Tommy Kvarsvik

Forrige jul skrev jeg at jula 2007 kom til å bli min tristeste jul noensinne. Det viste seg å være feil. For historien har en grusom tendens til å gjenta seg. Forrige jul (noen få dager før julaften) døde vår lille papillonhund, da 16 og et halvt år gammel. For en hund må det sies å være et langt liv. Så alle var vel egentlig mentalt forberedt på at Prins (som hunden vår het) ikke kom til å leve evig. Likevel kom det som et lite sjokk da han var død. Han skulle bare til dyrlegen for å sjekke ut den ekle hosten han hadde hatt de siste dagene - dyrlegen anbefalte å avlive. Han hadde både kreft og hjertesvikt. Som sagt - det kom som et lite sjokk og sorgen var stor (spesielt for oss som var så små den gangen vi fikk han at vi omtrent ikke kunne huske tida før), men trøsten var den gangen at han tross alt hadde levd et veldig godt og langt liv.

Familien min er en hundefamilie, så det ble raskt bestemt at vi måtte skaffe oss ny hund. Etter å ha studert ulike hunderaser ble det bestemt at vi ville ha en cairn terrier, og i februar i år reiste vi til Bergen for å hente en liten cairn terrier-tispe. Kelsi, som vi hadde bestemt at hun skulle hete, var den gangen to måneder gammel, og verdens søteste, lille valp. Jeg skrev her om henne den gangen: “Hun er utrolig glad og livlig, men også ganske rampete. Hun elsker å bite i alt hun ser, og en må nesten passe på henne hele tida for at hun ikke skal skade seg selv. Hun har for eksempel fått det for seg at det er veldig artig å spise på ledninger og også å putte stein i munnen når hun er ute, så det er ting som må passes på ikke skjer.” Og vi passet på. Og passet på. Etter hvert sluttet hun å spise på ledninger og spise stein, men at hun fortsatt kunne komme til å skade seg selv, fikk vi denne jula på den mest forferdelige måte erfare. Etter å ha feiret jula i år på østlandet hos mormor og Leif, kom vi 2. juledag tilbake til Odda. Kort tid etter at vi var kommet hjem, skjedde det som kommer til å hjemsøke både meg og de andre i familien resten av våre liv. Alle var opptatt med sitt - jeg så fotballkamp på TV, mamma sto og lagde middag, pappa bar inn ting og tang fra bilen etter at vi hadde kommet tilbake fra julefeiringen, mens Tina (min søster) skulle være med i den tradisjonelle romjulsturneringen i fotball som går hvert år i Odda, og måtte skynde seg for å rekke det. For at Tina skulle slippe å skrape vinduene på den andre bilen vår fri for is, gikk pappa med på å kjøre Tina til fotballturneringen. Så må det ha skjedd at døra ut av huset ikke var klemstret hardt nok igjen, og at det var mulig å skubbe den opp…

Kelsi hadde for vane å bli helt desperat når noen av oss forlot huset, og hun gjorde alltid det som var i hennes makt for å følge etter - tragisk nok. Så uten at verken pappa eller Tina visste noe om det, hadde Kelsi altså kommet seg ut av huset og lagt på sprang etter bilen som kjørte av gårde - hun ville jo også være med! Det som skjedde etterpå vil jeg tenke minst mulig på, noe som egentlig gjelder alt dette (selv om det de siste dagene har vært omtrent umulig). Hjemme hørte jeg plutselig mamma si “Hvor er Kelsi?” Jeg satt som sagt og så på fotballkamp, og visste ikke hvor hun kunne være. Og ikke så lenge etterpå hører jeg noen komme hylende inn i huset. Det er mamma som bærer en livløs Kelsi i armene. Først skjønner jeg ikke hva det er som foregår. Noen sier at Kelsi har blitt overkjørt, og jeg ser på henne der hun ligger, men jeg skjønner det ikke. Så begynner mamma med hjertemassasje og munn-mot-munn. Det hjelper ikke. Kelsi bare ligger der - død. Og så kommer alle følelsene. Når det går opp for meg hva som har skjedd. De siste dagene har jeg gått og vekslet på å være forferdelig trist og veldig irritert, sint, og forbannet. Hadde bare noen få ting vært gjort annerledes… Hadde vi bare visst hva det var som foregikk… Og hvorfor måtte dette skje? Det var så forferdelig meningsløst… så forferdelig urettferdig. Kelsi ble drept fordi hun var glad i oss og ville være med. Hun var verdens snilleste, gladeste, flotteste hund, og så måtte det ende sånn. Hun fikk bare leve i ett år, men den tida vi hadde sammen med henne vil vi aldri glemme. De siste dagene har ikke vært enkle, men forhåpentligvis vil det etter hvert bli enklere. Jeg merker nå, fire dager senere, at det er blitt en liten smule enklere, selv om det fortsatt er vanskelig.

Denne hunden (på bildet) tror jeg har mye av æren for det. Jeg tror at det i slike tragiske situasjoner ofte kan være det lureste å få seg ny hund så raskt som mulig, noe vi altså har gjort. Selv om savnet etter Kelsi fortsatt er stort, har vår nye hund, Truls, uten tvil vært med på å gjøre det litt enklere for oss. Til tross for litt intern diskusjon i familien om det var riktig å skaffe seg en ny hund så raskt etter at Kelsi var borte, reiste jeg og mamma 4. juledag til Norheimsund der Truls, en australsk terrier, bodde. To måneder gammel ble Truls solgt til et par i Haugesund som ikke hadde hatt hund før. De hadde han i over tre måneder, før de fant de at de ikke hadde tid til Truls (som de hadde kalt han). Hun som driver kennelen i Norheimsund kjøpte han da tilbake for at han skulle få et bedre hjem å bo i, og der kommer altså vi inn i bildet. Truls er nå nesten seks og en halv måned gammel, og er dermed over de verste valpefaktene. Han er i det hele tatt utrolig snill, finner ikke på mye ugagn (i alle fall foreløpig), samtidig som han er utrolig tillitsfull, og veldig glad og livlig. Forhåpentligvis kommer han til å være en del av familien i mange år framover. Og selv om jeg snart reiser tilbake til Kristiansand for å studere videre, håper jeg at også jeg kommer til å ha masse med han å gjøre i mange år framover.

Selv om det er halvannen uke siden flyet vårt landet på Gardermoen og Haukeliekspressen fraktet oss hjem til Odda, etter å ha vært borte i nesten tre og en halv måned - 101 dager, er det muligens fortsatt ikke for sent å komme med noen avsluttende ord for liksom å fullføre Asia-turen.

Først noen ord om Bangkok - Thailands hovedstad. Der var vi i fem dager (som beskrevet i siste reiseblogginnlegg jeg skrev mens jeg fortsatt var i det fjerne utland), og lå da på et forhåndsbestilt hotell med bra standard, men uten så veldig sentral beliggenhet. Akkurat det tror jeg egentlig ikke spilte så stor rolle. Bangkok var omtrent Hong Kongs strake motsetning - der Hong Kong benyttet seg av et lite areal, men hadde skyhøye bygninger, var Bangkok enormt stort arealmessig sett, men hadde knapt bygninger høyere enn tre etasjer. Dermed var det (heldigvis) en god del mindre folk i gatene enn i for eksempel Hong Kong, selv om det inne på de store markedene selvsagt krydde av folk. På grunn av motvilje og dårlig økonomi hos enkelte, ble det aldri noen tur til det flytende markedet en kan besøke, men det ble likevel nok av både gatemarked, varehusmarked og kjøpesenterbesøk til å gjennomføre det som var hovedgjøremålet vårt i Bangkok - shoppe. For min egen del var det først og fremst julepresanger som ble shoppet, mens Arve og Lars i tillegg slo på stortromma og kjøpte seg både håndsydd dress og frakk. Jeg nøyde meg med et par håndsydde skjorter, og det uten å ha tenkt at jeg skulle kjøpe i det hele tatt. Det har seg nemlig sånn at det i Bangkok kjører rundt ganske mange lurendreiere på sine tuk-tuk-er. Og aller først - for de som ikke vet hva er tuk-tuk er, så kan jeg enkelt og greit forklare at det er en slags taxi med åpen løsning og som går (eller kjører) på tre hjul- en slags blanding av en bil og en moped. Med den forklaringen i boks, så satser jeg på at jeg ikke trenger å forklare hva en lurendrei er for noe. Mange av de som kjører tuk-tuker er i alle fall lurendreiere, selv om de utgir seg for å være sine “kunders” beste venner. De vil (for en billig penge) gjerne gi oss en tur rundt i hele Bangkok sånn at en skal få sett hele byen, og så skal de stoppe ved alle de store severdighetene sånn at vi skal få sett dem på nært hold. Høres flott ut? Joda, forsåvidt. Problemet er bare at hvilke severdigheter en skal se blir bestemt av tuk-tuk-sjåføren, og at ikke bare er severdigheter en får se, men også innsiden av ulike butikker. Tuk-tuk-sjåførene får nemlig penger for å kjøre personer til bestemte steder, og hvis personene kjøper noe også, får tuk-tuk-sjåførene en god prosentandel av det også. Etter å ha blitt kjørt til en annen severdighet enn den vi ba om å få se, ble vi kjørt til en smykkebutikk, der vi både ble servert drikke, fikk se når edelsteiner ble slipt og metall støypt til små ringer og andre smykker. Hver av oss hadde en selger som fulgte oss rundt og prøvde å få oss til å kjøpe ting, selv om det absolutt ikke var tvang om å kjøpe noe. Da vi etterpå ble kjørt til en skredder, ble vi imidlertid “lurt” til å kjøpe skjorter. Etterpå hadde tuk-tuk-sjåføren lovet å kjøre oss til dit vi ville i utgangspunktet (ganske mange timer tidligere), noe vi trodde han gjorde før han forsvant. I virkeligheten hadde han kjørt oss til et helt annet sted. Grunnen til at jeg skriver “lurt” i hermetegn, er fordi vi jo delvis visste at vi ble lurt, men ikke klarte å stoppe det likevel. Merkelig nok…

Men at det finnes mye som ikke er helt lovlig i Bangkok, er det liten tvil om. Eller, muligens er det lovlig i Thailand, det vet jeg ikke så mye om, men i Norge ville det i alle fall vært strengt ulovlig. På store kjøpesentre finnes det svære områder det det selges DVD-er, CD-er, spill og programvare - piratkopiert, cracket og hacket. Og hvis en har lyst på dyre mobiler, I-poder eller andre ting, så selger en selvsagt piratkopier av dette også til en billig penge. Og alt dette foregår altså helt åpenlyst inne på et kjøpesenter. Å si at thailandske myndigheter slår kraftig ned på piratkopiering vil være tidenes overdrivelse. Men så finnes det også de litt mer fasjonable kjøpesentrene i Bangkok, der alt som foregår er helt lovlig, men også mange ganger så dyrt.

Siden jeg ikke finner på så veldig mye mer å si om Bangkok enn akkurat dette (jeg kunne selvsagt funnet på mye mer å si, men det er mye enklere å si det sånn, siden jeg kan da kan begynne å nærme meg en avslutning), kan jeg kanskje heller fortelle om hjemreisen. Som tidligere nevnt var det jo en del usikkerhet rundt flyplassen i Bangkok og om den kom til å åpne tidsnok til at vi ville rekke flyet vårt den 10. desember. Det gjorde den heldigvis, og dermed tok flyet vårt (som tilhørte Turkish Airlines) av rett før midnatt kvelden 10. desember og landet ca. 11 timer senere på flyplassen i Istanbul. En skulle da kanskje tro at klokka var blitt 11 neste formiddag, men den våkne leser vil selvsagt huske på at det er fem tidssoner mellom Thailand og Tyrkia, og skjønne at klokka dermed bare var 6 om morningen. Den enda våknere leser vil også huske på at vi som reiste ikke var fra Tyrkia, men fra Norge, og at vi dermed bare mellomlandet i Istanbul. Til tross for at jeg fikk to seter å boltre meg på, var det ikke akkurat så behagelig å sove på flyet, men jeg fikk da i alle fall litt søvn. Etter å ha ventet et par timer på flyplassen i Istanbul ventet et nytt fly fra samme flyselsap oss, denne gangen et som tok fire timer, og som altså fraktet oss til Oslo. Og for et sjokk det var å gå ut av flyet da vi hadde ankommet Gardermoen. Jeg gikk fortsatt i kortbukse og skjorte, og de tretti varmegradene jeg var blitt vant til, fantes absolutt ikke der jeg da var kommet. Etter å ha fått baggasje og fått på meg litt varmere klær, var vi klare for å komme oss hjem. Som den gangen i begynnelsen av september da vi skulle komme oss til Gardermoen, hadde vi ikke så mye tid på oss til å rekke de forskjellige bussene, men heldigvis gikk det bra - også denne gangen. Og så var vi på vei hjem, i det delvis snøkledde landskapet, grusomt forskjellig fra der vi mindre enn et døgn tidligere hadde vært. Og så kom ikke vi hjem, men jeg. Noen vil kanskje kalle meg upresis nå, siden Arve og Lars jo kom hjem i god behold de også, men etter å ha levd sammen i over hundre dager (var det ikke så lenge folk var innesperret sammen på Big Brother i sin tid?) og for det meste gjort akkurat de samme tingene, skulle vi nå skille lag. Samtidig ble jeg kastet inn i en annen måte å leve et liv på, veldig annerledes enn det livet vi hadde levd i Asia der vi reiste rundt fra sted til sted. Og som om ikke det var nok, så ble jeg plutselig kastet inn i jula også. Jeg var jo litt forberedt - julepresangene i år ble jo for det meste kjøpt inn i Thailand, men det er likevel noe litt annet å stå i varmen i Bangkok og kjøpe julepresanger enn det å pynte juletre hjemme i den oppvarmede stua… For øyeblikket er vi minutter fra å reise til østlandet hvor jula i år skal feires, sånn at jeg dermed er nødt til å avslutte for denne gang. En evt. oppsummering på Asia-turen får dermed komme en annen gang, og avslutningen i dette siste reiseblogginnlegget (på en stund, i alle fall) må dermed bare bli: God Jul!

…nei, det var litt for kjedelig når jeg tenker meg om, så jeg vil dermed heller si (og mer i samtråd med det dette innlegget handlet om): Snakkes igjen, Asia!

The Day the Earth Stood Still er ikke kun lenger navnet på en gammel science-fiction-film fra 50-tallet - nå er det også navnet på en (nesten) splitter ny film fra Hollywood og USA. Den nye filmen, som er en remake av den gamle, hadde premiere for snart to uker siden, og jeg fikk se den tidlig på premieredatoen, 10. desember, i og med at denne datoen, og forsåvidt alle andre datoer, ankommer Thailand lenge før land som Norge. Filmen ble altså sett på kino siste dag jeg befant meg i Thailand (etter først å ha overvært en halvtime reklame og deretter stående hymne til kongen), for hvilken bedre måte er det vel å si farvel til et land på enn ved å se en film fra et helt annet land enn der en er - et helt annet kontinent? Det samme landet og kontinentet som nesten alle filmer vi ser kommer fra - Amerika, Det Forente Amerika (også kjent som USA) - Hollywood. Og at det smaker ganske så mye Hollywood av denne filmen, er det liten tvil om. Effektene er proffe og det hele er godt gjennomført, men så veldig banebrytende er ikke filmen. Kanskje er det den originale filmen som må ta “skylda” (den har jeg ikke sett, så det er vanskelig for meg å svare på), kanskje er det denne remaken som ikke har greid å videreutvikle konseptet fra 1951 (for jeg går ut fra at poenget med remaker er at de skal være bedre enn originalene?), men historien vi blir fortalt i filmen virker som relativt klassisk og tradisjonell science-fiction. Det trenger ikke å være noe galt i det, men jeg hadde kanskje ventet meg noe litt mer enn det vi fikk her. Kanskje kunne vi blitt kjent med mennesker på andre steder av jordkloden også, og sett hvordan de reagerte på de lysende kulene? Tittelen på filmen skulle nemlig indikere at hele jordkloden holdt pusten denne dagen, men i selve filmen handler det meste om USA, som en nesten får inntrykk av snakker for hele verden. Men som indikert - det er mye bra ved denne filmen også. Jeg kjedet meg aldri under visningen, og dramatikken rundt det som skjer blir godt skildret. Det burde tyde på at historien er relativt spennende, selv om den altså er noe forutsigbar. Seks Tommy-tomler opp!

Teeth handler om et fenomen som har blitt fremstilt i kunsten i uendelige tider - kvinner med tenner i vaginaen. Forhåpentligvis finnes ikke noe slikt i den virkelige verden, til tross for at den unge Dawn i denne filmen finner ut at tenner i vaginaen ikke bare er noe som tilhører kunstens verden - hun har det faktisk også! Dawn lever sammen med sin mor, stefar og relativt røffe stebror i en liten by et sted i USA, og er forelsket i Tobey, en gutt på skolen. Hun har lovet å forbli jomfru til etter at hun er gift, og snakker i en forening for andre som har lovet det samme. Å holde dette løftet viser seg etter hvert å bli svært vanskelig. Men kanskje er det nettopp det hun burde ha gjort? Dawn er nemlig ikke klar over sin noe spesielle “adaptasjon”…

Denne ble nylig sett på kino i Bangkok (den hadde nettopp premiere i Thailand, til tross for at filmen ble vist i USA allerede i januar i fjor), og skuffet ikke. At den skulle være såpass humoristisk var jeg imidlertid ikke klar over på forhånd. For dette er like mye humor som skrekk. Og ved nærmere ettertanke innser jeg at det er akkurat det som redder filmen. Konseptet er jo relativt spesielt (til tross for at det altså ikke er ukjent innenfor både litteratur og grafisk kunst), og kanskje litt humoristisk i seg selv (selv om det virkeligheten nok ikke ville vært så humoristisk for den mannen det går ut over). Det som gjør historien så humoristisk er først og fremst måten handlingen og karakterene fremstilles på - der vi først og fremst følger Dawn som gradvis blir klar over at “noe” ved henne er annerledes enn hos alle andre. Og ironisk nok - til tross for at det er hun som gjør skade, er det hun selv som er den sårbare. Og hun har ingen til å beskytte henne. Alle mennene vi møter i filmen (bortsett fra stefaren) viser seg i stedet å ha “onde” hensikter, der de en etter en forsøker å få henne til å miste jomfrudommen sin, etter først å ha fremstilt seg selv som gode hjelpere. Forhåpentligvis er ikke dette en sann fremstilling av menn, men jeg syntes uansett en slik stereotyp fremstilling av et kjønn i denne sammenhengen var relativt morsomt. Jeg skal likevel innrømme at jeg underveis i filmen tvilte litt på om det som var morsomt egentlig var ment slik, eller om det hele var litt ufrivillig. At gynekologen som har vært litt for fingernem og fått kuttet av fingrene av Dawns andre sett med tenner, med fingrene på gulvet og med blodig hånd roper ut: “Det er altså sant. Vagina Mentana finnes!* virker relativt urealistisk. Men det samme gjør selvsagt vagina mentana selv. Det som skjer er selvsagt humoristisk ment, men det tar kanskje litt tid å bli vant med humoren og forstå den. Men når en først gjør det er dette en svært så fornøyelig film. Og uten å avsløre for mye - den mannen vi ser i siste scene setter et verdig punktum for filmen. Sju Tommy-tomler opp!

Naar jeg i tittelen sier at Pattaya nesten er Phuket, saa er det denne gangen ikke fordi Pattaya ligger rett i naerheten av Phuket. En busstur paa 14 timer fra Phuket til Bangkok (vi tok nattbussen), og deretter 2-3 timer fra Bangkok til Pattaya illustrerer det. Mens Phuket ligger nesten helt soervest i Thailand, ligger Pattaya oest, ganske mye lenger nord i landet. Nei, grunnen til at jeg sier det, er fordi byen er saa skremmende lik Patong. (En liten presisering til forrige reiseoppdatering - Patong er ikke bare nesten Phuket, men ligger paa oya Phuket, som ikke maa forveksles med Phuket City (som er den stoerste byen paa Phuket). De fleste turister som reiser til Phuket reiser til Patong). Ogsaa i Pattaya er det skremmende mange turister, skremmende mange skandinavere, og skremmende mange mennesker som forsoeker aa tjene penger paa alle turistene. Saa egentlig er det ikke saa mye aa fortelle fra de 8-9-10 dagene (litt usikker, dagene gaar i ett for tida) vi har vaert her. Folk som lurer paa hvordan Pattaya er, kan lese oppdateringen som handlet om Phuket. For alt er omtrent identisk. Til og med gatesystemet er nesten likt. Vi har strandgata nede med stranda (som riktignok er en del smalere og ikke like fin som den i Patong), og saa har vi hovedgata oppforbi. Det er faktisk mulig aa gjenkjenne enkelte av de samme bygningene ogsaa - som det store senteret der bowlinghallen er. Det er nemlig plassert omtrent likt, og ser ogsaa litt likt ut. Forskjellene mellom Pattaya og Patong gaar altsaa paa nyanser. Og Pattaya er kanskje hakket mer ekstremt enn Pattong. Selgerne er hakket mer ivrige - noen av dem er smaa unger som bokstavelig talt presser paa deg armbaand og andre ting, og i den gata der det er mest aktivitet om kveldene (og natta) er det et enda stoerre utvalg av ulike typer barer, klubber og show en kan faa med seg. Og ikke alt passer saa bra for barn… Det foregaar ogsaa thaiboksing paa boksearenaer inne paa noen av barene, mens det ute i gatene staar haugevis med lettkledde jenter som forsoeker aa faa folk inn i de ulike barene. Og saa har jeg sett enda flere gamle menn som leier paa unge thailandske jenter her enn i Patong. Med andre ord - mye likt som i Patong, bare hakket mer…

Ellers har jo det skjedd en del ting baade paa de thailandske flyplassene og i den thailandske regjeringen. Kort oppsummering - demonstranter har okkupert de to hovedflyplassene i Bangkok i en snau uke med krav om at regjeringen maatte gaa av, noe som har gjort at flyplassen har vaert stengt og tusenvis av turister har blitt strandet i Thailand. En dom i hoyesterett gjorde at statsministeren maatte gaa av og tre av regjeringspartiene ble opploest, og demonstrantene fjernet seg til slutt fra flyplassen. Vi har dermed vaert en smule nervoese med tanke paa flyavgangen vaar fra Bangkok til Oslo, via Istanbul, den 10. desember, men naa ser det jo heldigvis ut som om ting har ordnet seg. Men jeg boer kanskje ikke snakke (eller skrive) for tidlig, for jeg leste at en av demonstrantene mente at de kom til aa overta flyplassen igjen innen to uker. Det skal nemlig vaere nytt statsministervalg neste uke. I morgen reiser vi til Bangkok, der vi altsaa blir i 5 dager foer hele Asiaturen er slutt og vi reiser hjem til Norge. Forhaapentligvis…