Litteraturtidsskriftet Vinduet fyller 60 år i år, og utlyste i den forbindelse en novellekonkurranse. Jeg nevnte det jo allerede i forrige blogginnlegg, men der var jeg altså med, og endte faktisk opp blant de ti beste av 415 bidrag. For å slippe å utgreie så mye om alle detaljene rundt denne konkurransen, kan jeg henvise til Henrik Langelands lederartikkel i det som er en spesialutgave av Vinduet med de ti finalistene samlet.
Jeg er i skrivende stund også toppsak på Høgskolen Stord/Haugesunds nettsider, hvor jeg studerte for et par år tilbake. Alf, som har skrevet den saken, var på besøk i Kristiansand for ikke så lenge siden, og fikk da tilfeldigvis høre om dette. Han har i ettertid tydeligvis bestemt seg for å lage en sak på dette siden han også jobber på HSH, og i går ringte han og ba meg svare på noen spørsmål. For å si det sånn så kunne han godt valgt et bedre bilde av meg, og det han har brukt er noe han har vært inne på facebooken min og funnet fram fra en kveld ute på byen.
Silent Running (USA, 1972) er visstnok en klassiker innenfor science-fiction-sjangeren på film. I filmen blir vi kjent med et mannskap på fire på et romskip en eller annen gang i framtida og som har med seg jordklodens siste naturreservat. Spesielt Freeman Lowell er spesielt opptatt av at dette er en arv som må tas vare på fra menneskehetens forfedre, siden alle trær nå er borte fra jordas overflate, mens de tre andre om bord ikke ser ut til å bry seg like mye. Da beskjeden om at de skal returnere hjem og ødelegge drivhuset deres kommer, bestemmer Lowell seg for å ta saken i egne hender. Selv om dette var er en lavbudsjettsfilm fra så langt tilbake som 1972, er den imponerende godt utført, og vi får virkelig følelsen av at vi er ute i rommet på et romskip. Når det er sagt, så kan grunnen til at dette er en lavbudsjettsfilm være, at den nok var for spesiell til at filmselskapene turte å satse altfor mye på den. De som bare elsker action-filmer vil nok hate denne filmen, for her er det faktisk ganske lite som skjer. Etter at Lowell har drept de tre andre besetningsmedlemmene om bord og blir alene igjen med sine to roboter, handler det meste egentlig bare om hvordan han får tida til å gå. Men det er likevel en veldig vakker film, og spesielt musikken synes jeg var veldig bra. Jeg skulle nok kanskje ønske at det hadde skjedd litt mer underveis, men at filmen ønsker å si noe til oss som ser på er det i alle fall ingen tvil om. Med Co2-trusselen hengende over oss, er denne filmen i så måte et godt innspill. Sju Tommy-tomler opp
The Simpsons Movie (USA, 2007) så jeg på kino, og selv om jeg gikk alene og så den lo jeg meg omtrent gjennom hele filmen. Homer kommer i skade for å forrurense Springfields vannforsyning, noe som fører til at hele byen blir sperret av under en diger glasskuppel, isolert fra resten av USA. Det setter ikke de andre innbyggerne noe særlig stor pris på, og Simpsons-familien blir nødt (gjennom et hull bare de vet om) til å flykte til Alaska. Jeg er selvsagt stor Simpsons-fan, og synes selvsagt det var på tide at Simpsons endelig fant veien til det store lerretet. Det gjorde de etter min mening også med bravur, og en kunne nesten ikke ha ønsket seg noe bedre enn dette. Ni Tommy-tomler opp!
Night Terrors (USA, 1993) er regissert av den legendariske Tobe Hooper, kjent fra The Texas Chainsaw Massacre, mens Robert Englund (best kjent som Freddy Krueger) spiller den sadistiske (og direkte ondskapsfulle) Paul Chevalier, en etterkommer etter Marquis de Sade. Filmen handler om ei tenåringsjente som reiser til Kairo for å besøke faren hennes som driver arkeologiske utgravinger der, men blir etter hvert (frivillig og ufrivillig) dratt inn i en sadomasochistisk kult, ledet av Chevalier. Tobe Hooper klarer ikke å bringe en like skummel stemning inn i denne filmen som i for eksempel Texas Massacre, men så er jo dette også en helt annen type film. Jeg opplevde ikke denne filmen som en film av typen: “nå skal du bli veldig redd!”, og det som jeg synes kanskje var det mest interessante, var den kvinnelige hovedkarakteren - Genie. Hun skjønner godt hva som skjer når hun blir dratt inn i dette “forbudte” miljøet, men samtidig som hun ikke egentlig har lyst til å være med på noe sånt, har hun litt lyst likevel. Denne lysten/ulysten i forhold til det som er “lov” og det som er “tabu”, synes jeg var ganske interessant, uten at jeg selvfølgelig lot meg skremme så mye av akkurat det. Mot slutten når denne sadistiske Chevalier går amok og holder henne fanget og torturerer både henne og hans egne “medhjelpere” blir det selvsagt for mye for Genie, og sånn sett blir jo dette en lettvint måte å dra henne ut av miljøet igjen på. Men hvorfor i all verden disse menneskene skulle ha et ønske om å starte en sadomaschinistisk kult og hvorfor så mange ønsket å være med skulle jeg gjerne sett hadde blitt diskutert litt mer i filmen, men da hadde det selvsagt blitt en helt annen film. Jeg likte egentlig filmen, selv om den nok ble en smule for overfladisk i forhold til de problemstillingene den såvidt berørte. Sju Tommy-tomler opp!
Jeg har lyst å kjøpe meg et skikkelig keyboard. Et som lager lyder og ikke bare bokstaver. Jeg har i kveld vært på besøk hos Magne og Lars og hatt TV-kveld med Idol (der Idol-Helge, min tidligere sjef fra den tida jeg jobbet på Shell-stasjonen i Odda, gikk videre), Senkveld og Golden Goal på menyen. Og sist men ikke minst: Magnes keyboard som han endelig hadde funnet strømledningen til. Det betydde en hel kveld med lek og moro for min del, og lysten til å kjøpe meg mitt eget keyboard fikk nye bein å bevege seg på. Jeg har jo lenge hatt store planer om å satse litt mer på musikk og få spilt inn min egen eksperimentelle musikk ved å kjøpe skikkelig opptaksutstyr og lage mitt eget “hjemmestudio”. Problemet er jo at der jo bor akkurat nå er det så lytt at noe sånt ikke ville kunne latt seg gjennomføre, men et keyboard kan jeg jo alltids kjøpe meg, sånn at jeg får noe å leke med i mellomtida. Jeg har jo selvsagt fløytene mine og sånt, men de lager litt for mye lyd til at jeg tør å blåse for hardt i dem med naboer i alle vegger i dette huset. Da er det bedre med et keyboard, som kan bli helt støyløst hvis jeg plugger rett i ørene. Skal gi beskjed til alle dere som er superinteressert i meg og mitt liv når jeg endelig har skaffet meg keyboardet…
Over til en annen del av mitt kunstneriske liv. Fikk beskjed for noen dager siden om at mitt bidrag i Vinduets store novellekonkurranse dessverre ikke nådde helt opp i finalen. Men jeg er jo tross blant de ti beste av 400 innsendte bidrag, og får jo tross alt 1500 kr som plaster på såret, så får vel tross alt være fornøyd. Og, ja… Novella kommer jo også på trykk i en spesialutgave av Vinduet, og den bør jo de som vil lese det jeg har skrevet skaffe seg. Tittelen på novella er “Bil A, bil B og Tore - et studie i det konstruerte liv”.
Noe mer? Holder på å forberede et nytt nummer av donaldisttidsskriftet KVAKK! En del å gjøre i forbindelse med det, men forhåpentligvis blir jeg ferdig med det til Raptus. Etter at jeg har vært der kommer jeg til å være hjemme i Odda et par uker, og da bør jeg vel kanskje få med meg litt av Litteratursymposiet. Jeg liker jo å tenke at jeg er litt interessert i litteratur (selv om jeg får lest altfor lite), og for eksempel Trude Marstein som jeg i fjor hadde som lærer på forfatterstudiet i Bø skal jo være der. Men… det er jo uansett lenge til. I morgen skal jeg på fotballkamp her i Kristiansand. Start-Rosenborg. Blir egentlig litt det samme for meg hvem som vinner, men med ny trener for et Start i krise bør jo stemningen bli god. Og en lørdag i seg selv er jo alltid noe å se fram til…
Litteraturtidsskriftet Vinduet fyller 60 år i år, og utlyste i den forbindelse en novellekonkurranse. Jeg nevnte det jo allerede i forrige blogginnlegg, men der var jeg altså med, og endte faktisk opp blant de ti beste av 415 bidrag. For å slippe å utgreie så mye om alle detaljene rundt denne konkurransen, kan jeg henvise til Henrik Langelands lederartikkel i det som er en spesialutgave av Vinduet med de ti finalistene samlet.
