forhåpentligvis er ikke dette siste lange Arild-historie vi ser, for jeg synes at Vik takler dette formatet vel så bra som de kortere seriene (selv om han selvsagt ikke bør slutte med dem). I tillegg til at vi får servert den ene banale absurditeten etter den andre (jeg lo godt av voldsomt banale vitsen der Arild spør Ingerid Stenvoll om hun kun liker Espen Graff fordi han har six-pack - og Graff står ved siden av med en sekspakning med øl i hånda), er alt plassert inn i en større sammenheng - nemlig den komiske (og fullstendig tullete) historien. Og to lag med “morsomt” blir i denne sammenhengen ikke umorsomt, bare veldig bra. Åtte Tommy-tomler opp!

Prøver meg på en ny ting her i bloggen - YouTube-videoer jeg på det sterkeste anbefaler, eller i alle fall lite grann… Og vi starter med en sportsoppleser som muligens måtte finne seg noe annet å gjøre etter denne litt katastrofale debuten…

Død snø fortsetter den suksessen norske horrorfilmer har hatt de siste årene med høye besøkstall i kinosalene (over 40 000 i premierehelga), og det er ikke uten grunn. For dette er en fornøyelig film! Skummel? Nei, ikke så veldig, men morsom er den til gangs. Tommy Wirkola (regi og manus) og Stig Frode Henriksen (manus) viser her at de virkelig skjønner grøsserkomediesjangeren, og også at de har sett sin andel grøsserkomedier tidligere. Tankene går fort til filmer som Evil Dead II og Braindead når en ser denne filmen, spesielt mot slutten, der blodet virkelig begynne å sprute og lemmene virkelig begynner å fly. At filmen er en hyllest til for eksempel disse to filmene går også tydelig fram i filmens intertekstualitet (eller “interfilmualitet” om vi kan innføre et sånt begrep), der karakterene i begynnelsen både har en lang diskusjon rundt skrekkfilmer, der blant annet Evil dead nevnes, samt at en av karakterene faktisk går rundt i en Braindead-t-skjorte. Og så har vi også den spesielt selvbevisste kommentaren i begynnelsen da det viser seg at vennegjengen ikke har dekning på mobilen på den hytta de skal til, og en av karakterene lurer på hvor mange skrekkfilmer det er som begynner på akkurat den måten. Hadde dette vært en ordinær horrorfilm ville så tydelige referanser og selvbevissthet rundt sin egen situasjon bare vært irriterende, men i en film som dette passer det derimot perfekt inn. Det samme gjelder den geniale taglinen: “Ein, zwei, die!”

Men for å gi et lite innblikk i hva filmen handler om: En vennegjeng (som alle er medisinstudenter) skal på hyttetur til et sted som heter Øksfjord, og har altså ikke dekning på mobilen. Utpå kvelden dukker det opp en turgåer (spilt av Bjørn Sundquist, som gjør en morsom opptreden der han kommer med nedsettende kommentarer til gjengen) som forteller at det finnes en ondskap i fjellene der. Under 2. verdenskrig var visstnok Øksfjord en viktig plass for tyskerne fordi de her kunne stoppe skip som gikk mellom Russland og England. Mens tyskerne andre steder i Norge hadde et noenlunde godt forhold til lokalbefolkningen, var det ikke tilfellet i Øksfjord. Her ble nordmennene både voldtatt og plyndret for alle verdisaker, og en dag fikk befolkningen nok. De 3000 menneskene i tettstedet samlet sammen det de hadde av våpen (ljåer, økser, spader) og gikk til angrep på nazistene, som ble tvunget til å flykte opp i fjellene. Siden hørte ingen fra dem igjen, og en antok at de frøs i hjel der oppe.

Jeg røper vel ikke for mye (siden dette er noe som har blitt brukt i alle forhåndsomtaler av filmen) hvis jeg sier at nazistene døde, men likevel ikke helt. Uten at vi får noen forklaring på hvorfor har de nemlig blitt til zombier, og det er disse nazizombiene medisinstudentene skal få bryne seg på utover i filmen. Nazizombier er ikke et ukjent fenomen i filmhistorien, men i framtida håper jeg det blir i (grøsser)komedier som denne at de kommer til å havne. For jeg er forhåpentligvis ikke alene om å mene at det ikke blir dobbelt så skummelt om en kombinerer to skumle ting, nazister og zombier, men i stedet ganske latterlig. Men i denne filmen passer de altså perfekt inn. Når det gjelder hvordan zombiene ser ut, og generelt alle spesialeffektene i filmen, må det sies å holde et høyt nivå. De som liker at blod ser ut som blod og ikke ketchup, vil ikke bli skuffet.

Hvis jeg skal finne noe å sette fingeren på må det være at det noen ganger er vanskelig å skjønne hva som blir sagt. Akkurat det er jo ikke noe ukjent fenomen i norsk film, men er like fullt irriterende. Bortsett fra akkurat det kan jeg bare avslutte med å si at dette er en film jeg absolutt vil anbefale, ikke først og fremst og fremst på grunn av den er skummel (for som sagt, det er den ikke - enkelte vil nok dog kunne føle vemmelse over de  ganske mange splatterscenene utover i filmen), men fordi den er skrekkelig morsom. Til å begynne med kan filmen virke som en ganske ordinær grøsser med en veldig ordinær setting (på hyttetur i ødemarka), men den utvikler seg etter hvert til å bli noe helt annet. Morsom popcornunderholdning, der “popcornunderholdning” i denne sammenhengen ikke skal tolkes negativt. Åtte Tommy-tomler opp!