Tommy Kvarsvik

Til jul var jeg så heldig å få en forundringspakke med musikk i ulike sjangrer og kategorier, og jeg har nå hørt ei god stund på albumet Noxagt (2006) av det norske bandet Noxagt med røtter i Stavanger-området. På bass finner vi Kjetil D. Brandsdal (som startet bandet), mens vi på gitar finner Anders Hana og på trommer Jan Christian Kyvik. Dette skal være bandets tredje album, og fikk god kritikk da det kom på markedet i 2006. Men så er spørsmålet, er dette noe for meg? Musikkstilen vil jeg karakterise som hard rock, som for all del ikke må forveksles med “hardrock”. Sistnevnte setter jeg ikke så veldig stor pris på, men dette er tydelig musikk som er laget av musikere som kan musikk. De vet hva de holder på med, og de vet hvilken type musikk de vil spille. Og den typen musikk de vil spille tror jeg er ganske unik. Noxagt har en helt egen sound, noe som gjør det vanskelig å sammenligne musikken med noe annet jeg har hørt. “Musikk fra de verste mareritt” ville kanskje vært en passelig riktig måte å karakterisere den i underkant av 40 minutter lange skiva, som forøvrig er helt uten vokal. Den manglende vokalen tar imidlertid Brandsdal igjen med sin dominerende (ment på en positiv måte) bass. Dette kunne altså vært noe for meg, og store deler av albumet er også noe for meg. Men så er det deler som ikke er noe for meg, og det er når musikken går over i å bli bråk. Jeg kommer tilbake til dette i de korte beskrivelsene av hver låt:

Albumet starter meget bra med Histrionix som har akkurat passe trøkk til å være åpningsspor. Så følger det som er min definitive favoritt på plata: Wall’s End. Tøffe riff med en interessant motorlignende lyd imellom gjør dette til noe av det bedre jeg har i min musikksamling. Låta er på bare 3 minutter, noe jeg ser på som en stor fordel. En del av de andre låtene har en tendens til å bli akkurat litt for lange, men på denne har Brandsdal & Co. latt være å falle for fristelsen det ville vært å la de tøffe riffene fortsette i det uendelige. Også Soft Sugar klarer å holde seg unna denne fella, selv om den er over dobbelt så lang. Også denne liker jeg godt, og det samme kan vel kanskje sies om starten på Ninety Parallels Ago. Men så går låta etter hvert over i å bli masse bråk med alt for mye lyd på en gang, og det takler jeg ikke i lengden. Hvis det hadde vært slutten på låta, la oss si de siste 15 sekundene som fadet ut, som hadde vært sånn, så kunne jeg godtatt det og til og med synes det var en god avslutning. Men her er nesten halve låta sånn. Det blir ikke bare i meste laget, men kvalmende mye. Men kanskje var det også det som det var meningen at det skulle være. Når Coefficient Ascender kommer, så skulle jeg gjerne ha ønsket å få en pust i bakken med noe som i alle fall var en anelse roligere i forhold til bråket vi nettopp har sluppet ut av. Men i stedet får vi her enda mer trykk enn på noen av de andre låtene. Det blir rett og slett litt mye, selv om jeg individuelt sett ikke har så mye i mot denne låta. Satin Vengeance er egentlig ikke så mye bedre når det gjelder trykk og energi, og når sant skal sies så er den kanskje mye verre. Også her blir det etter hvert så mye lyd (og “bråk”) at jeg får en liten følelse av kvalmhet i meg. En kan jo si det er positivt at musikken får fram såpass sterke følelser i meg, men jeg vet ikke helt om det jeg føler når jeg hører dette er følelser jeg liker å ha. Det kan være artig å høre en atombombe sprenge én gang, men å høre det fem dager i strekk er ikke like gøy. Avslutningslåta The Impious One er på hele tolv minutter, men er heldigvis langt roligere enn en del av det andre på plata. Og mye her er bra, men en del av partiene føler jeg gjentar seg alt for mange ganger, noe som i lengden gjør låta en smule kjedelig. Hadde den vært halvparten så lang tror jeg den kunne blitt mye bedre.

Det er altså veldig blandede følelser jeg sitter igjen med etter å ha hørt på denne skiva i noen uker nå, siden det er partier her jeg synes er fantastisk bra, mens det er andre partier som jeg blir mer kvalm av. Hvis en setter plata i en datamaskin følger det også med en litt snodig musikkvideo til Wall’s End, der vi følger et kamera som går fram og tilbake et sted i Syden. Merkelig, men akkurat sånt synes jeg heldigvis er deilig merkelig. Flere minutter sammenhengende bråk synes jeg derimot bare er merkelig. Men siden det tross alt er mye jeg liker her, gir jeg Noxagt Seks Tommy-tomler opp!

Rovdyr (Norge, 2008). Vi befinner oss på den norske landsbygda på 1970-tallet, der en gjeng ungdommer er på vei til ei hytte. Men så langt kommer de ikke. I stedet blir de stoppet av en gjeng jegere – som jakter på mennesker. Og særlig mer er det ikke å si om denne filmen. Resten av filmen handler om at disse jegerne (som aldri sier et ord) jakter rundt på ungdommene i skogen. Jeg synes det er positivt at vi har fått en norsk skrekkbølge, men denne filmen lever ikke på noen måte opp til forventningene filmer som Villmark og Fritt vilt har skapt. Det jeg her savner er først og fremst en historie. En film uten historie er ikke rare greiene. Men så virker det også som om filmen har som målsetning å havne innenfor B-film-kategorien, og i tillegg til at selve handlingen er lagt til 70-tallet, er det også mye plagiering av filmer som Texas Chainsaw Massacre. Likevel et lite pluss for at de blodige effektene virker svært ekte. Fire Tommy-tomler opp!

The Ninth Gate (USA, 1999). Vi beveger oss over til filmer jeg har sett i 2008. I denne følger vi bokforhandleren Dean Corso som blir hyret av samleren Balkan til å finne de to andre eksemplarene som finnes av ei gammel bok han har kjøpt. Boka heter «The Nine Gates of the Kingdom of Shadows», og skal visstnok ha blitt skrevet av djevelen selv! Utgangspunktet er spennende, og det er også denne filmen. Det okkulte tiltrekker, og samtidig er det et godt gammeldags mysterium der Corso må legge bitene på plass etter hvert, vi her ser. Og vi ser også en thriller med massevis av dramatikk, og det er ikke minst en spennende historie. Kanskje litt over-the-top mot slutten, men ellers har jeg ikke noe å utsette på denne filmen. Sju Tommy-tomler opp!

Hostel: Part II (USA, 2007). Den første Hostel-filmen ble så stor suksess, at Eli Roth bestemte seg for å lage en ny. Vi skal nok en gang til Bratislava og Slovakia, men følger denne gangen tre unge jenter, i stedet for tre unge gutter. Også disse jentene har fått et dårlig tips om å sjekke inn på det samme hostellet vi ble kjent med i første film, og mye av opplegget for filmen er i det hele tatt det samme som for den første. Men vi følger her også to amerikanske menn som har betalt for å kunne drepe og torturere, selv om det tilsynelatende virker som om den ene har mye mer lyst enn den andre. Og hadde det ikke vært for disse to mennene, tror jeg jeg ville syntes at denne filmen var langt dårligere enn den første Hostel-filmen. Men å bli kjent med dem som faktisk betaler i dyre dommer for å kunne få drepe og torturere setter et litt nytt perspektiv på ting. Hva kan få mennesker til å bli så ondskapsfulle og groteske? At det er tilsynelatende helt vanlige mennesker som driver med dette også, er kanskje enda mer skremmende. Nå er jo dette selvsagt bare en film, men historien skal visstnok være basert på virkeligheten, selv om det var i Thailand og ikke Slovakia at folk betalte for å få lov til å drepe. Det er syk verden vi lever i, og akkurat det klarer denne filmen å få fram på en god måte. Seks Tommy-tomler opp!

Premonition (USA, 2007). Linda Hanson mottar den forferdelige beskjeden om at mannen hennes døde i en bilulykke, men våkner mystisk nok opp neste dag til at han ligger ved siden av henne i senga som om ingenting har skjedd. Dagene kommer i feil rekkefølge for Linda, samtidig som familien hennes tror hun er gal. Dette korte sammendraget høres kanskje ganske merkelig ut, men også dette synes jeg var en meget god film. Også her bør en være litt skjerpet for å følge handlingen, men såpass synes jeg en film bør kunne forlange av oss som skal se. Åtte Tommy-tomler opp!