Kveldens andre film kom som sagt fra mine mange nyinnkjøpte DVDer, og heter The Amityville Horror (USA, 1979). Filmen (i likhet med boka den er basert på) gir inntrykk av å være basert på en sann historie, men dette er visstnok ganske omdiskutert. Uansett er det et hus med onde ånder som er gjenstand for både frykt og sinne i denne filmen. George og Kathy Lutz flytter inn sammen med sine barn i et hus hvor det nettopp har blitt begått et massemord. En rekke overnaturlige hendelser begynner deretter å utspille seg, og blant annet en prest får gjennomgå ganske mye. Etter bare 21 dager rømmer familien, noe som egentlig førte til en ganske overraskende slutt for min del. Det bygges sakte men sikkert opp mot en stor finale, men så kommer den liksom aldri. Dette gjør at jeg har et litt merkelig inntrykk av filmen når jeg tenker tilbake på den, og jeg synes egentlig heller ikke 18-årsgrensa bak på coveret er så veldig fortjent. Filmen var faktisk ikke skumlere enn at en 13-åring lett kunne ha sett dette. Filmen har flere oppfølgere (og selvsagt en nyinnspilling fra 2005) og jeg skal nok forsøke å få sett disse også etter hvert. Jeg håper imidlertid de blir litt mer intense enn det denne filmen var. Seks Tommy-tomler opp.
Fun With Dick and Jane (USA, 2005) ser jeg nå er en remake av en film fra 1977. Med Jim Carrey i hovedrollen som Dick, ser vi i denne komedien hva som skjer med to velstående personer som plutselig mister jobben, og deretter alle penger og eiendeler. Å stjele blir siste utvei, og det gjør også Dick og Jane til gangs. En tidvis ganske morsom film, selv om den nok ikke er like hysterisk som mange andre Jim Carrey-filmer. Hva som er poenget med å lage remake av alle mulige filmer skjønner jeg egentlig ikke, og spesielt ikke en komedie som er såpass ny som denne. Resultatet er imidlertid relativt bra, og filmen kan vel karakteriseres som enkel og grei underholdning. Fem Tommy-tomler opp.
Zodiac (USA, 2007). Filmen er basert på en sann historie om seriemorderen “Zodiac” som herjet i San Francisco-området på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Flere brev fra seriemorderen til avisene sørget ikke for at verken Dave Toschi eller resten av San Francisco-politiet og etterforskerne klarer å pågripe han, og heller ikke stjernereporteren Paul Avery i San Francisco Chronicle klarer å komme fram til noe svar i spørsmålet om hvem den mystiske Zodiac er. Den kanskje aller mest engasjerte i spørsmålet, er imidlertid avistegneren Robert Graysmith som etter hvert mister både kone og barn i sitt forsøk på å finne fram til Zodiac.
Jeg skal vel med en gang innrømme at jeg er svak for krimhistorier fra virkeligheten, og både denne saken og denne filmen er ganske fascinerende. Bare det at Zodiac aldri er blitt tatt gjør han til en ganske mytisk person, som også er blitt omhandlet i utallige bøker og filmer. Jeg er imidlertid glad for at jeg ikke kjente til denne saken på forhånd, slik at det for meg ble ganske overraskende på slutten da det viste seg at Zodiac ikke kom til å bli pågripet. Vi fikk imidlertid et ganske klart inntrykk av hvem filmen mente Zodiac var (Arthur Leigh Allen), noe som kanskje er litt merkelig siden det aldri har blitt påvist at det er Allen som står bak drapene. Nå er Allen riktignok død, men å bli pekt ut som seriemorder i en stor spillefilm som går over hele verden er jo egentlig ganske dramatisk. Uansett en veldig god film med både dyktige skuespillere og god regi. Åtte Tommy-tomler opp!
Jeg tar som tidligere nevnt ferien tidlig i år. Først var det Firenze-turen, så Trondheims-turen, deretter dagstur til Voss, og nå ei langhelg i Kristiansand. Dagsturen til Voss kom som nevnt på slutten av forrige innlegg i forbindelse med Vossastreken, der jeg tok turen blant annet for å selge Kelpie-blader. Å møte andre serieskapere og få med meg foredrag var imidlertid en like viktig del av det hele. Denne “rapporten” skrev jeg på nettserier.no på kvelden etter at jeg var kommet hjem:
Våknet av en veldig lav summelyd på klokka som plutselig var blitt én time for mye, og hadde ikke noe annet valg enn å få meg noen klær og kaste meg ut i bilen dersom jeg skulle rekke den ferja jeg hadde peilet meg inn på å ta. Å finne fram til Voss folkemuseum gikk greit, og i solskinnet og de veldig landlige omgivelsene der oppe på Mølstertunet burde forutsetningene for en stor tegneseriedag vært perfekt. Når jeg sier det på den måten, ligger det kanskje litt i kortene at det var noe som likevel manglet. Og det var det: publikum. Mens fjorårets Vossastrek hadde 300 besøkende kan det ikke ha vært så veldig mye mer enn 20 som tok turen innom i år, og med de gjestene som var og det flotte arrangementet som var laget i stand av Brita Tveite og Arild Wærness (som intervjuet) er dette selvsagt veldig synd. Salget gikk det derfor mildt sagt dårlig med, mens jeg derimot klarte å kvitte meg med en god del penger for å skaffe meg de Laksevåg-utgivelsene jeg manglet. I tillegg fikk jeg selvsagt være med på foredragene/intervjuene med Eirik Andreas Vik, Ingebjørg Jensen, Tomte og Flu Hartberg, noe som var veldig spennende. Så dagen var på ingen måte bortkastet, og i tillegg til gratis mat serverte Brita oss en guidet tur på tunet som også var interessant. Å treffe folk jeg sjelden ser og hilse på nye folk jeg ikke kjente fra før var selvsagt også en del av opplevelsen. Jeg angrer litt på at jeg feiget ut og reiste hjem mens de andre sikkert sitter og koser seg akkurat nå, men har en veldig dum norskoppgave jeg må skrive og levere på tirsdag og som tynger på samvittigheten, så ble nesten nødt. Kom i tillegg to minutter for sent til den ferja jeg skulle rekke på hjemturen, noe som forlenget dagen litt. (Slo i hjel den timen jeg måtte vente med å lese “Tomtes sorte sider 3″ og “Arild”.) Alt i alt en veldig fin dag med fine opplevelser. Det eneste som manglet var altså folk, og jeg fikk dessverre det inntrykket at publikums uteblivelse gjorde at det kanskje ikke blir noen Vossastrek til neste år. Det er selvsagt veldig synd, men kanskje ikke så mye å gjøre så mye med hvis ikke arrangementet blir flyttet til mer sentrale omgivelser. Og da forsvinner kanskje litt av sjarmen…
Meg og Tomte under Vossastreken. Foto: Kristian Hellesund
Arbeidet med den nevnte norskoppgava fortsatte neste dag, dagen etter der og også dagen etter der. Da var det blitt tirsdag, og oppgave skulle leveres innen klokka 14 i ei mappe i nettsystemet Classfronter. Jeg må nok innrømme at jeg skrev mye mer på slutten enn i begynnelsen av den uka jeg jobbet, og kanskje spesielt mandagen og tirsdagen. Det var bare såvidt jeg rakk å levere, og med bare ett eller to minutters margin før mappa stengte og jeg ville ha strøket på eksamen må jeg nok innrømme at pulsen var ganske høy da jeg endelig var klar til å levere. Jeg vet om noen småting som ikke er helt perfekt (for eksempel at en feil i Word-en min gjorde at jeg ikke fikk satt inn sidetall), men jeg fikk heldigvis både nok ord og sider. Tror jeg hadde nesten 27 sider med tekst og over 12 200 ord. Nå gjenstår bare muntlig eksamen, som nok en gang skal skje over telefon. Ser veldig fram til den også er gjennomført.
Dagen etter (16. mai) fortsatte jeg på ferien min, og kjørte nesten fem timer (med bil) for å komme meg til Kristinsand for å besøke Lars og Magne. Å kjøre såpass lenge i strekk tar ganske mye på, og jeg skal nok innrømme at jeg var ganske så trøtt klokka fire natt til 17. mai da vi gikk og la oss. Jeg rakk imidlertid å bli kjent med ganske mange i guttekoret Bondebrølet, hvor Lars er med. Bondebrølet er som navnet kanskje tilsier ikke de flinkeste sangerne, og er kanskje strengt tatt flinkere til å drikke enn å synge. Artig gjeng som jeg også ble bedre kjent med neste dag, da jeg gikk i 17. mai-tog sammen med dem under deres fane. Jeg har søkt meg til Kristiansand til neste år for å ta Master i Nordisk språk og litteratur (og fikk i dag svar om at jeg er kommet inn, med det forbehold at jeg står på eksamensoppgava jeg leverte og den muntlige eksamenen i Norsk 3) og jeg er allerede blitt headhuntet av Bondebrølet som vil ha meg som medlem. Så at jeg ser mer til dem er nok ganske sikkert.
Guttekoret Bondebrølet i 17. mai-tog i Kristiansand. Foto: Andreas Kvareng
Fredagen og lørdagen ble roligere, med filmseing og turgåing. På fredagen var jeg og Lars på kino. På lørdagskvelden ble det sett ytterligere to filmer, denne gangen på DVD. Den første tilhørte Lars, mens den andre var en av 16 nye filmer jeg for 600 kr skaffet meg den dagen. Etter denne lille filmgjennomgangen beveger jeg meg tilbake til virkeligheten og historien om meg selv. Søndag reiste jeg tilbake til Odda, hvor jeg tenker å være fram til onsdag. Da tar jeg meg en tur til Stord, blant annet for å være med på studentfestivalen Romstokk hvor ulike studentband byr på mer og mindre festlige musikalske innslag. Så har jeg ei uke igjen før det er planlagt at jeg skal begynne å jobbe. Jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre den uka. Litteraturfestival på Lillehammer hvor en del fra den nå forhenværende forfatterstudieklassen min vil være, er et alternativ, men jeg synes det er litt langt å reise. 700 km fram og tilbake fra Kristiansand fortalte meg for eksempel at jeg nok ikke kommer til å reise så veldig ofte hjem til Odda til neste studieår.
Så var både Bø og Trondheim overstått. Hadde trodd det ville være ganske vemodig og leit å tenke på, men har nesten ikke hatt tid siden jeg i stedet har måttet tenke på den ganske dumme norskoppgava jeg holder på å skrive. Og ordet tenke er i den sammenheng mye mer dekkende enn ordet skrive, siden det for det meste er tenke jeg har gjort. Faktisk viser det seg (kanskje ikke så rart) at det er mye lettere å tenke at en skal gjøre noe enn faktisk å gjøre det, og det gjelder i høyste grad å skrive 25-30-sider lange oppgaver. I morgen skal jeg til Voss for å være med på Vossastreken og forhåpentligvis selge litt Kelpie-utgivelser, men fra søndag av er jeg nødt til å ta meg skikkelig sammen. Innleveringsfristen er tirsdag klokka 14, så kanskje reiser jeg opp på hytta for å kunne skrive i ro og fred der uten det som må være den aller største plagen siden spanskesyken: Internett. Hadde det ikke vært for Internett tror jeg verden hadde vært enormt mye mer effektiv. I stedet for å sjekke mailen hvert andre minutt, sjekke facebook, google og surfe og tulle og vase, ville ting faktisk blitt gjort. Så når jeg reiser opp på hytta for å skrive er det vel vitende om at der oppe har vi heldigvis ikke Internett.
Men skal jeg si noe om Trondheim-turen også, mon tro? I så tilfelle kaster jeg jo bare bort enda mer tid. Men, ok… Togturen fra Bø til Trondheim via Oslo gikk uten større problemer, og jeg fikk faktisk en del søvn også. Tidlig onsdag morgen for litt over ei uke siden ankom vi dermed Trondheim, og etter et par timers søvn på sofaen gikk turen for min del ned i Trondheim sentrum for å finne tre ting: Outland og Avalon for å tilby Kelpie-blader, og til slutt Blåsmo (passende navn) instrumentreperatør som jeg ville skulle fikse tverrfløyta mi. De to første målene ga vellykkede resultater (kanskje bortsett fra at jeg kjøpte altfor dyre tegneseriebøker), men Blåsmo fant jeg ikke og da jeg stakk innom der dagen etterpå viste det seg at de ikke hadde tid til å fikse før jeg skulle reise igjen. På kvelden (altså fortsatt på onsdagen) var det åpning av ÆÅ (Trondheim litteraturfestival/lyrikkfestival) som jo var grunnen til at jeg og resten av klassen i det hele tatt var i Trondheim, men siden den delvis falt sammen med semifinalekampen mellom Milan og Manchester United forsvant jeg etter bare et kvarters tid og fant meg en pub (Down Town, tror jeg den het) og så kampen der. Litt ut i kampen kom også Erlend i klassen. Milan vant jo som kjent kampen 3-0, og kvelden var dermed berget for min del.
Torsdag var det selvsagt flere lyrikkarrangementer på Dokkhuset hvor hele festivalen gikk av stabelen, blant annet oss på forfatterstudiet. I forhold til opplesningen vår på Grillen i Bø var dette en revolusjon med tanke på hvor mange folk som var tilstede og hørte på. Jeg åpnet hele ballet med mitt merkelige fuglekvitterdikt, og i mangel på seljefløyte brukte jeg denne gangen kun munnstykket på tverrfløyta mi til å blåse fuglekvitterlyder i. Til det minst like merkelige dress-diktet mitt brukte jeg som nevnt i forrige blogginnlegg det afrikanske plingeinstrumentet (fant ut hva det egentlig heter, men husker det ikke nå) jeg kjøpte i Pisa. På kvelden var det fest hjemme hos Mathias med en del inviterte gjester i tillegg til oss i klassen.
På fredag var noen av oss faktisk på museum i Trondheim (Trondheim kunstmuseum), før jeg brukte nok en dag på å sose rundt i gatene i Trondheim og bruke enda mer penger på å kjøpe tegneserier, DVDer, CDer… Etter å ha vært noen dager i Trondheim er jeg faktisk overrasket hvor lite sentrum egentlig er, og hvor kort tid det tok å bli rimelig godt kjent der. Da snakker jeg selvsagt kun om sentrum. Det svære boligfeltet der Mathias bodde var litt mer kaos å holde styr på. På kvelden var det ny poesikveld (med enkelte musikkinnslag), og spesielt den litauske poeten Sigitas Parulskis høstet stor applus.
I lørdagsbeskrivelsen min kan jeg like godt lime inn et innlegg jeg skrev på nettstedet nettserier.no da jeg skulle beskrive Tegneseriens dag (som altså var på lørdag):
Min tegneseriens dag var slik: Våknet opp i Trondheim (naturlig nok, siden det var der jeg befant meg), og gikk etter frokost ned til sentrum sammen med en del andre. Vi skilte lag (cirka halv 12) og jeg bestemte meg for å gå på Avalon for å se hva som skjedde der i forbindelse med Tegneseriens dag. På veien traff jeg Torgeir og vi slo av en prat før Avalon ventet. I vinduet hang en del tegninger som hadde blitt tegnet i løpet av natta, men inne i butikken skjedde det ingenting. Det eneste som kunne avsløre at denne dagen ikke var helt som andre dager, var en kasse på et bord der alle fritt kunne forsyne seg med ti gratis tegneserier hver. Alle seriene var engelskspråklige, og jeg valgte å gå for så mange bøker i serien “Parasyte” som jeg klarte å finne. Det ble dermed bok 1, 4, 5, 6, 9 og 10. Neste stopp på min personlige feiring av Tegneseriens dag ble biblioteket i Trondheim, der det var hengt opp et lite utvalg tegninger fra en del av Trondheimstegnerne. Er kanskje litt kravstor, men hadde nesten ventet meg noe mer enn det som var der. Det som var blitt hengt opp var uansett artig. Så var min feiring av Tegneseriens dag slutt (siden det ikke var noe mer å se på), og jeg gikk videre til Three Lions for å se fotballkamp.
Den kampen var Manchester City mot Manchester United, en ganske/veldig spesiell kamp både for meg og andre City-fans. Og andre City-fans var det ganske mange av på Three Lions, selv om United-supporterne nok var fire-fem ganger så mange. I et rom i andre etasje fant jeg City-supporterne, og fikk hilst på noen av dem. Kampen endte ikke så godt, og spesielt surt var det da Darius Vassell brente straffespark ti minutter før slutt. Etter at kampen var slutt og jeg hadde sagt farvel og takket for meg, gikk turen videre for å få seg noe å spise. For tredje gang under Trondheimsturen ble middagen pizza-buffet, og da den var unnagjort avtalte jeg og Erlend å møtes ved Olav Tryggvason-statuen. Det møtet førte til at vi måtte gå til en ny spiseplass siden Erlend ikke hadde spist, før vi gikk til en pub uten så mange gjester og hvor vi kunne spille et ganske artig spill som jeg ikke husker navnet på. Poenget var å sende noen trebrikker inn i noen åpninger i andre enden av brettet. Vel, morsomt det, og cideren gikk ned, og så bar turen nok en gang til Dokkhuset for å få med seg avslutningen på ÆÅ. De siste fornøyelsene ble gjennomført hjemme hos Mathias den kvelden, før søndagen sto før døra, noe som for de fleste av oss (alle bortsett fra Mathias og Martin som jo bor i Trondheim) betydde hjemreise.
Og hjemreisen ble for min del et kapittel for seg (det ser du kanskje siden jeg brukte avsnitt foran denne setningen). Klokka åtte på kvelden gikk bussen fra Trondheim, og klokka kvart over ti mandags morgen var den framme i Bergen. Jeg synes egentlig ikke det er så veldig lett å sove på buss, og når mannen som sitter bak meg konstant (og da mener jeg konstant!) snakker med seg selv og med jevne mellomrom hoster så han holder på å bli kvalt, blir det ikke akkurat enklere. Jeg prøvde flere ganger å få med meg hva det var han egentlig sa og om han i det hele tatt snakket norsk, og av det lille han sa kunne det høres ut som han førte en samtale med seg selv av et slag. Han sov heldigvis en del han også, noe som begrenset snakkingen hans, og han snakket heldigvis ikke så enormt høyt (kanskje ikke så rart. Konstant snakking 16 timer i døgnet må jo tære på stemmebåndene etter hvert). Jeg skjønte ganske tidlig da bussjåføren gikk rundt og spurte hvor alle skulle at han dessverre også skulle til Bergen, noe som bare ga meg valget om å flytte meg dersom jeg ikke lenger ønsket å ha han bak meg. Litt dumt det også, siden han da blir klar over at jeg ikke satt noe særlig pris på han. På morgenkvisten mens vi kjørte ned over Sogn tok jeg likevel sjansen på å flytte meg litt fram da det passet seg sånn, bare med det resultat at han flyttet seg etter meg. Da jeg våknet etter en av de utallige timinutters søvnperiodene oppdaget jeg at han plutselig satt rett bak meg igjen…
Vel framme i Bergen var jeg litt lettet over å ha blitt kvitt han. Hva er det egentlig med meg og bussturer? Forrige gang da jeg tok nattbussen fra Odda til Bø havnet jeg etter busskiftet med Haugesundsbussen bak to narkomane som drev og satt sprøyter i seg. På bussen videre fra Bergen til Odda slapp jeg heldigvis slike folk rundt meg, og klokka 15.10 kunne jeg endelig gå av bussen i Odda, over 20 timer etter at jeg forlot huset til Mathias i Trondheim. Jeg sov ganske mange timer natt til tirsdag. Det var ikke før på onsdagen at jeg “begynte” på oppgaveskrivingen som fremdeles pågår. Men nå venter senga siden jeg må opp tidlig i morgen for å komme meg til Voss og Vossastreken.
