Hollywood er som kjent glad i aa lage remaker av asiatiske skrekkfilmer, og denne gangen er det “Jian Gui” fra Hong Kong som har blitt spilt inn paa nytt, med den passende tittelen The Eye. En ekstra s paa slutten kunne gjort tittelen enda mer passende, for det er nemlig to nye oyner den blinde fiolinisten Sydney Wells faar transplantert inn som erstatning for hennes gamle, som ble skadet i en ulykke da hun var fem aar gammel. Aa plutselig kunne se igjen etter saa mange aar viser seg aa ikke vaere saa enkelt for Sydney, og spesielt ikke naar hun ogsaa ser ting som ikke burde vaere der. Hvem har disse oynene tilhoert tidligere?
Konseptet og historien virker (og virket) etter min smak svaert spennende, noe som selvsagt var grunnen til at jeg valgte aa se denne filmen. Men jeg har en mistanke om at den hongkongske originalen var bedre, saann som det ofte pleier aa vaere naar amerikanerne spiller inn asiatiske filmer paa nytt. Det som er skremmende og skrekkelig i de asiatiske versjonene, blir i Hollywood nemlig ofte tonet ned og gjort ganske mildt i forhold. Heller ikke “The Eye” synes jeg er saa spesielt skremmende, og det blir mer saann at jeg bare foeler den forteller en god historie. Men det er det selvsagt den hongkongske versjonen som skal ha aeren for, og ikke denne Hollywood-versjonen. Men jeg vil ikke skrike ut “Styr unna!”, for jeg tror likevel at asiatiske filmer har blitt oedelagt i stoerre grad tidligere, enn det som er tilfellet i denne nyinnspillingen. Men fantastisk bra er det ikke. Passer inn under kategorien “popcorn-skrekkfilm”. Fem Tommy-tomler opp!
Futurama er tilbake - heldigvis, siden denne animerte serien er noe av det mest geniale som er laget! Etter fire sesonger ble den originale serien kansellert, men for et par aar siden ble det bestemt at serien skulle gjenoppstaa i form av direkte-til-dvd-filmer, som senere kunne splittes opp i kortere episoder. The Beast With A Million Backs er ikke den foerste av disse totalt fire filmene som skal lages, men den er den foerste jeg har faatt med meg. Handlingen i filmen er ikke saa lett aa oppsummere i enkle trekk, siden filmen handler om veldig mye forskjellig. Det aller viktigste er kanskje likevel at det har oppstatt en rift i universet som har aapnet en korridor til et annet univers, der det viser seg aa bo et vesen paa stoerrelse med en planet, og med et stort antall tentakler. Og dette vesenet har lyst paa kjaerlighet… Det er likevel ikke foer et stykke ut i filmen at denne riften i universet blir saerlig aktuell. Fry sliter paa kjaerestefronten, da det viser seg at den nye dama hans har flere andre kjaerester, og at de alle bor sammen i leiligheten hennes. Fry bestemmer seg etter hvert for aa flytte inn han ogsaa, men sliter med aa tilpasse seg den uvante livssituasjonen. Bender sliter med at Fry ikke har tid til han lenger, og blir i stedet med i The League of Robots - en hemmelig snobbeforening for roboter som har som maal aa utrydde alle mennesker…
Som sagt saa er dette en relativt daarlig oppsummering av handlingen, og jeg maa vel nesten bare anbefale aa se filmen til de som lurer paa hva det egentlig er som foregaar her. Som skrevet i innledningen er det meningen at denne filmen senere skal deles opp i flere episoder, og det er nok noe av forklaringen paa hvorfor saa mye av fokus i handlingen endrer seg. Dermed foeles dette som en film kanskje litt amputert i forhold til for eksempel filmer ment for kino, der handlingen er mer enhetlig, men jeg sier paa ingen maate at filmen ikke henger sammen enhetlig sett. Paa slutten bindes nemlig det hele ganske fint sammen, og jeg tror nok de aller fleste Futurama-fans (meg selv inkludert) vil synes dette er en bra, og ikke minst morsom Futurama-fortelling. Til tross for det litt uvante formatet. Sju Tommy-tomler opp!
Nesten to uker siden forrige reiseoppdatering, kanskje baade paa grunn av at jeg likevel skriver meldinger hjem om hva som skjer her, og at det som skjer her ikke er saa altfor mye. Jeg avsluttet forrige gang med aa skrive at vi skulle bli minst fire doegn i Phuket… Disse fire doegnene viste seg aa bli ganske mye mer. Vi har naa vaert her i halvannen uke… selv om det ikke egentlig er i Phuket vi er. Patong (der vi altsaa er) ligger imidlertid ikke langt fra Phuket, og er vel noe av samme ulla - dvs. et enormt antall selgere og veldig sterk lukt av turistfelle. Det meste som finnes her er tiltenkt turister, og kanskje spesielt turister fra Skandinavia. Et stort antall restauranter reklamerer med baade norske, svenske og danske flagg for aa trekke til seg turister fra disse landene (og de er det mange av), mens de fleste gateselgere har laert seg noen faa skandinaviske ord i haap om at det skal gjoere det enklere aa selge. “Hei! Norge?” roper de i det vi gaar forbi. Hvis vi sier ja, sier de “Oslo?” Samtidig staar taxisjaafoerene ved siden av og roper “Tuk-tuk?” (som betyr taxi). Og utenfor det endeloese antallet massasjeplasser staar det haugevis med jenter og roper til oss og proever aa faa oss inn. (Det jeg paa forhaand hadde ventet aa se masse av har jeg ogsaa sett masse av - gamle, tjukke vestlige menn som gaar og leier paa unge thailandske jenter.) Og saa braaker det egentlig ganske mye her. Hele tida trafikk, biler som kjoerer rundt med hoytaleranlegget paa fullt og reklamerer for alt fra diskoteker til thaiboxing - med boxere paa lasteplanet som demonstrerer…
Likevel har vi likt oss ganske godt her. Hovedgrunnen til at vi bestemte oss for aa bli saa lenge, var egentlig at vi syntes hotellet vaart - Hillside - var saa bra. Helt nytt med store, flotte rom og bad, og aircondition som har vaert saa bra at den av og til har vaert i kraftigste laget. Jeg har i alle fall paadratt meg forkjoelelse mens jeg har vaert her, men den er for oyeblikket i ferd med aa forsvinne igjen - mer om en annen sjukdom om ikke saa lenge. For jeg vil avslutte med aa si at hotellet ogsaa har eget svoemmebasseng, selv om det ikke er saa altfor stort. Der har vi vaert noen faa ganger og lekt oss litt. Kanskje kunne vi ha vaert mer. For paa bekostning av bassenget har nemlig DVD-spilleren paa rommet vaart vaert. Lars har gaatt til innkjoep av et stort antall DVD-er til en billig penge mens vi har vart her (noe som skjedde paa et “hemmelig” bakrom inn en smal korridor), og vi har dermed sett ganske mange filmer - og naa ganske mange episoder av TV-serien “Heroes”. Alle 23 episodene av foerste sesong ble sett i loepet av 2-3 dager. At vi har brukt tida vaar i Thailand til aa se paa DVD, henger baade sammen med at det har vaert litt varierende vaer mens vi har vart her, og at alle vi tre en dag mystisk nok endte opp med aa bli ganske daarlige. Jeg og Arve fikk det foerst - da vi midt paa natta omtrent samtidig vaaknet opp og byttet paa aa holde toalettet opptatt. Utover neste dag begynte ogsaa Lars aa bli daarlig, men han slapp heldigvis unna spyingen, selv om han var ganske daarlig. Diareen slapp han imidlertid ikke unna. Hva som gjorde alle oss tre saa daarlig saa plutselig er et lite mysterium, men at vi smitter hverandre med sykdom er kanskje ikke saa rart saa tett som vi bor paa hverandre paa denne turen. Alternativt kan maten paa The Pizza Company, der vi alle spiste middag, ha vaert daarlig. Merkelig - for det smakte jo saa godt!
De foerste dagene var kanskje de dagene vi var mest aktive. Da var det finest vaer ogsaa, og vi brukte mopedene vaare som vi hadde leid i ei uke (for 1000 baht - dvs. 200 kr) til aa kjoere rundt til ulike strender. Stranda her i Patong var egentlig ganske plagsom siden det ogsaa der kom et stort antall selgere som ville selge oss ting, men da vi reiste litt utenfor Patong, fant vi mye roligere (og minst like flotte) strender. Tre kvelder har vi ogsaa vaert ute, og da startet kvelden paa en bar hvor vi har blitt “kjent” med de jentene som jobber der. De elsker aa spille spill - der vi selvsagt spiller om shoter. I Thailand ser det nemlig ikke ut til aa vaere noen lov som sier at de som jobber i en bar ikke har lov til aa drikke selv mens de er paa jobb. Og baren tjener selvsagt paa det - og det er selvsagt ogsaa maalet. Alle er nemlig i bunn og grunn ute etter penger, og da ei av jentene i baren hadde bursdag, gikk hun rett og slett rundt og spurte folk om de kunne gi henne penger i bursdagspresang. Og det faar ogsaa bli avslutningen paa dette innlegget. Patong (og Phuket) er et perfekt sted aa legge fra seg masse penger dersom en oensker det, for her er nemlig folk svaert interesserte i pengene dine. Men det samme gjelder vel paa alle slike typiske turistplasser, saa akkurat det var nok ingen stor overraskelse. Og saa lenge en kjenner til spillereglene - vet at en boer prute det en gateselger proever aa selge ned til en fjerdedel av prisen en foerst faar oppgitt - saa er det ikke saa aller verst her. Og vi har som sagt likt oss ganske godt. Saa faar vi bare se hvor vi ender opp videre. Det er fortsatt ikke bestemt, til tross for at vi bare har bestilt hotell her til i morgen…
Et virus, opprinnelig laget som en kur for kreft, har gjort menneskeheten om til zombielignende skapninger i filmen I Am Legend. Heldigvis for dr. Robert Neville, kan ikke de infiserte utsette seg for sollys, slik at han faar fritt spillerom om dagen til aa bevege seg utendoers i New York. Det var nemlig i New York Neville og familien hans levde, foer epedemien broet ut i 2012, og New York ble karantenesone. Grunnen til at Neville ikke har blitt smittet av viruset, er at han tilhoerer den ene prosenten av befolkningen som er immun mot viruset. Neville kjenner ikke til andre overlevende, og den eneste andre levende skapningen han har kontakt med, er hunden Sam. Ved hjelp av sitt eget blod, forsoeker dr. Neville aa finne en kur mot viruset…
Original historie? Nei, ikke saa veldig. Det er for eksempel ikke saa lenge siden jeg omtalte filmene “28 days later” og “28 weeks later”. Og det finnes sikkert en haug andre filmer som handler om at et virus er i ferd med aa utslette hele menneskeheten. Denne filmen er for det meste av tida imidlertid ingen actionfilm, og fokuserer i stedet paa hvordan Neville (godt spilt av Will Smith) klarer seg i en verden der den eneste andre skapningen han har kontakt med er en hund. Og det er kanskje dette som er den beste delen av filmen, selv om en til tider kanskje ha oensket litt mer og handling og variasjon. Slutten paa filmen syntes i alle fall jeg ikke var saerlig tilfredsstillende, og etter aa ha sett filmen sitter jeg igjen med bare et middels positivt inntrykk. Filmen forsoeker aa fortelle oss noe, men vet ikke helt hva den vil si, og det hele blir litt for uoriginalt. Fem Tommy-tomler opp!
En disc med memoarene til en tidligere CSI-agent ender opp hos to treningsinstruktoerer som foerst forsoeker aa blackmaile CSI-agenten, deretter aa selge discen til Russland. Dette er ikke en gang halvparten av en grov oppsummering av Burn After Reading, men aa skrive om alt det forskjellige som skjer i denne merkelige, men svaert komiske, filmen, ville blitt en umulig oppgave. Jeg vil derimot anbefale filmen paa det sterkeste. Ikke bare har filmen en rekke kjente skuespillere i svaert uvante roller (George Clooney, Brad Pitt, John Malkovic, Frances MacDormand og Tilda Swinton) - filmen er ogsaa laget av de svaert dyktige Coen-broedrene, Ethan Coen og Joel Coen. Og hvis du foelger anbefalingen vil jeg videre anbefale aa fortsette med aa se, selv om du kanskje ikke synes de foerste 20-30 minuttene er saa veldig spennende. Jeg syntes nemlig ikke det. Filmen minnet etter min mening litt om en blanding av Frustrerte fruer og Sex og Singelliv (uten at jeg har sett noe saerlig paa noen av seriene), men saa begynte heldigvis ting aa ta seg veldig opp. Bak paa coveret ble filmen beskrevet som en action-thriller-crime-film, noe som ganske raskt viste seg aa vaere bare tull. Dette er en komedie - av den svaert gode sorten (som sagt, naar en foerst er kommet inn i filmens merkelige univers, og har kommet seg gjennom de foerste minuttene). Og jeg odelegger vel ikke saa mye med aa si at en boer forvente det uventede i denne filmen, som foerst forsoeker aa late som om den handler om noe viktig, men til slutt innroemmer at den egentlig ikke handlet om noe som helst… De gode skuespillerne er nok med paa aa dra helhetsinntrykket opp, men Cohen x2 er nok de som skal ha aller mest aere for dette komiske mesterverket. Aatte Tommy-tomler opp!
