Tommy Kvarsvik

[Dette innlegget ble så trist at jeg nå, åtte måneder etter at det ble skrevet, redigerer og heller sier: Hvil i fred, lille, snille, Prins. Du er ikke glemt.]

Heisann! Akkurat nå sitter jeg og hører på fin musikk. Lydene strømmer ut i rommet, og det som skjedde i 1974 blir med ett like virkelig som det som skjer akkurat nå, i 2007. Live-albumet USA (1975) av King Crimson ble spilt inn sommeren 1974, selv om det ikke ble utgitt før tidlig året etter. Materialet er i stor grad hentet fra Lark’s Tongues in Aspic og Starless and Bible Black, siden Red først ble utgitt på høsten 1974. Når USA ble utgitt på begynnelsen av 1975 var King Crimson oppløst, og dette livealbumet ble dermed en slags foreløpig avskjed fra Robert Fripp & Co.

USA er Crimsons andre livealbum, men Earthbound fra 1972 var litt skjemmet av dårlig lydkvalitet, selv om det absolutt går an å høre på. USA har mye bedre lyd, og har også litt annet utvalg av låter, siden dette jo er noen år senere. Walk On… No Pussyfooting er bare en slags kort intro, og ikke så mye å snakke om. Det er først med Lark’s Tongues in Aspic (Part II) at det hele braker løs. Og for et brak! Jeg pleier alltid å like liveversjoner bedre enn studioversjoner siden liveversjonene veldig ofte har en energisk råhet med seg som studioinnspillingene ikke har, og denne versjonen av avslutningen på albumet med samme navn fra 1973 er intet unntak. Det samme gjelder forsåvidt for Lament, selv om forskjellene mellom studio og live kanskje ikke er like store her. Men ingen tvil, Lament er en låt jeg mer og mer har begynt å få sansen for. Det samme gjelder forsåvidt for Exciles, som jeg tidligere i bloggen har omtalt som “litt mye”. Det trekker jeg herved tilbake. Dette er akkurat passelig! Asbury Park var eneste låt på dette livealbumet som ikke tidligere har vært utgitt, og improvisasjonselementet er kanskje hakket sterkere her. Perfekt oppladning til Easy Money som i starten er akkurat like energisk og bra som jeg på forhånd hadde håpet. Dessverre koker det hele litt bort, og låta blir av en eller annen grunn også kuttet halvveis. Litt synd, og kanskje det eneste lille minuset på hele albumet. I den originale plateversjonen av USA var 21st Century Schizoid Man den store avslutningen, selv om det på 30-års-jubileums-CDen som jeg har, har blitt lagt til to spor på slutten. Uansett, denne framføringen av den kanskje tøffeste King Crimson-låta lever opp til forventningene. Selv om jeg også liker Earthbound-versjonen, holder jeg en knapp på denne rett og slett på grunn av at lydkvaliteten er så mye bedre. Fracture er den glimrende avslutningen på Starless and Bible Black, og selv om det ikke er den som avslutter dette livealbumet, så er den like (sett inn et sterkt uttrykk her) glimrende. Og også Starless er like melodiøs vakker og samtidig energisk og eksperimentell som da jeg skrev om den for noen måneder siden i min omtale av Red.

Starless er som sagt det eneste fra Red som er med, da jo Red ikke var utgitt på det tidspunktet dette ble spilt inn. Og bare for å klargjøre hvor og når dette faktisk ble spilt inn, så er alt bortsett fra 21st Century Schiziod Man spilt inn i Asbury Park i New Jersey 28. juni 1974, mens den (altså 21st Century Schizoid Man) er spilt inn to dager senere i Providence i Rhode Island. Og for alle som lurer på hvilket land jeg nå snakker om, så vil jeg henvise til tittelen på albumet (din, dumrian). Det som kanskje er litt synd (så lenge en vet om det) er at en del av David Cross sitt fiolinspill har blitt erstattet, visstnok på grunn av problemer med lyden. Eddie Jobson (som jeg kjenner best fra Jethro Tull på begynnelsen av 80-tallet) har i etterkant spilt inn Cross’ partier på nytt, og en kan jo på en måte si at det vi hører ikke er en helt ekte liveinnspilling. Men som sagt, dette er det helt umulig å høre. Det er med andre ord ikke mye å sette fingeren på ved dette albumet, og som ved mange livealbum har USA også den store fordelen at det ikke finnes en eneste svak låt. Det er bare det beste som har blitt plukket ut, og i tillegg gjort enda bedre enn det opprinnelig var. Ni Tommy-tomler opp!