Dette er skrevet i Tokyo, Japan. Etter 36 timer paa M/S Rus, ankret vi onsdag opp i Fushiki-Toyama paa Japans vestkyst. Baatturen forloep uten nevneverdige problemer eller dramatikk, noe de ytterst beskjedne boelgene maa ta mye av aeren for. Det viste seg at billetten vaar inkluderte fem maaltider - middag rett etter at vi hadde komt om bord mandags kveld, frokost, lunch og middag paa tirsdag, i tillegg til frokost paa onsdag morning. Etter at vi hadde lagt til kai kom etter en stund en del japanere om bord, og bagasjen vaar ble kontrollert. Saa ble vi innvilget tillatelse til landet (etter blant annet aa ha blitt tatt bilde av og avgitt fingeravtrykk) og kunne gaa ned paa japansk jord. Deretter klarte vi aa finne fram til hvor togstasjonen laa, saa vi kunne komme oss til Toyama, hvor planen var aa skaffe seg togbillett til Tokyo. Men for aa kunne kjoepe en slik billett, maatte vi selvsagt ha penger. Hvorfor ikke bare ta ut i naermeste minibank, kan en da kanskje spoerre seg. Ikke saa enkelt naar ingen av minibankene aksepterte utenlandske kort, maa da bli svaret. Jakten paa en minibank som aksepterte kortene vaare tok faktisk et par timer, og med de tunge sekkene vaare paa ryggen, ble det etter hvert en tung opplevelse. Men vi ble raskt gjort kjent med japanernes utrolige hoeflighet. Alle vi moette gjorde alt de kunne for aa hjelpe oss, til tross for at ikke alle var like gode i engelsk, og den endelige loesningen kom da fem av sju ansatte i en bank satte i gang med aa finne ut hvor i byen det var mulig aa bruke utenlandske kort. Paa Toyamas postkontor ble svaret, og dit dro vi dermed. 50 000 yen tok jeg ut, ca. 2500 kr.
Naar jeg foerst er inne paa japanernes hoeflighet, kan jeg kanskje videre nevne hvor glade de er i aa bukke. I en butikk blir varer og penger som oftest overlevert med begge hendene, og samtidig som en takker gir en et bukk. Og med bukk mener jeg ikke et raskt kast paa hodet, men en bevegelse som skal vaere aerverdig. Paa toget til Tokyo la vi ogsaa merke til at konduktoerene alltid snudde seg mot kupeen og bukket foer de forlot den. Og i samme slengen som jeg nevner hoeflighet, kan jeg kansje ogsaa nevne renslighet. Japan maa vaere verdens reneste land. I gatene skal du lete svaert lenge for aa finne noe som helst soeppel, og alt er i det hele tatt veldig rent og fint. En voldsom overgang fra Russland, hvor det var svaert mye glasskaar og soeppel i gatene. Og en annen braa overgang fra Russland - mens det i Vladivostok ikke begynte aa bli moerkt foer i nitida paa kvelden, begynner det her aa moerkne i femtida. Klokka seks er det helt moerkt. Til gjengjeld er det klokka seks paa morningen helt lyst.
Vel framme i Tokyo ble neste oppgave aa finne ut av byens metrosystem, saann at vi kunne finne fram til hostellet vaart. Til tross for at metrosystemet maa sies aa vaere et gigantisk system, gikk det ogsaa uten problemer, mye takket vaar kartekspert Lars. Paa hostellet ble vi etter hvert kjent med en del briter, og torsdag morning gikk en hel gjeng for aa faa med seg den tolvte dagen av septemberturneringen i sumobryting. Aa ha vaert paa sumobryting maa sies aa vaere en opplevelse en sjelden opplever… eller noe saant. Spesielt var det i alle fall. Og det er i det hele tatt veldig mye som er spesielt i Tokyo. I gaar var vi oppe i Tokyo Tower, og kunne da faa et lite overblikk over byens enorme stoerrelse. Tolv og en halv million mennesker bor det her visstnok. Etter aa ha kommet hjem fra Tokyo Tower i gaar kveld, ble det drikking og deretter nattklubb, sammen med en god del folk fra hostellet her. Paa morgenkvisten besoekte vi det enorme fiskemarkedet hvor det var hektisk aktivitet. Mye av dagen i dag har dermed gaatt med til aa sove, mens frokosten/’middagen’ i dag ble inntatt paa en McDonalds ikke langt fra hostellet. I morgen har vi planlagt aa besoeke en fornoeyelsespark. Japan er jo ogsaa ekstreme paa dette omraadet, og alle de stoerste berg-og-dalbanene og saant finner en selvsagt her. I neste oppdatering skriver jeg kanskje litt om det.
For dei som lurer paa korleis det ser ut i Russland…
Lars og undertegnede i St. Petersburg
Fortsatt Lars og undertegnende - denne gang i Moskva
Russere er glade i alkohol. Og de drikker det gjerne sammen med nordmenn paa den transibirske jernbanen. Denne gjengen ble vi etter hvert godt kjent med, selv om mangel paa felles spraak gjorde det litt vanskelig aa kommunisere sammen.
Naa sitter jeg alene paa vaar faste internett-kafe i Vladivostok siden Lars og bursdags”barnet” Arve ikke er helt i slag i dag. I morgen kveld forlater vi havnebyen helt i oest, bare for aa reise enda lenger oestover - nemlig til Japan. Likevel skal av en eller annen merkelig grunn klokka stilles bakover, saann at tidsforskjellen til Norge blir mindre. For oyeblikket er den paa ni timer, mens den i Japan bare blir paa sju timer (en av timene kommer av at det i Japan ikke eksisterer sommertid). Etter ca. 36 timer - dvs. tidlig paa onsdag - skal baaten vaere framme, noe da ogsaa vi blir. Planen da er aa ta tog rett fra Toyama (der baaten ankommer) til Tokyo.
De siste dagene har det forsaavidt ikke skjedd saa veldig mye. Dagene har vel vaert litt preget av at vi ikke helt har visst hva vi skal foreta oss lenger i Vladivostok. I gaar fikk vi derimot noe aa gjoere paa, da vi blant annet saa Luch-Energiya tape 2-3 for Lokomotiv Moskva, som hadde tatt den lange veien fra Moskva til Vladivostok for aa spille bortekamp. Stadion til Luch-Energiya ligger i idylliske omgivelser ved siden av stranda, men er ikke et saerlig stort stadion. 10 500 er det plass til paa stadionets to langsider, og disse boer ogsaa haape paa fint vaer naar de er paa kamp, siden det ikke er tak paa stadion. Som en kan forvente paa et slikt stadion saa var ikke stemningen all verdens, og heller ikke spillet (til tross for at det ble fem maal). Men det er selvsagt likevel en spesiell opplevelse aa ha faat med seg.
Da gjenstaar det bare aa se om Arve og Lars kvikner til, saann at den planlagte bursdagspizzaspisingen kan gjennomfoeres som planlagt. Snakkes i Japan!
Det begynner aa bli en del dager vi har vaert i Vladivostok naa. Vi ankom jo forrige loerdag, og etter aa ha funnet ut at vi ikke kunne faa plass paa baat til Japan foer mandagen ni dager senere, har vi blitt vaerende her. Men Vladivostok er absolutt ingen dum by aa vaere “strandet” i. Og spesielt ikke naar vi har vaert saa heldige med vaeret som vi har vaert. Sol, varme temperaturer og blaa himmel er det vi har blitt moett med hver eneste dag her, og naar Vladivostok oppleves som Russlands eget Syden, passer det oss veldig bra. Her er det nemlig strand, strandpromenade med selgere og eget tivoli, i tillegg til massevis av gode spiseplasser. Og i motsetning til i St. Petersburg og Moskva er faktisk de fleste ganske gode til aa snakke engelsk her. I St. Petersburg og Moskva ble vi hele tida minnet paa at vi var i Russland, men her er det faktisk ganske lett aa glemme det, der vi gaar rundt i kortbukse og t-skjorte i gatene.
Problemet naa er vel kanskje at vi begynner aa gaa tom for ting aa finne paa. Det er ikke all verdens med turistattraksjoner her - selv om for eksempel akvariet med noen av de rareste fiskene jeg noensinne har sett var en spennende opplevelse. Ogsaa aa faa sett en ekte russisk u-baat paa naert hold, var spennende. Den zoologiske hagen vi var i - plassert inne i et ganske lite lokale, synes jeg derimot var mer trist. Det virket ikke som dyrene som var der hadde det saa altfor bra, blant annet en stresset rev som konstant gikk fram og tilbake i et lite bur paa noen faa kvadratmeter. Og det var kanskje ikke saa rart, med tanke paa at apekattene i buret ved siden av med jevne mellomrom lagde noe forferdelig lurveleven. Ellers ble vi en av dagene kjent med en liten gjeng med russere. Jeg husker ikke navnet paa hun vi ble mest kjent med akkurat i oyeblikket, men hun hadde i alle fall reist til Vladivostok for aa overvaere en filmfestival som holdes her hvert aar. Vi ble med henne og saa en indonesisk film, og resten av dagen gikk med til at hun og et par venner av henne viste oss Vladivostok paa en “ny” maate - blant annet fra toppen av et tak! Paa soendag har Arve bursdag, saa paa loerdagen faar vi proeve aa feire litt. Det skal vi blant annet gjoere med aa se Lok Energia (Vladivostoks lag i den russiske toppserien i fotball) spille mot Lokomotiv Moskva.
De siste seks aarene har det i Vladivostok blitt arrangert en filmfestival som gaar under navnet Pacific Meridian. Der vises filmer det gjerne ikke er saa lett aa faa sett andre steder - som den indonesiske filmen The Photograph som blant annet undertegnede fikk sett under aarets festival. Filmen forteller historien om en fotograf, Johan, som bare har en oppgave igjen aa fullfoere foer han doer - aa finne sin erstatter. I tillegg blir vi kjent med en ung kvinne som er tvunget til bo og arbeide borte fra familien for aa kunne forsoerge dem, blant annet sin egen datter. Hun underholder menn, tar syngeoppdrag og enkelte fotooppdrag. Da hun blir voldtatt blir det slutt paa en del av dette. Hun blir i stedet mer og mer involvert i livet til den mystiske eldre fotografen hun bor hos… En til tider ganske gripende film, som forteller en interessant historie. Den eldre fotografen, godt spilt av Kay Tong Lim, er en interessant karakter, og hans litt mystiske framtreden er kanskje det som foerst og fremst gjoer filmen til en spennende opplevelse. Det jeg er mest usikker paa om jeg liker ved filmen, er et parti midt i filmen der ulike soeker til fotografjobben presenteres. Mye av dette virker litt for tilgjort og en del av folkene litt for urealistiske til at det blir morsomt. I tillegg synes jeg ikke disse to minuttene med humor passer inn i en film som ellers kan karakteriseres som et relativt stillferdig drama. Men som sagt - ellers synes jeg dette er en god film som forteller en interessant historie. Seks Tommy-tomler opp!
