Tommy Kvarsvik

Frankenstein meets the Wolf Man (USA, 1943) er oppfølgeren til både The Wolf Man og The Ghost of Frankenstein. Skjønt, jeg er ikke helt sikker på den virkelig er en oppfølger til sistnevnte, men det kommer jeg tilbake til. Historien starter med et par gravrøvere som kommer i skade for å vekke Larry Talbot til live igjen(!) Sammen med sigøynerkvinnen Maleva (som også var med i den originale The Wolf Man, og nok en gang er spilt av Maria Ouspenskaya) reiser han til Frankenstein-borga for å finne Dr. Frankensteins notater og finne ut hva som kan få han til å dø (å bli slått med en sølvstav slik han ble på slutten av forrige film var altså ikke nok). Her faller han ned i de frosne katakombene på borga, der han selvsagt finner Monsteret og vekker det opp til live igjen…

Når Universal plasserer to av sine mest berømte monstere i samme film, kan det enten gå veldig bra eller veldig dårlig. Her går det forsåvidt bra, og filmen har absolutt sin appell. Dessverre synes jeg filmen inneholder en del store svakhetstrekk. Det verste er kanskje en del av dialogen som jeg føler er fryktelig enkel, og tidvis nesten barnslig. Det andre er en del merkelige ting som skjer. Jeg skjønner for eksempel ikke en del av det som skjer på slutten. Helt uten grunn får plutselig Dr. Mannering det for seg at han er nødt til å se Monsteret i sin fulle styrke, og i stedet for å ta knekken på det, begynner han å gi det mer kraft. Slutten (etter den ganske morsomme slåssescenen mellom The Wolf Man og Monsteret) virker usedvanlig brå. Kanskje ble noe kuttet ut der, og det som i alle fall er synd er at det ble kuttet ut forklaringen på hvorfor Monsteret her går mer robotaktig og med armene utstrakt enn noensinne. Som vi husker fra Ghost of Frankenstein ble jo Monsteret blindet etter at det fikk Ygors hjerne inntransplantert (og ytret ordene “What good is a brain without eyes to see?”) og når i tillegg Monsteret i denne filmen av en eller annen grunn nok en gang har mistet evnen til å snakke (på slutten av forrige film snakket han jo med Ygors stemme), burde dette absolutt vært forklart. Det er her Bella Lugosi som har overtatt rollen som Monsteret, noe som jo er litt artig siden det originalt var Lugosi som var tiltenkt rollen i 1931. Han takket da nei siden rollen ikke inneholdt noen dialog. I den tredje filmen dukker han likevel opp som Ygor, og etter å ha spilt denne rollen ved siden av først Boris Karloff og deretter Lon Chaney jr. er det altså han selv som i denne filmen overtar rollen som Monsteret (Nå skal det riktignok sies at det er to stuntmenn som spiller Monsteret i en del scener, blant annet i den avsluttende slåssescenen…) Tanken var forresten opprinnelig at Lon Chaney jr. skulle fortsette å spille Monsteret, men man fant ut at det med tanke på de mange timene det tok å legge på sminke og kostyme ikke ville vært praktisk mulig at han spilte både Monsteret og The Wolf Man i denne filmen. Vel, nok oppramsing av kunnskaper jeg har innlært den siste tida. Som sagt så synes jeg også at denne filmen var relativt underholdende, men at en del logiske brister ødelegger for helhetsinntrykket. Fem Tommy-tomler opp!

Vel hjemme igjen har jeg hatt altfor mye å gjøre de siste dagene, og jeg har ganske mye jeg må rekke å gjøre. For eksempel er det utlevering av hjemmeeksamen i morgen, som vi skal bruke de neste to ukene til å arbeide med. Det blir for min del hjemme i Odda, siden jeg i morgen flytter ut fra hybelen min her i Lømslandsvei. Fra 1. januar av (eller mest sannsynlig noen dager senere) flytter jeg inn på Studentsamskipnaden sine studentboliger like ved Universitetet, noe som blant annet vil forhindre hendelser som i dag, da sykkelturen hjem fra skolen gjorde meg mer enn gjennomvåt. I morgen blir det altså den store flyttedagen, og Magne skal hjelpe meg å kjøre tingene mine opp til den nye hybelen, der jeg skal oppbevare dem i ei bod mens jeg venter på at jeg skal flytte inn.

The Wolf Man (USA, 1941) er den første av dem. Vi blir her kjent med Larry Talbot som etter mange år kommer hjem igjen til sin far og sin gamle landsby. Han blir raskt forelsket i Gwen Confliffe, til tross for at hun snart skal gifte seg. Larry kjøper likevel en stokk av henne - med en topp av sølv formet som et ulvehode. En gjeng sigøynere kommer til landsbyen, og når Larry og Gwen (sammen med en venninne av henne) går for å bli spådd av ei spåkone, blir Gwens venninne angrepet av det Larry tror er en ulv. Larry klarer å slå ulven ihjel, men blir i kampen bitt av den. Snart er det Larry selv som skal få erfare hvordan det føles å være ulv…

I dag er kanskje ikke konseptet like spennende som det var den gang, men vi må huske på at på den tida denne filmen kom var det omtrent bare filmen Werevolves of London fra seks år tidligere som hadde tatt opp varulvfenomenet. Når jeg hører på kommentatorsporet til nyutgaven av denne filmen og ser den medfølgende dokumentaren, er jeg imidlertid litt sjokkert over noen av de valgene som ble gjort under innspillingen. Det var ikke før de hadde begynt å spille inn filmen at de plutselig ombestemte seg, og gikk vekk fra det originale konseptet som var at seerne aldri skulle få vite om Larry Talbot faktisk ble en varulv, eller om det hele bare foregikk inne i hans hode. Til glede for mange skrekkfilmfans på den tida ble dermed et nytt Universal-monster skapt, men jeg er sannelig ikke sikker på om ikke filmen ville blitt bedre om produsentene hadde holdt seg til Curt Siodmaks originale manus. Jeg føler at filmen har endt opp på en mellomting mellom de to mulige innfallene til varulvmyten, og jeg lurer litt på hva som er poenget med alt snakket om at Larry Talbot “is confused” når vi som seere tross alt vet at han faktisk er en varulv. I tillegg inneholder filmen en del andre banale feil. Det er ikke ofte jeg oppdager “bloopere” underveis mens jeg ser en film, men scenen der den skadde Talbot blir båret inn til sin far og vi først ser han komme inn i rommet to ganger, fikk til og med meg til å hoppe i stolen. Nå skal vi huske på at disse filmene ble laget i et utrolig tempo, og at Lon Chaney jr. (som spiller Larry Talbot og dermed også “The Wolf Man”) for eksempel spilte i 18 filmer i året 1937, forteller hvor hurtig disse filmene ble spilt inn. Det er ofte de samme settene inne på Universal-studioene som blir brukt om igjen for flere filmer (med enkelte små endringer), og redigeringsprosessen i ettertid av filmen tok ikke mange måneder slik som i dag, men kanskje bare ei uke eller to. Så at en del sånne tabber skjer er vel ikke til å komme i fra, og det er vel heller ikke til å komme i fra at dette ikke på noen måte er stor kunst. Men det var det heller ikke meningen at det skulle være. Dette er rene underholdningsfilmer, og selv om jeg har ganske mye å sette fingeren på i denne filmen, kjedet jeg meg ikke et sekund mens jeg så den. Men jeg synes likevel ikke denne filmen når helt opp til samme nivå som de beste Frankenstein-filmene. I 2009 kommer det en nyinnspilling av denne filmen, så får vi bare vente og se hva den kan bringe. Seks Tommy-tomler opp!

Tilbake igjen fra Estland. Faktisk for fire dager siden. Kjekk tur, og spennende å få besøke et nytt og ukjent land. Eller… ukjent og ukjent… Egentlig synes jeg Estland (eller i alle fall Tallinn, der vi var) lignet veldig på Norge. Den eneste forskjellen var omtrent at prisen på matvarer og alkohol var mange ganger så billig, og at det ikke fantes noe som het røykelov. (Ikke misforstå, det er bare den første av de to tingene jeg syntes var bra.) Og så selvsagt at de snakket uforståelig (men heldigvis bare når de snakket estisk. Engelsken deres var godt forståelig).

Jeg havnet ikke så overraskende et stykke ned på lista i pokerturneringen på fredagskvelden på det kombinerte hotell og casinoet vi bodde på, men etter at den verste skuffelsen var lagt seg, gjorde ikke det så veldig mye. Jeg våget ikke å melde meg på pokerturneringen på lørdagen, da det kostet over 1000 norske kroner å være med på den, noe som vil si dobbelt så mange estiske kroner. Hmm… Noe jeg ikke har nevnt nå? Jo, kanskje grunnen til at jeg, Lars, Magne, Magne og Espen befant oss i Tallinn i det hele tatt… Vel, grunnen er så enkel at Lars gjennom en nettpokerturnering arrangert av Nordicbet vant en tur til Tallinn der det skulle arrangeres to pokerturneringer, og at han inviterte oss andre med (mens Lars fikk alt dekket, måtte vi andre selvsagt betale alt selv). Den eneste motforestillingen jeg hadde mot å reise på forhånd var at jeg da kanskje ville gå glipp av Norge-Tyrkia-kampen, men det viste seg heldigvis etter hvert at vi fikk sett kampen. Eller heldigvis og heldigvis… de var mer glade de tyrkerne som var på den puben vi var og så kampen på. Jaja… Nå er det VM 2010 som gjelder. Det eneste som ikke var så kjekt med turen var hjemreisen. Kanskje er det ikke en så stor fordel at alkoholen er så billig som den er i Estland likevel…

Meg i en del av Tallinn som ikke er så representativ for hvordan størstedelen av byen ser ut: gamlebyen.

Først av alt vil jeg si gratulerer med dagen til Astrid Lindgren, som fyller 100 år i dag! For et par uker siden ble det avholdt et Astrid Lindgren-seminar ved UiA, og det var selvsagt spennende å få være tilstede på det. Jeg støtter dem som mener at hun burde ha fått Nobel-prisen for litteratur! Gratulerer med dagen også til Commodore 64, som fyller 25 år i dag. Kanskje ikke like betydningsfull som Astrid Lindgren, men dog…