Så er sommeren her, og ferien er over. Etter et halvt år med slapp studenttilværelse (dette semesteret har vært ekstra slapt, synes jeg) venter tre måneder i full jobb, som for meg vil si arbeid med metallet sink. Helga ble brukt til utflytting fra hybelen i Kristiansand, noe som gjorde at det ikke ble noen Oslo Comics Expo-tur på meg i år heller. I stedet fikk jeg foreldre og hund på besøk, og med en henger på slep fikk jeg med meg alle tingene hjem til Odda hvor jeg skal bo de neste tre månedene. Da gjelder det å spare opp penger som skal brukes til høsten, når jeg, Lars og Arve skal på rundreise i Asia i ca. tre måneder. I tillegg har jeg tenkt å bruke sommeren på å begynne med masteroppgava jeg skal levere neste vår, og hvor jeg har tenkt å skrive om horrorlitteratur, og spesielt nordisk horror. Målet i sommer er å få ferdig et førsteutkast til teoridelen. Og så skal jeg forhåpentligvis gjøre en god del andre ting i sommer også. I går kveld begynte jeg å se første sesong av den glimrende TV-serien Lost på DVD. Skikkelig spennende blir det ikke før jeg kommer til tredje sesong, siden jeg har sett de to første sesongene tidligere. Og så blir det vel en del filmer også, som jeg jo kan skrive om her i bloggen. Og apropos bloggen, så kanskje jeg endelig får tid til å gi den det ansiktsløftet jeg har planlagt lenge. Og kanskje jeg også får tid til å gjøre noe mer med Seriekatalogen.no, der det ikke har skjedd så mye den siste tida. Og så bør jeg jo få tid til å skrive litt (i tillegg til masteroppgava) også. Noen noveller og noen tegneserier og sånne ting… Og kanskje jeg også gjør noe med musikkplanene jeg har hatt ganske lenge. Og så blir det kanskje noen sosiale sammenkomster også. Men aller først må jeg prøve å få levert inn selvangivelsen. Huff…
Amityville II: The Possession (USA, 1982). Oppfølgeren til “The Amityville Horror” som jeg så - og omtalte i bloggen, for ganske nøyaktig ett år siden. Handlingen i filmen skjer før den første filmen, altså før familien Lutz flyttet inn i huset. I den første filmen får vi nemlig vite at det har skjedd et mord i huset, og det er det denne filmen forteller om. Vi blir her kjent med familien Montelli som tror de flytter inn i drømmehuset, men som viser seg å bli alt annet enn det. Demoner terroriserer familien, og den eldste sønnen, Sonny, begynner å forandre seg. Han hører stemmer som forteller han hva han skal gjøre. Kan presten Adamsky befri Sonny fra demonene?
(Obs, ikke les denne omtalen hvis du ikke vil vite slutten!) Som oftest er oppfølgere langt svakere enn originalfilmene, men det er ikke tilfellet her. Jeg synes faktisk denne filmen forteller en mer intens og skremmende historie enn den første Amityville-filmen, og filmen bryter også med et par uskrevne regler som gjør den litt spesiell. At Sonny har sex med søsteren sin er selvsagt skremmende nok i seg selv, men at ikke en gang de minste barna slipper unna når han etter hvert går løs med hagla er kanskje enda mer fryktelig. Scenen der han skyter lillebroren sin er ekkel på et annet nivå enn at det en grøsser vanligvis er. Og så til slutt: At omtrent alle karakterene vi har blitt kjent med blir skutt og dør og at filmen fortsetter uten dem, er også relativt spesielt. Denne siste delen der fader Adamsky prøver å drive demonene ut av Sonny er det ikke alle som setter like stor pris på, med tanke på at for eksempel “The Excorcist” handlet om nettopp dette. “Gore”-effektene på slutten er kanskje også litt “over the top”. Men alt i alt vil jeg si at dette faktisk er en ganske bra film, og definitivt bedre enn sin forgjenger fra tre år tidligere. Også handlingen i denne filmen er basert på virkelige hendelser, der Sonny i virkeligheten var Ronald DeFoe Jr. som i 1974 skjøt familien sin. Siden handlingen i denne filmen skjer før den første, kan den også fint ses før den første, for de som måtte ønske det. Sju Tommy-tomler opp!
The Cave (USA, 2005) må karakteriseres som en actiongrøsser. Tretti år etter at en gruppe forskere forsvant i en underjordisk hule i Romania, skal en gruppe nye dykkere og forskere utforske dette hulesystemet langt under jordas overflate. Og jeg røper vel ikke for mye ved å si at det ikke bare er hyggelige skapninger de treffer på der nede. En ok og relativt underholdende film, men kanskje ikke så veldig mye mer enn det. Mesteparten av filmen skjer nede i det underjordiske hulesystemet, noe som gir filmen en viss mørk stemning, og utforsking av det ukjente er jo forsåvidt også noe jeg synes er spennende. Men kanskje kunne det blitt lagt litt mer fokus på det psykologiske i stedet for de monstrøse skapningene (som forresten ser ut til å være tatt rett ut av Alien, noe som virker litt uoriginalt). Fem Tommy-tomler opp!
Frankenstein (USA, 2004) har ikke så veldig mye med Marry Shelleys roman å gjøre, og er på ingen måte en filmatisering av den, på samme måte som 1931-innspillingen med Boris Karloff som jeg har skrevet om tidligere. Men også her er det en professor som er i stand til å leke Gud ved å skape liv. Problemet er at skapningene hans ikke kan dø. Vi følger de to etterforskerne O’Connor og Sloane som prøver å finne ut hvem det er som myrder og fjerner organer fra mennesker. Det gir oss en slags X-files-følelse, men denne filmen er dessverre langt fra så bra som X-files. Faktisk likte jeg ikke denne filmen i det hele tatt. Vi blir introdusert for en haug med personer og en haug med navn, og det er vanskelig å følge med når de ulike personene nevnes. Jeg lurer også veldig på hva som var poenget med at den ene etterforskeren hadde en autistisk bror som hun var og besøkte to ganger. Det spilte ingen rolle i handlingen og ble bare et uromoment. Kanskje kunne det blitt et poeng hvis det hadde kommet en ny film der vi ble bedre kjent med broren (og de andre) - eller en ny episode. For denne filmen oppleves veldig som en åpningsepisode av en serie, noe som kommer av at utgangspunktet faktisk var at dette skulle bli en TV-serie. Det ble det imidlertid ikke noe av, noe som på en måte er synd, siden det da kunne ha blitt forsvart at filmen slutter med en slags cliffhanger. Det virker usannsynlig at det skal komme en oppfølgerfilm, og da virker det også litt unødvendig å ha sett denne TV-filmen. For historien avsluttes ikke, og det virker i stedet mer som at den nettopp er i gang. Men som sagt, det aller største problemet jeg hadde var likevel at dette rett og slett ikke engasjerte meg. Og jeg fikk også noe helt annet enn det jeg hadde forventet meg. Av og til er det positivt, men her var det ikke det. Spesielt ikke når jeg ikke er fan av action-filmer. Tre Tommy-tomler opp!
Doomsday (Storbritannia, 2008) har en historie ikke helt ulik “28 days later” som jeg skrev om for ikke så lenge siden, og også her er det et virus som herjer Storbritannia. De smittede blir imidlertid ikke til zombier, men situasjonen er likevel alvorlig. Det blir bestemt at hele Skottland skal stenges av, og kun den unge jenta Eden blir reddet ut før isoleringen starter. Nesten 30 år senere er Skottland fortsatt i karantene, men overvåkning har vist at det plutselig har begynt å dukke opp mennesker i byene igjen. Samtidig viser det seg at viruset har dukket opp i London, og store deler av byen stenges av. Eden jobber i en spesialenhet i politiet, og får i oppdrag å lede en aksjon til Skottland, der målet er å få tak i en eventuell kur skottene må ha funnet opp. Utgangspunktet høres kanskje ganske spennende ut, og jeg hadde på forhånd stor tro på denne filmen. Men dessverre viste dette seg å være en ganske reinspikka action-film (riktignok med en del science-fiction-elementer - historien skjer i år 2035), og jeg er ingen særlig fan av action-filmer. Og for en film som forsøker å være troverdig og realistisk, er det meste av det som skjer totalt skivebom. Kannibalistiske stammepunkere og riddere i rustning på hester? Er det det folk blir til når de isoleres fra omverdenen? Det verste med filmen er likevel at de endeløse eksplosjonene og slåsskampene gjør at det blir lite tid til å bli kjent med karakterene. Etter at filmen var slutt kunne jeg ikke si at jeg brydde meg noe særlig om noen av filmens hovedpersoner. Litt artig at Alexander Siddig som jeg kjenner som Dr. Julian Bashir fra Star Trek Deep Space 9, spilte Storbritannias statsminister, men det redder ikke denne filmen fra å være en forglemmelig opplevelse - i alle fall i mine øyne. Tre Tommy-tomler opp!
