Switch så jeg på kino i Grimstad i går kveld, og ble mildt sagt lite imponert. Fra Filmweb: Mikkel er 17 år og og den nye gutten i klassen. Han kommer fra Oslo og har skateboardet under armen. Men i Voss er det snowboard som gjelder. Snowboard - og å holde seg inne med de riktige folka. Historien holder laber kvalitet, og Hollywood-stjerna Peter Stormare synes jeg virker litt malplassert. Til filmens unnskyldning er det nok først og fremst ungdom den er beregnet på, men kan en dermed ikke forlange litt mer? Fire Tommy-tomler opp!
Av og til dukker det opp ting jeg ikke liker. Jeg hater dem ikke, jeg hater ingenting, men det er ikke akkurat ting jeg setter pris på. Her er fem ganske aktuelle ting (for meg) som jeg ikke liker så veldig godt:
1. Stolen jeg sitter på akkurat nå. Den holder for et godt ord på å falle fra hverandre, og jeg må regelmessig presse de ulike delene sammen.
2. At det ikke er varmt vann når jeg skal dusje. Det skjer av og til i dette huset. Med tanke på at det bor elleve personer her, og alle sammen kanskje står opp om morningen og dusjer er jo ikke det så rart. Det er forsåvidt flere ting jeg ikke liker med huset, for eksempel som på lørdagskveld når de bestemte seg for å ha fest og bråk igjen, men jeg har som tidligere nevnt allerede sagt opp her. I disse dager får jeg svar på om jeg får studenthybel oppe ved UiA.
3. Når læreren er syk og avlyser undervisningen. Spesielt når det kun blir gitt beskjed samme dagen undervisningen skal foregå, og det skjer på ClassFronter, og jeg ikke har vært inne og sjekket på ClassFronter den dagen. For eksempel i dag, som for eksempel førte til en unødvendig sykkeltur for min del.
4. Leonard Ibsens skriblerier. Jeg gikk i klasse med Leonard i fjor på Forfatterstudiet, og nå har unge herr Ibsen gått ut både i Prosa og Aftenposten med skarp kritikk av hele forfatterstudiet, måten undervisningen er lagt opp på, og både professor Eldrid Lunden og teorilærer Leif Høghaug. Dette har skapt en viss debatt, og Dagbladets litteraturekspert Cathrine Krøger var rask med å kaste seg på kritikken i beste tabloidstil, og kunne konkludere med at Lunden og Forfatterstudiet har gjort stor skade på den norske litteraturen. Både Høghaug og en del tidligere forfatterstudenter har tatt til motmæle, og selv om jeg nok velger å holde meg utenfor debatten, tør jeg på en veldig enkel og grei måte skrive hva jeg føler her i bloggen min: Det unge Ibsen skriver er bare vas, og jeg kjenner meg ikke i det hele tatt igjen i beskrivelsen han gir av fjorårets undervisning. Men jeg kommer selvsagt til å følge med videre i debatten (hvis den da fortsetter).
5. Filmen Switch (Norge, 2007). Den så jeg på kino i Grimstad i går kveld (der jeg og Magne var på besøk hos Stian og Heidi), og ble mildt sagt lite imponert.
Michael Clayton (USA, 2007) så jeg på kino så sent som i går kveld, og det er altså en rykende fersk film jeg presenterer her. Michael Clayton (spilt av George Clooney) er en “fixer” som jobber for et advokatfirma. Oppgaven hans er å ta seg av de mest skitne sakene og ordne opp, som for eksempel når en av firmaets beste klienter har kjørt på noen med bilen og stukket av etterpå. Clayton har imidlertid sterk tilknytning til politiet også, og vi blir aldri skikkelig klok på hvem det egentlig er han jobber for. En av de aller mest skitne sakene advokatfirmaet har, er å forsvare selskapet U/North, som står bak hundrevis av dødsfall på grunn av et giftig kjemikalie. Den brilliante advokaten Arthur Edens er en annen som skal forsvare U/North, men han skaper skandale når han plutselig går over til motparten. Til å begynne med i filmen var jeg ikke så veldig imponert, og følte at det hele var litt for uforståelig og at det rett og slett var vanskelig å følge med på handlingen. At filmen starter med en scene helt mot slutten før vi forflyttes tilbake noen dager, er nok en av tingene som kan gjøre det vanskelig å følge med. Etter hvert klarte jeg imidlertid å nøste sammen de løse trådene, og spesielt mot slutten av (den to timer lange) filmen, var det relativt spennende. Sju Tommy-tomler opp!
Eastern Promises (UK, USA, Canada, 2007) så jeg på kino forrige helg - i en luksuskinosal, med skinnstoler med god sideplass og kakao inkludert i prisen. At regissøren var David Cronenberg syntes jeg var litt spennende, siden han var en person jeg kjente til gjennom filmen “The Brood” (som jeg har tidligere har skrevet om i denne bloggen), men jeg fant fort ut av at han nå har skiftet stil og sjanger. Denne filmen er lite eksperimentell av seg, og er en A-film (eller mainstream-film) av fineste sort av den typen som folk flest liker å se. Ikke det at det gjør filmen dårlig, og jeg synes på ingen måte at dette var en dårlig film, men det er en ganske realistisk film, og i en helt annen sjanger enn de filmene han har stått bak tidligere. Nå er jeg imidlertid ikke av den oppfatning av at regissøren av en film er den personen som skal ha all ære og kritikk av en film, og jeg tror noen legger litt for stor vekt på regissørens rolle. Han er bare en av mange som påvirker det endelige resultatet, selv om det selvsagt finnes unntak (som for eksempel “Bad Taste” der vi i mye større grad kan snakke om at det er én manns visjon som har formet filmen). Cronenbergs rolle i denne filmen var kun å være regissør, og det er ikke han som har skrevet historien (det var det nemlig Steve Knight som gjorde). Uansett, jeg synes som sagt dette var en relativt god film, men jeg oppdager nå når jeg leser litt om filmen at det er en (ganske viktig) ting jeg faktisk har misforstått: mens jeg (helt fram til nå) har trodd at handlingen i filmen var lagt til Russland, er det faktisk i London vi befinner oss. Det forklarer en del angående litt språkting jeg lurte på - hvorfor så mange russere snakket engelsk her. Jeg trodde i grunnen at årsaken var den samme som vi for eksempel ser i amerikanske filmer som handler om nazi-Tyskland, der alle også snakker engelsk (med tysk aksent), men vi skal liksom forestille oss at det egentlig er tysk de snakker. Jeg burde sikkert skjønt det, men med så mange russere i filmen synes jeg det var ganske naturlig av meg å tenke at det var i Russland vi befant oss. For å si litt om handlingen til slutt, så fokuserer den først og fremst på den litt mystiske Nikolai (spilt av Viggo Mortensen) som tilsynelatende bare er sjåfør for en av de mektigste russiske familiene i London, med sterk tilknytning til den russiske mafiaen - vory v zakone. Den andre personen filmen fokuserer på er sykepleieren Anna Khitrova, som finner en dagbok skrevet på russisk i sakene til Tatiana, en fjorten år gammel jente som døde på sykehuset der Anna jobber etter en barnefødsel. Barnet overlever, men Anna finner etter hvert ut at det er Semyon, overhode for familien der Nikolai er sjåfør, som er barnets far, etter at han voldtok Tatiana. Som sagt, ingen dårlig film, selv om den kanskje er i meste laget realisitisk og mainstream for min del. Seks Tommy-tomler opp!
Blade Runner (USA, 1982) så jeg i skolesammenheng. Vi befinner oss (altså i filmen) i Los Angeles i år 2019, der Rick Deckard (spilt av Harrison Ford) tilhører politiets Blade Runner-enhet. Menneskene har på dette tidspunktet skapt replikanter, menneskekloner som har hatt som oppgave å jobbe i koloniene utenfor jorda, og som nå har blitt så lik menneskene at det kreves en avansert test for å fastslå om de er replikanter eller ekte mennesker. Disse replikantene blir blir nå sett på som farlige, og Blade Runner-enhetens oppgave er å ødelegge de få replikantene som fortsatt finnes. Som i mange sci-fi-filmer er det er relativt dystert bilde av jordkloden og menneskeheten i framtida som skapes i denne filmen, men det er her likevel en del viktige budskap som formidles, og denne filmen er også mye mer original enn mange av de andre sci-fi-filmene som har kommet med sine dystre framtidsvisjoner. Nå er det viktig å påpeke at det er “Director’s Cut”-versjonen av filmen fra 1992 jeg har sett, og at den originale filmen fra 1982 visstnok ble ødelagt en del av at filmselskapet la til en ekstra slutt mot regissør Ridely Scotts vilje, der Deckard og hans nye replikantkjæreste vakkert kjører inn i solnedgangen og alle er lykkelige. Denne har selvsagt Scott fjernet når han i 1992 igjen fikk sjansen til å lage filmen slik han ville ha den, og en skjønner raskt at dette på ingen måte bare er en actionfilm lagt i framtida, men at Scott har villet si noe med filmen. I tillegg til det at verden ser ut til å ha blitt fullstendig kapitalisert, der selskapet Tyrell Corporation omtrent har overtatt verdensherredømme, finner vi igjen det samme motivet som i en rekke klassiske historier - menneskene har her prøvd å være Gud, og skapt liv på egen hånd. Som i historien om Frankenstein går det særs dårlig, og slår tilbake mot skaperne selv. Med dagens teknologi der dette faktisk er mulig - gjennom kloning, så er denne problemstillingen enda mer aktuell enn det den var i 1982. Det kanskje aller mest spennende i filmen er hovedpersonen - Deckert. Han er en type vi aldri helt får tak på, og det er noe han heller ikke gjør selv, akkurat slik den typiske heltetypen i film-noir-filmene var. Kan det kanskje tenkes at Deckert selv er en replikant? Dette gir ikke filmen noe svar på, men tanken er legitim. Åtte Tommy-tomler opp!
