I fjor sommer kom det en pakke fra England til meg. Den inneholdt denne forhåndsbestilte boksen med fire CDer, ei bok og en live bonus-CD, alt med fokus på musikeren Dave Pegg. Det er stor sjanse for at mange som leser dette ikke vet hvem Dave Pegg er, og til dere kan jeg fortelle at han først og fremst er kjent som bassist i to band: Fairport Convention og Jethro Tull (selv om han har gjort utrolig mye annet også (og også spiller andre instrumenter enn bass), noe denne boksen er et godt bevis på). For min del var det først og fremst Jethro Tull-tilknytningen som gjorde A Box of Peggs interessant, og som gjorde at jeg forhåndsbestilte den i fjor vår da det ble annonsert at den ville bli solgt i 1000 eks. Det viste seg også at de 500 første hadde fått med en bonus-CD med en livekonsert med Dave Pegg og PJ Wright, og jeg er heldigvis blant dem som har fått denne sjeldne saken. I tillegg har jeg fått navnet mitt trykket i boka under overskriften «Thanks to the following for helping to make this project possible:» og så har Dave Pegg også skrevet en personlig hilsen. Artig, og ikke mindre artig er det at mye av musikken på de fire (fem) CDene falt i smak – til tross for at den beste beskrivelsen av hvilken type musikk boksen inneholder må være «hummer og kanari». De tidligste opptakene vi får presentert er fra midten av 60-tallet, og gjennom over 40 år med musikk der Dave Pegg har medvirket får vi presentert alt i fra blues til folk-rock. Det er bare en del av musikken Pegg har komponert selv - mesteparten er å finne på CD4, og for resten av musikken er det for det meste også andre som er på vokal. Og siden Pegg har spilt med et enormt stort antall andre musikere opp gjennom årenes løp, er det mange stilarter som skal fordøyes i løpet av de nesten 400 minuttene disse fem CDene varer. Det eneste som gjør at innholdet henger sammen, er det at vi vet at det er Dave Pegg som spiller bass (og andre instrumenter), og det hele blir altså som ei grønnsakssuppe med veldig mye forskjellig. Men som sagt – heldigvis er mange av grønnsakene her ganske fortreffelige!
Hvis vi begynner med den første CDen - som har fått tittelen Level Pegging, så starter den nettopp med låta Level Pegging, hentet fra Dave Peggs soloalbum The Cocktail Cowboys Goes It Alone (1983). Låta er av de få som er komponert av Pegg selv, og hans kraftige bass er drivmotoren her. Neste spor er den lystige Donegan’s Gone, framført av Dave Pegg og PJ Wright. Herlig låt, opprinnelig laget av Mark Knopler (og utgitt i 2004). Så følger en Fairport Convention-framføring av Ian Andersons Life’s a Long Song, som jeg som Tull-fan selvsagt hadde et spesielt forhold til fra før. Og jeg må si at jeg ble imponert av det Fairport har fått til med den. De har gjort den til sin egen, og det at forskjellige vokalister synger hver sine vers var også en artig vri. Jeg vil ikke si at jeg liker denne versjonen bedre enn originalen fra 1971, men det er ikke så veldig langt unna.
Det er med andre ord bare positive ting jeg har å si om de tre første sporene på den første CDen i boksen. Men så gjør vi et hopp tilbake til 1965, og dermed faller nivået drastisk – både på musikken og på lydkvaliteten. Moaning er relativt kjedelig blues, og det samme må sies om Don’t tell them. Her er i tillegg kvaliteten på innspillingen så dårlig at det omtrent er umulig å høre hva vokalisten synger. For å dokumentere Dave Peggs tidlige karriere bør selvsagt slike ting være med, men med dagens teknologi er det heldigvis relativt ukomplisert å hoppe til neste spor. End of the season framført av The Ugly’s (1966) er hakket mer lyttervennlig, men så veldig bra er ikke dette. The Gaberdine Saturday Night Street Walker av The Exception (1967) må sies å tilhøre samme kategori. Og det blir absolutt ikke bedre med Losers Blues (det blir faktisk mye verre). Denne kan også lett hoppes over (i alle fall dersom en har identisk musikksmak som meg). Faktisk vil jeg si at hvis en hopper rett fra spor 3 til spor 9 går en ikke glipp av så altfor mye. Men I’ll Tell me Ma (Bell of Belfast City) av The Leesiders bør en få med seg. Irskinspirert folkemusikk av den gode sorten. Også The Fireman’s Song av Don Bilston bør en høre ferdig. I den medfølgende boka til boksen kan en lese at det senere har blitt gjort minst 35 forskjellige innspillinger av denne låta, så at Dave Pegg er litt stolt over å ha spilt bass, mandolin og gitar på originalen er selvsagt ikke så rart. Private Harold Harris av Ian Campbell Folk Group er også en artig låt som jeg har sansen for.
Så flytter vi oss litt fram i tid, og begynner med Walk Awhile, framført av Fairport Convention for å reklamere for Cropredy-festivalen i 1982. Ikke så lang, men fint hørbar. Det samme er Cropredy Capers fra 1975, som er en slags live folkrock-jam. Min favoritt på denne første CDen er muligens Once in a While av Steve Ashley (1982). Utrolig nydelig låt. Jeg kommer garantert til å skaffe meg albumet låta er hentet fra: The Family Album. Lord Mayo er en ny låt hentet fra Dave Peggs The Cocktail Cowboy Goes It Alone, og er en omarbeidet tradisjonell irsk sang, som Pegg har gjort til sin egen i denne versjonen (Pegg spiller for øvrig alle instrumentene her, som på resten av The Cocktail Cowboy Goes It Alone – som i sin helhet har blitt spredt rundt på de fire CDene i denne boksen). Adieu adiue er mer live-materiale fra Fairport Convention - et band jeg i grunnen ikke kjente så altfor godt til fra før, men som jeg får lyst til å høre mer av når jeg hører låter som denne. Under Wraps er hentet fra Jethro Tulls live-album A Little Light Music (1992) og som jeg selvsagt har hørt utallige ganger fra før. Ikke så altfor mye å si om denne med andre ord, selvsagt bortsett fra at det er musikk helt etter min smak. Barnes Morris er mer Cocktail Cowboy-materiale, og er den klart mest folkrock-inspirerte av de tre som er hentet fra det albumet på denne første CDen.
Spor 9-18 bør en altså ikke hoppe over, men Together Again falt dessverre ikke helt i min smak (vi er nå gått over til blues igjen). Dette slår meg som en smule kjedelig, og vokalisten hadde jeg heller ikke helt sansen for. A capella-sporet Cho cho Losa av The Ian Campbell Folk Group er derimot mer interessant. The Weight av Mick Bullard er også grei nok, mens den hurtige Woodworm Swing av Fairport Convention er enda mer interessant. The Crowd av samme band faller under samme kategori: «veldig interessant». From a Buick 6 ble opprinnelig skrevet av Bob Dylan, og fremføres her av The Dylan Project, og er heller ikke noe en bør hoppe over. Og det bør en heller ikke gjøre med avslutningen – spor 25 (puh) – av denne første CDen i boksen: den lystige Linseed Memories framført av Dave Pegg og PJ Wright. En kort oppsummering av denne første CDen i boksen må altså bli at jeg liker en stor del av dette veldig godt, mens det også er noen spor jeg hopper over uten dårlig samvittighet. Dette gjelder først og fremst det som er bluesinspirert (eller er ren blues).
Så over til CD2: Two for his Heels som for det meste er satt sammen av ulike opptredener Dave Pegg har hatt som sessionplayer for andre artister. Første spor er likevel hentet fra Cocktail Cowboy-albumet til Pegg: The Journeyman. Denne har allerede rukket å bli en favoritt hos meg (selvsagt sammen med mange andre), og er en nydelig liten sak. Den er skrevet av Steve Ashley som jeg omtalte så positivt litt tidligere (og jeg er ikke ferdig med å gjøre det ennå). Relativt enkel melodi egentlig, men veldig flott. Let It Blow med Richard Thompson har jeg derimot ikke like stor sans for, men etter å hørt denne en god del ganger er den ikke like ille lenger. Men en av de svakeste på CD2. Den følges av Lady Wonder med Mike Heron som havner i samme kategori, og som jeg også synes er blant det svakere på denne CDen. Men så tilbake til Steve Ashley og en ganske ny liveframføring av Family Love som opprinnelig ble utgitt på nevnte Family Album fra 1982. Denne har jeg allerede kastet meg med på en del ganger med melodica, og det bør jo være et godt tegn. Veldig morsom liten sak, og ikke minst er vokalist Ashley morsom med sin noe spesielle vokalframføring. Pykey Boy av Ralph McTell er også bra. …faktisk er det ikke noe særlig poeng å skrive så mye mer om denne CDen. Det er egentlig bare spor 2 og 3 jeg ikke liker så innmari godt. Resten synes jeg er meget bra. Det gjelder da selvsagt også for Lumps of Plum Pudding med Chris Leslie, som starter med en lengre bassolo av Pegg og fortsetter med glimrende fiolinspill. Les Forces Du Mal av Dan ar Bras hører vi er en litt eldre sak (fra 1977), og er en instrumental… sak (en kan hvis en vil av og til bytte ut ordet ”sak” med ”ting” i denne anmeldelsen). Here Comes The Night med Steve Tilston tilhører kategorien ”nydelig”, mens Rambling Rover tilhører kategorien ”irsk”, og er drivende (hva nå det måtte bety). Dance With Me med annA rydeR havner derimot under ”nydelig”, og så mye mer å si kommer jeg egentlig ikke på.
Searching for Lambs av Beryl Marriott er kanskje litt annerledes i forhold til en del av de andre tingene som er på denne CDen, i og med at det her er piano som er det ledende instrumentet. Instrumentalt stykke som er klassisk-inspirert, men veldig flott. A Tree av Murray Head er kanskje ikke klassisk, men i mine ører (i stedet for øyne, fiffig hva?) er det en klassiker (enda mer fiffig, eller?) Dette høres nesten ut som noe som kunne vært laget på 70-tallet, men er faktisk spilt inn i 1991. Hazey Jane I med Nick Drake er faktisk fra 70-tallet, og er spilt inn i 1970 og var Drakes andre album. Drake døde av en overdose i 1974, men er senere blitt ansett som en av de mest betydningsfulle låtskriverne i Storbritannia de siste 50 årene (selv om han bare fikk utgitt tre album). Vi får mer fra 70-tallet med Dancing av John Martyn som i den medfølgende boka blir beskrevet som: «Here’s what happens when folkies get funky».
Så er det tid for mer Cocktail Cowboy, med All The Dance Numbers, opprinnelig skrevet av Glen Cardier. Artig sak, og selv om kanskje ikke alle vil like effekten med «digital robotstemme» på toppen av sin egen stemme som Dave Pegg bruker, synes jeg det er ganske stilig. Song for a Friend med Marc Ellington er kanskje hakket mindre engasjerende, men på ingen måte dårlig. CDen blir avsluttet med tre spor med kvinnelig vokalist, og alle er omtrent like nydelige. Full Moon med Sandy Denny er kanskje min favoritt av de tre siste, men det er egentlig vanskelig å bedømme. Who Knows Where The Time Goes fra en liveframføring i 1989 og Solo fra en liveframføring i 2005 er begge flotte, men sistnevnte er kanskje den beste av dem. Og med det er nye 78 minutter musikk i ulike stiler og sjangrer gjennomhørt noen titalls ganger. Jeg kan vel egentlig slå fast at jeg liker en enda større prosentandel av innholdet på denne CDen enn på den første, og det er vel kanskje bare spor 2 og 3 jeg ikke får dårlig samvittighet over å skippe.
På CD3, Twelve for a Double Pair, har Pegg samlet arbeid gjort sammen med Fairport Convention og Jethro Tull. Men det er likevel en låt - Jack Frost and the Hooded Crow - fra hans eget soloalbum fra 1983 som åpner ballet. Relevansen til Jethro Tull er likevel høyst til stede. Jack Frost and the Hooded Crow er nemlig laget av Ian Anderson i forbindelse med albumet The Broadsword and the Beast, utgitt i 1982. Jack Frost fikk imidlertid ikke plass på det albumet, og da Dave Pegg i 1983 laget sin egen versjon av låta og puttet den på soloalbumet sitt, ble det første gang denne låta ble gjort kjent. Jeg hadde imidlertid ikke hørt Pegg-versjonen tidligere, og kjenner først og fremst låta gjennom Tulls versjon(er) og Ian Andersons vokal. Pegg har ikke forandret så mye i låta i forhold til originalen, men det er (selvsagt) litt uvant å høre en annen stemme enn Ian Andersons framføre sangen. Jeg vil likevel si at Pegg har gjort en brukbar jobb med denne. Neste låt kjenner jeg mint like godt som første. Serenade to a Cuckoo er opprinnelig laget av jazzmusikeren Roland Kirk, men ble gjort (mer) kjent da Jethro Tull inkluderte den på sitt aller første album – ”This Was” (1968). Dette er imidlertid en mer utviklet versjon fra en livekonsert i 1987. Fairport-musikere spiller her sammen med Tull (som på den tida kun besto av Ian Anderson, Martin Barre og Dave Pegg), og Dave Pegg spilte den gangen i begge band. Nydelig framført. Neste låt, John Barleycorn, er fra en liveframføring fra 2001, der Ian Anderson gjør en gjesteopptreden sammen med Fairport Convention. Interessant versjon av denne tradisjonelle klassikeren, men jeg må nok si at jeg likevel holder en knapp på Jethro Tulls versjon og som var med på live-albumet A Little Light Music (1992). Peggy’s Pub er nok en liveframføring, denne fra en Jethro Tull-konsert i 1980. Låta er komponert av Dave Pegg og første gang utgitt her. Artig liten sak der Peggs mandolin og Andersons fløyte går som hånd i hanske.
Så beveger vi oss over til et par Fairport-låter, noe som altså betyr ukjent materiale for meg. Closing Time er fra en 1996, og er kvalitet med stor K. Men er det virkelig mulig å synge så mørkt som Simon Nicol gjør på slutten av refrengene her? Låta er for øvrig opprinnelig av Leonard Cohen. Så over til noe litt eldre – Flatback Caper fra en 1972-konsert. “Flatbacken” er en portugisisk mandolin, og låta må nok ganske klart beskrives som folkemusikk. Men det er selvsagt ikke noe å si på det – dette er bra! Så over til en Tull-låt igjen. I Am Your Gun ble også laget til The Broadsword and the Beast men fikk heller ikke plass. Den ble i likhet med Jack Frost and the Hooded Crow derimot utgitt i bokssettet 20 Years of Jethro Tull (1988). Så vidt jeg klarer å høre er dette identisk med den versjonen, så at den her blir beskrevet som ”previously unreleased version” synes jeg er litt vel optimistisk, selv om miksingen kanskje er en bitteliten smule annerledes. Men selv ikke det klarer jeg å merke noe til.
Så tilbake til 70-tallet med en Fairport-live-framføring av en låt med navnet Pick Me Up. Ikke min favoritt på CDen, men ikke dårlig. Min favoritt er selvsagt neste spor, en liveframføring av Tulls Hunting Girl, en av mine all-time-favoritter blant all musikk som er laget. En klassiker på Tull-konserter. Denne versjonen fra 1987 er litt spesiell i og med at fiolin her spiller en viktig del i lydbildet, noe som ikke gjør låten noe svakere. Sloth må sies å være noe veldig annet. Med sine 13 minutter er den den definitivt lengste låta på hele settet, og jeg synes dette er ganske prog-aktig. Mye eksperimentering og improvisering her, og veldig spennende. Fairport Convention fra 70-tallet er definitivt noe jeg må sjekke ut nærmere. Og 80-talls Fairport er ikke så mye dårligere. Dirty Linen må sies å være folk-rock så godt som noe annet. Kraftig og eksplosivt.
Til tross for at CD3 skulle være en ren Fairport/Tull-CD er det på slutten funnet plass til fire ”bonus”-spor – alle fra diverse gjesteopptredener Dave Pegg har hatt med diverse artister. Den første, Before Your Time/Merry Sherwood Rangers av Simon Nicol er kanskje den beste av dem. Starter nydelig med rolig klassisk-inspirert, og bygger seg så opp til noe litt mer energisk, men likevel såpass rolig at det fortjener beskrivelsen ”veldig fint”. She’s Your Lover Now av The Dylon Project har jeg ikke like mye sansen for (dette er vel den første negative kommentaren jeg har til CD3?), men det er fullt hørbart. Rising For The Moon av Dar Ar Bras fortjener også beskrivelsen ”veldig fint” og noe mer kommer ikke jeg på å si. Jeg kommer heller ikke på så veldig mye negativt å si om Morgane av Excallibur. CD3 på dette settet er i det hele tatt en knall-CD, i likhet med CD1 og CD2…
Og etter å ha konsentrert meg om CD4 - One for his nob, som konsenterer seg om låter Dave Pegg selv har komponert, i noen uker, må jeg si at også den fortjener samme beskrivelse. Den åpner med åpningslåta fra Peggs 83-soloalbum The coctail cowboy. Denne syntes jeg var ganske merkelig da jeg først hørte den, og den har vel ikke blitt noe mindre merkelig etter hvert. Men den har blitt bare morsommere og morsommere. De to fyrene som snakker med hverandre (som begge har Dave Peggs stemme – selvsagt, siden han gjorde alt på hele albumet), er veldig forskjellige, og kontrasten mellom dem får meg til å smile. Det er altså ikke noen vokal her, og det er like godt, siden det neppe ville passet inn. Peggs mandolin får heller innta hovedrollen. Så over til Peggs Jams O’Donnels Jigs, som her framføres i en fiolin-dominert Fairport-versjon. En annen live-versjon dukker opp senere på samme CD. Angel Delight, også framført av Fairport Convention, er her med fra en liveframføring fra 1982. At det er live høres tydelig siden ikke alle ”Lalala”-ene treffer helt perfekt, men det er også noe av sjarmen. Og denne låta har massevis av sjarm. Låta Hungarian Rhapsody fra ti år tidligere har også masse sjarm, selv om den kanskje blir i overkant idyllisk.
Spor 5-7 henger på mange måter sammen, siden alle er hentet fra Babbacombe Lee, Fairport Conventions folkerock-opera fra 1971. Den er jeg bare nødt til å skaffe meg etter hvert, etter å ha hørt disse tre utdragene. The verdict er første utdrag, og følges av den enda mer gripende Dream Song. Wake Up John er det mer fart i, og har også et refreng med et godt poeng: ”Dying is very easy – waiting is very hard!”
Etter tre spor fra 1971 hopper vi helt fram til 2007, og den akustiske Bankrupted, perfekt framført av Dave Pegg og PJ Wright. Dette er riktignok en studioinnspilling, så at den er perfekt framført regner mange kanskje som en selvfølge. Men her er det gitarspilling på høyt nivå! Så tilbake til 1983 og Peggs soloalbum med låta Song for Sandy. Sandy er Sandy Denny, en kjent britisk vokalist og låtskriver som døde i 1978. Sanger dedikert til avdøde personer har lett for å bli i overkant melankolske og triste, men stemningen i denne er faktisk ganske lystig. Kanskje har det noe å gjøre med at den ble laget fem år etter at Sandy Denny døde. Instrumental Medley ’85 skulle en kanskje tro var innspilt i 1985, men den er faktisk spilt inn (fra en konsert) i 1992. Originalen er riktignok fra 85. Spennende instrumentallåt der Peggs bass kommer til sin rett. The Aunt Sally Shuffle er nok en instrumentallåt, denne akustisk og ganske kort. Det er vanskelig å si om Pegg er best på bass eller mandolin. Sannheten er nok at han behersker begge instrumenter like godt.
Så over til en del låter som alle er tradisjonelle stykker som Pegg har arrangert. The Eynsham Poacher er fra en liveframføring i Australia i 1977. Ikke verdens beste lydkvalitet på denne. Akkurat det er langt bedre på Polly on the Shore, som også er en låt jeg har mer sansen for. Simon Nicol har en stemme jeg har funnet ut at jeg egentlig liker veldig godt, og synger denne nydelige låta på en glimrende måte. When First Into This Country er ikke like nydelig, og er litt mer i slekt med country-sjangeren. Dette er musikk cowboyer liker, og jeg har ikke så veldig mye i mot låta jeg heller. Men absolutt ingen favoritt. Carolan’s Draught fra Peggs The Cocktail Cowboy Goes It Alone, har røttene sine i den irske folkemusikken, nærmere bestemt den irske komponisten O’Carolan (1670-1738). Instrumental låt der Pegg får vise hva han er i stand til på mandolinen sin. Dark Eyed Molly starter veldig dramatisk, men går over til noe som er både veldig nydelig og flott. Simon Nicols stemme på denne bringer ro til sjela! Pipe Major Jock Laidlaw’s Fancy fra Cocktail Cowboy-albumet er en marsj-sang, der skotske sekkepiper (eller i alle fall en slags imitasjon av sekkepiper) blandes med digitale keyboard-lyder. Men et ganske interessant prosjekt.
The Swirling Pit er også fra Cocktail Cowboy-albumet, og er komponert og innspilt av Dave Pegg alene. Mandolin er også det viktigste instrumentet her, i det som må sies å være en av Peggs beste komposisjoner. ”Matthew, Mark, Luke and John – come down and show us what’s wrong!” starter låta Matthew Mark Luke and John med. En slags rockehymne framført av Fairport i 1972. Tail Toddle/Instrumental Medley vil jeg si er det eneste sporet på CD4 jeg absolutt ikke liker. Liveframføring gjort av The Ian Campbell Folk Group fra 1968, som blir litt for jodlete og cowboyaktig etter min smak. Da blir det langt bedre når vi får en ny versjon av Jams O’Donnells Jigs, denne gangen framført av Jethro Tull fra en konsert i 1981. En mye mer rockete versjon av versjonen vi kunne høre tidlige på samme CD, noe som mest skyldes Martin Barres el-gitar. Og mens vi snakker om nye versjoner. CD4 avsluttes med en ny versjon av Level Pegging, som jo åpnet CD1. Dette er en liveframføring (med Fairport Convention) fra 2004 som er minst like godt framført som studioversjonen.
Det som er blitt kalt CD5 – Double at t’Mill, i min boks, er kun vedlagt de 500 første eksemplarene av A Box of Peggs. En slags bonus-CD for de tidligste kjøperne med andre ord… det vil si sånne som meg. I motsetning til de andre CDene er denne CDen bare innpakket i et pappetui. De 10 sporene på CDen er rett og slett en livekonsert med Dave Pegg og musikkamerat PJ Wright, som ble spilt inn på The Mill i Banbury, 18. mai 2007. Før jeg kommenterer enkeltsporene her, må jeg si at første gang jeg spilte av denne CDen, ble jeg svært skuffet over lydkvaliteten. Den er nemlig ikke noe særlig bedre enn en typisk bootleg-CD spilt inn fra et sted blant publikum, noe vi hører spesielt på vokalen. Men etter å ha hørt gjennom den en god del ganger, er jeg blitt relativt vant til det. Men det er selvsagt et stort minus. Den andre negative bemerkningen jeg har, er at det i lengden kan bli slitsomt å høre de samme, lange introduksjonene til sangene om og om igjen. På en del av sangene har introduksjonen blitt kuttet ut, noe jeg ikke har så mye imot, men før Donegan’s Gone for eksempel, er Dave Peggs introduksjon der han snakker om Lonnie Donegan fem og et halvt minutt lang, noe som kan bli et irritasjonsmoment om en ikke er forberedt på å spole framover for å komme rett til sangen. For det vil en som regel når en allerede har hørt den samme introduksjonen tretti ganger tidligere. Når det gjelder selve låtutvalget, er det ikke så mye å si på det. Lytteren vil kjenne til en god del av sangene, rett og slett fordi at de er med på tidligere CDer av A Box of Peggs. For eksempel er Linseed Memories avslutningsspor på den første CDen. Men å få en ny framføring i form av en liveversjon er bare morsomt (selv om lydkvaliteten som sagt er mye dårligere her). Flatback Caper finner vi igjen på CD3, mens Little Johnny England derimot er nytt materiale. Dette er tydeligvis en låt som PJ Wright har tatt med seg fra sitt band med nettopp dette navnet, og er en fin og rolig låt. Kanskje jeg en gang kjøper en CD der jeg får denne låta i bedre kvalitet rent lydmessig (Albumet Galileo’s Apology av PJ Wright og Dave Pegg som kom ut i fjor kunne vært et fint sted å starte…). Så over til låter Dave Pegg har laget. Peggy’s Pub var med på CD3, og selv om denne liveframføringen mangler fløyte (noe jeg synes ga låta det ekstra krydderet som tar den fra bra til meget bra), er det en interessant versjon å ha i arkivet. Jack Frost & The Hooded Crow er også med på CD3, men denne er altså live. Spesielt interessant, siden dette er aller første gang jeg har hørt denne låta framført live. Jeg har hørt rykter om at Dave Pegg og PJ Wright har hatt konserter i Norge. Bare så synd at jeg ikke visste om det på forhånd, og fikk med meg for eksempel denne. Paret har fortsatt opptredener sammen, så kanskje jeg en gang får muligheten til å se dem. Song for Sandy er også med på CD4, og er absolutt en av mine favoritter i hele settet. Så ingen dum ting at den også kom med på denne live-bonus-CDen. Bush & Briars derimot var ukjent for meg, men skal visstnok være laget av Sandy Denny, som Song for Sandy er dedikert til. Fin låt. Donegan’s Gone-versjonen til Wright og Pegg er også med på CD1 i settet, men her er det altså en liveversjon vi får. Som allerede nevnt er den over fem minutter lange introduksjonen til sangen litt unødvendig når du har hørt den et visst antall ganger, og introduksjonen kunne med fordel vært plassert i et «mellomspor», sånn at det hadde vært enklere å hoppe over den. Selve framføringen av låta er bra. The Swirling Pit er fra Peggs repertoar, og er også å finne på CD4. Fin framføring fra to dyktige musikere (med Pegg på mandolin og Wright på gitar). Pipeline er en ganske morsom avslutning på konserten, men at artistene snakker med hverandre under framføringen var kanskje ikke helt nødvendig. Men det er tydelig at det skjer en del morsomme ting her vi som hører på CDen ikke får med oss, siden publikum med jevne mellomrom begynner å le og bryte ut i applaus.
Da er det jammen godt at denne bonus-CDen har en egen bonusdel, med videoklipp av tre av låtene dersom en spiller CDen av på en PC: Linseed Memories, The Swirling Pit og Pipeline. Framføringene av disse tre låtene er riktignok bare filmet med ett stillestående kamera, men gir oss likevel en litt bedre oversikt over det som foregår på scenen, for eksempel under framføringen av Pipeline. Vi får til de to første klippene også med lange introduksjoner som er kuttet ut på lyddelen av CDen. Ikke noen svær og profesjonell produksjon, men som bonusmateriale på en bonus-CD laget i 500 eksemplarer, er det et artig og interessant tillegg.
—-
Hvordan skal jeg da oppsummere hele A Box of Peggs etter å ha brukt månedene februar, mars, april, mai og juni 2008 på å komme meg gjennom alle CDene og lese boka som fulgte med? For det aller meste har jeg bare positive ting å si om innholdet. Enormt mye enormt bra musikk, som både gir et representativt bilde av Dave Peggs musikkariere, og viser hvor enormt mye spennende han har vært med på å lage. For min egen del har bokssettet blant annet introdusert meg for bandet Fairport Convention, i tillegg til en hel rekke artister jeg skal sjekke nærmere ut etter hvert. Med så mye musikk (91 spor fordelt på 5 CDer med totalt 370 minutter musikk, i tillegg til videoklipp) blir det vanskelig å velge meg ut favoritter, og jeg synes faktisk også det er vanskelig å si hvilken av CDene jeg liker best. Det aller meste av det som er å finne i dette settet er fantastisk bra, selv om det her og der er noen få spor jeg ikke setter like stor pris på. Men med så mye musikk er det nesten ikke til å unngå. En del eldre klipp har heller ikke alltid like bra kvalitet på innspillingene, og det er også momenter som er med å trekke ørlite grann ned. Åtte Tommy-tomler opp!
