Jeg har blitt tagget av Tomte som lurer på hva jeg hører på i sommervarmen. Og, jo, heisann, takk for at du spurte, det skal jeg gjerne fortelle: Plata Infernal Machine (2006) av norske Jazzmob er svaret. Jeg fikk denne til jul i en forundringspakke med ulik musikk, og må etter å ha lyttet til den i noen uker nå si meg meget glad for at den var med i pakken. Jazz fikk jeg først opp øynene for etter året på forfatterstudiet i Bø, hvor jeg gikk på en del jazzkonserter og ganske raskt forsto at jazz ikke trenger å være bakgrunnsmusikk for den cocktaildrikkende fiffen. Jazz kan også være eksplosivt, progressivt, eksperimenterende, og noe som skal høres på (med litt volum). Sånn jazz er Infernal Machine. Selvsagt er det noen spor jeg liker bedre enn andre på denne plata (det er uungåelig), og enkelte steder blir musikken også litt for kosete og storband-aktig (til tross for at det her bare er seks musikere). Men alt i alt, sitter jeg altså igjen med et veldig godt inntrykk av både plata og bandet: Jon Klette, Gisle Johansen, Kåre Nymark, Anders Aarum, Per Zanussi og Andreas Bye.
Skiva starter med låta Pathfinder, som til å begynne med høres ut som ganske grei og tradisjonell jazz. Etter hvert tar eksperimenteringen og improvisasjonen imidlertid over, og begge saxene får kjørt seg. Fin åpning. Tittelsporet Infernal Machine er mer dyster, men like eksperimenterende i formen. Ikke helt sikker på om jeg har noen favoritt blant de ti sporene på skiva, men denne scorer høyt. Area 54 har mange likhetstrekk med Pathfinder; også her kan det til tider høres ut som ganske standard cocktail-jazz, men hvis en studerer låta litt nærmere er den noe langt mer enn det. One for Simmons er den første av to og en halv ganske rolige stykker på skiva. Først saxofon, så kun kontrabass, før saxofonene (og forsåvidt piano og trommer og sånt også) kommer inn igjen og avslutter det hele. Ikke en låt med så mye driv i (naturlig nok), men veldig bra likevel. 5th Horizon holder også høyt nivå, og til tider synes jeg faktisk at små bruddstykker (spesielt der saxofonene går bananas) ligner veldig mye på tidlig King Crimson! Og det er ment som et stort kompliment! Crossbreed ligner forsåvidt kanskje enda mer på King Crimson, for når en kommer litt ut i låta, går omtrent det som er av instrumenter fem hakk mer bananas enn forrige låt. Men det morsomme er likevel at låta både begynner og slutter med kosejazz likevel. Jeg liker det! Segments of Bird er den andre rolige låta. Noe å høre på en sen kveldstime før en skal legge seg, men kanskje ikke noe å høre på dersom en er full av energi en har lyst til å få ut. Just like that! er igjen kosejazz som slår over i improvisasjon og eksperimentering. Denne er på ingen måte noe dårligere enn de andre sporene med samme oppskrift. A melody 4 you er den siste av de rolige låtene (som er den jeg regnet som en halv). Nydelig sax og pianoklimpring til å begynne med. Etter hvert blir det det imidlertid mer fart i låta, og når jeg hører dette skulle jeg veldig gjerne ønske at jeg eide en saxofon. Eneste låt på skiva som avsluttes med at lyden fades ut. Social distortion starter overraskende nok med en del elektronikk, og jeg synes at denne låta skiller seg litt ut fra de andre sporene på skiva. Det er egentlig en stor fordel, for om jeg skal finne en liten ting å trekke ned på denne skiva, så må det være at det (selv for meg som har hørt på plata i noen uker nå) er litt vanskelig å skille en del av låtene fra hverandre. Hvis ikke låta “Infernal machine” er min favoritt på plata, så er det kanskje denne. Men som sagt, jeg synes det er vanskelig å velge. Uansett er det liten tvil om at dette er ei skive (uten brød) som holder høyt nivå. Jeg er definitivt ikke gått lei av jazz! Sju Tommy-tomler opp!
Jeg tagger videre Svein Krogstad, Atle Skårdal og Helge Hammelow-Berg.
Og mens vi først er inne på tegneserier og Donald, så passer det jo fint å nevne at en av mine Donald-historier nylig sto på trykk i Nederland. Hvis det er noen som leser dette og ikke kjenner meg (men av en eller annen merkelig grunn likevel har interesse av å lese dette), så bør jeg vel i den sammenheng fortelle at jeg (blant veldig mange andre ting) jobber med å skrive Donald Duck-tegneserier for det nederlandske forlaget Sanoma. Så langt har jeg skrevet ni historier (eller solgt ni historier riktigere sagt - jeg har skrevet en del flere), og den historien som sto på trykk i det nederlandske Donald Duck for en måned siden ble skrevet i fjor sommer. Historien er kanskje ikke den aller beste jeg har skrevet, men jeg synes likevel det er en ganske ålreit historie. Konseptet er som følger: En eksentrisk (og hemmelig) millionær har utlovt en premie på en million euro (siden dette er i Nederland) til den første i Andeby som ringer han på hans hemmelige mobiltelefonnummer. Siden både personen og nummeret er ukjent, fører det til at folk i Andeby går amok og ringer vilkårlige numre i håp om å ende opp hos den mystiske millionæren. Donald er selvsagt en av disse, noe Ole, Dole og Doffen ikke er så blide for, i og med at de heller hadde sett at han hadde brukt tida si til å skaffe seg en jobb. Det vil ikke Donald høre på, og når det blir utlyst over radio at det hemmelige nummeret vil bli trykt i ett eksemplar av dagens “Duckstadkrant” (som avisa heter i den nederlandske versjonen), føler Donald selvsagt en sterk trang til å skaffe seg akkurat dette eksemplaret. Problemet er bare at Donalds heldige fetter (Anton, for de som ikke kjenner Andeby-universet så godt) nettopp er tilbake fra ferie og akkurat har kjøpt seg et eksemplar av nettopp Duckstadkrant…
Historien er glimrende tegnet av spanske Maximino, og forhåpentligvis vil historien en eller annen gang også finne veien til Norge. Jeg har så langt hatt tre historier på trykk i Nederland, men ingen av disse har foreløpig funnet veien opp til oss. Jeg krysser fingrene for at det snart skjer.
Jeg driver et (lite) tegneserieforlag, som går under navnet Kelpie Forlag. Forlaget spesialiserer seg på å gi ut fantastiske tegneserier (altså innenfor sjangrene horror, fantasy og science-fiction), i tillegg til diverse donaldistiske utgivelser. Det blir ikke så veldig mange utgivelsene hvert år (blant annet på grunn av at dette ikke er noe jeg driver med på heltid), og siden jeg startet opp i 2005 har jeg rukket å gi ut fem seriehefter/bøker, i tillegg til en donaldistisk bok og fire nummer av det donaldistiske tidsskriftet KVAKK! Nå skjer imidlertid igjen det som en sjelden gang skjer: det kommer nye ting fra Kelpie! Antologien Blodige Grøss, som samler skrekktegneserier fra norske serieskapere, kommer med sitt tredje nummer, som blant annet kan bestilles fra forlagets nettsider: www.kelpie.no (som jeg for øvrig brukte fredagen og lørdagen til å fikse på og gi nytt design)
Jeg skrev manus til to historier i den første utgaven av Blodige Grøss og manus til en kort historie i nummer to, men har denne gangen valgt å glimre med mitt fravær, og heller slippe andre krefter til. Jeg har dog selvsagt, i form av min rolle som redaktør, vært aktivt med i redigeringsprosessen av manusene til de historiene som står på trykk, i tillegg til jobben jeg har hatt med å sette sammen det hele. De som fortjener mest ære er denne gangen likevel Alexander Gustafsson, Jonas Larsen, Kristoffer Stokkerud og Torgeir Trapnes, som er serieskaperne bak historiene. Alle sammen store talenter! Forhåpentligvis vil en del tegneserieinteresserte/horrorinteresserte bruke en grønn lapp (som gjerne ikke trenger å være en grønn post-it-lapp) for å sjekke ut dette… Hvis salget går sånn noenlunde greit kan det jo hende det blir et Blodige Grøss 4 en gang…
Samtidig som jeg får den utgivelsen ut på “gata” (mesteparten av salget skjer fra nettbutikken til Kelpie, men en del tegneseriebutikker i de større byene pleier også å ta inn en del hefter), er jeg (det vil si Kelpie, som vil si meg) også klar med en ny utgave av KVAKK! Siden jeg i høst skal til Asia og blir borte i over tre måneder og dermed ikke får satt sammen noe høstnummer, er dette nummeret av KVAKK! et dobbeltnummer (som både er nr. 5 og 6) på 76 sider. En skikkelig lefse med andre ord, og jeg skal vel være så ærlig å innrømme at jeg bruker ganske mye tid på disse KVAKK!-bladene. En god del av innholdet blir blant annet skrevet av meg, og i dette nummeret avslutter jeg en laaaang (de ekstra a-ene viser at når jeg her skriver lang, så mener jeg virkelig lang) artikkel som tar for seg historien “Onkel Skrue og flyktningen fra Firenze” fra Donald Pocket 97. Første del sto i første KVAKK! som kom i fjor sommer, og etter 55 sider, fire blader og ett år senere blir den nå altså endelig avsluttet. KVAKK! blir først og fremst solgt til abonnenter, men selges også på Tronsmo Bokhandel i Oslo og gjennom Kelpies nettbutikk.
Mýrin (Island, 2006) har (som mange ikke-engelske filmer) også fått seg et engelsk navn, nemlig “Jar City”, i et forsøk på å appelere til et internasjonalt publikum. Selve innholdet i filmen er derimot godt forankret i det islandske samfunnet og den islandske kulturen. Som i de fleste kriminalfilmer har det skjedd et mord, og politiets etterforsker, Erlandur, er nødt til å grave langt bak i fortida for å finne ut hvordan det hele henger sammen og hvem morderen er. Filmen er basert på forfatteren Arnaldur Indriðason suksessroman, i likhet med en god del norske kriminalbøker som har blitt til film etter hvert som flere og flere har lest dem. Jeg har vel tidligere innrømt her på bloggen at jeg ikke er noen særlig stor krim-fan, og jeg synes det ofte blir for tydelig hvordan det hele er konstruert. I tillegg er kriminalhistorier som regel skrevet etter en “formel” det nesten er umulig å bryte med. Det gjør heller ikke denne filmen, selv om den kanskje gjør noe litt annerledes ved at den hele tida prøver å holde tilbake mest mulig informasjon for seerne. Akkurat for denne filmen, syntes jeg imidlertid at dette ble en smule irriterende, og at det underveis ble vanskelig å ikke miste tråden. Når en i tillegg skal prøve å holde alle de islandske navnene og personene fra hverandre, kan det bli i overkant mye. Men som sagt, hovedgrunnen til at denne filmen ikke ble noen favoritt hos meg, er at jeg ikke er noe særlig glad i krim. Men for all del, jeg er sikker på at krim-elskere vil like denne filmen veldig godt. Både regi/regissør og skuespillerne er profesjonelle til fingerspissene. Fem Tommy-tomler opp!
Wonderwall (1995) er sannsynligvis Oasis’ mest kjente låt, ever. Singelen med Wonderwall som a-spor, endte på sitt beste på 2. plass på singlelistene i Storbritannia. Selvsagt en fantastisk låt, kjent også blant dem som ikke er verken fanatiske Oasis-elskere eller fanatiske musikkelskere. Og kanskje er det det at den er “allemannseie” som gjør at den ikke er blant mine personlige Oasis-favoritter. Men selvsagt, Noel Gallagher er et musikalsk geni som har skrevet en så enkel, men likevel nydelig (og likevel rockete) låt. Men det var nå en gang ikke denne låta som gjorde at jeg skaffet meg denne 13 år gamle CD-singelen. Wonderwall har jeg selvsagt på albumet What’s the story, morning glory, mens jeg har både spor 3 og 4 på samlealbumet The Masterplan. Spor 2, Round Are Way er derimot ikke utgitt andre steder enn som B-spor på denne singlen, og selv om den på ingen måte er av det aller beste Oasis har laget, er den likevel en grei rockelåt. Litt uvant kanskje med et blåseorkester i bakgrunnen til Oasis å være, men jeg vil på ingen måte si at det ikke passer inn. Både spor 3 og 4 er som sagt med på samlealbumet The Masterplan, som har samlet de beste B-singlene fram til 1998. The Swamp Song er en instrumental sak som en bør spille på ganske høyt lydnivå for å få noe ut av. Hvis ikke Wonderwall er blant mine personlige Oasis-favoritter, så er definitivt The Masterplan det. Det skal godt gjøres å lage en mer vakker ballade enn dette. At denne fantastiske låta “bare” ble fjerde B-spor på en single, må være et av de merkeligste valgene Noel Gallagher har gjort. Nå fikk låta riktignok komme til heder og verdighet bare tre år senere da den fikk et samlealbum oppkalt etter seg, og det fortjener den absolutt. Alt i alt er det vel liten tvil om at denne CD-singlen fra 1995 er en av de absolutt beste singlene Oasis har gitt ut (så langt). Ni Tommy-tomler opp!
