Det må vel kunne kalles et ganske stort antiklimaks å komme tilbake fra storslåtte, vidunderlige Firenze og Italia til lille, triste Bø. Det var uansett det jeg gjorde på tirsdags morgen etter å ha tilbrakt den siste uka i det som må være en av verdens mest interessante byer historiemessig sett. Firenze er byen hvor selve renessansen ble unnfanget, og var i en periode Italias hovedstad. Det bor ikke mer enn 400 000 i selve bykjernen, selv om vi nesten nærmer oss millionen om vi tar med områdene rundt, og det sies at av de 1000 viktigste kunstnerne fra år 1000 til år 2000, så kom 350 av de fra Firenze. Det har satt sitt preg på byen, og det finnes nok ingen andre byer som har like storslått arkitektur og kunst. Det betyr selvsagt en haug med kirker, blant annet Santa Maria del Fiore, eller Duomo (domkirka i byen), som er en av de største kirkene i verden.
Hvis dette skal bli en fullgod reiseskildring, så bør jeg vel starte med begynnelsen først. Tirsdag for ei og ei halv uke siden hadde jeg satt vekkerklokka på halv seks, siden maxitaxien fra Bø til Sandefjord gikk kvart over seks. På parkeringsplassen for de ansatte utenfor høgskolen møtte jeg de fleste fra klassen og professor Eldrid Lunden. Halvannen times kjøretur senere var vi i Sandefjord hvor resten vi også møtte de fra klassen, samt teorilærer Leif Høghaug, som hadde reist fra Oslo. To-tre stykker i klassen hadde motet seg godt opp (ved hjelp av alkohol) for å takle flyskrekken sin, mens jeg blant annet brukte flyturen til å lese en utskrift av en gammel Donald-historie: Onkel Skrue og flyktningen fra Firenze som jeg sammen med Firenze-turen etter hvert skal skrive et lengre essay om, og som vil havne i det nye donaldistiske tidsskriftet KVAKK! som jeg vil være redaktør for. Der vil jeg sannsynligvis gå en del grundigere innpå en del av de tingene jeg såvidt nevner i denne korte reisebeskrivelsen.
Uansett så landet flyet vårt (fra Ryan Air) litt over tolv på flyplassen i Pisa, og deretter bar det rett til en buss som kjørte oss direkte til Firenze. Den kjøreturen tok godt over en time, og i solsteiken og den varme lufta ble neste oppgave deretter å finne hotellet vårt. Det viste seg å bli ganske enkelt, og det var ikke så langt fra busstasjonen. Hotellet befant seg ikke i en egen bygning, slik jeg er vant til, men i femte etasje i en stor murbygning. Hotellet var likevel fint, og overnattingene med Mikal, Martin og Mathias, som jeg delte rom med, gikk uten større problemer. Her møtte vi da også danske Morten Koefoed, tidligere lærer for oss i år, som hadde reist fra Danmark i stedet for Norge.
Første stoppested første dag ble kirka Santa Maria Novella, ferdig oppført i 1470. Selv om det var utrolig flott der inne trakk en del av oss ganske raskt ut igjen for å få oss noe å spise. De fleste av oss hadde tross alt ikke spist noe som helst siden frokost. Turens første pizza ble dermed etter hvert inntatt, før vi begynte å bevege oss mot Duomo. I løpet av hele uka vi var i Firenze kom jeg meg faktisk aldri inn i Duomo, men en del av oss tok oss likevel opp til toppen av klokketårnet ved siden av. Utsikten der oppe var enorm, og en kan lett skjønne hvorfor hele toppen var sikret med gitter når en ser hvor langt ned det er her:
Kvelden ble den første av mange der vi satt ute på terrassen på hotellet og drakk og koste oss. Onsdag fortsatte severdighetsbefaringen, og første stopp denne gang var kirka San Lorenzo, oppført så tidlig som i 393, som på tross av sitt sparsommelige ytre kanskje er den kirka som jeg vil regne som den aller flotteste av de vi så innvendig. Kirka har imidlertid blitt oppført og ombygd flere ganger, både i 1060 og 1423, og det er altså den siste oppføringen som står i dag. Medici capella er en egen separert del av kirka, hvor den berømte Medici-familien som styrte Firenze gjennom flere hundre år ligger begravet. Det mest imponerende her var likevel det enormt storslåtte Capella dei Principi, som nok er det mest imponerende enkeltrommet i hele Firenze. En korridor fører inn til det nye sakrestiet, som Michelangelo begynte å bygge i 1521. I tillegg til Michelangelo-statuene her inne, var det litt artig å se Michelangelos skriblerier på veggene. Dagen var likevel ikke slutt med det, og et besøk i Galleria dell’Accademia gjensto, hvor vi blant annet kunne få se den verdensberømte David-statuen til Michelangelo. Selv om det ikke var lov til å ta bilder i noen av de kirkene og museene vi var, dristet jeg meg til å fotografere akkurat David. I tillegg til malerier og mange andre statuer, synes jeg det var spesielt interessant med en egen avdeling for gamle musikkinstrumenter. En lang dag med mye gåing på harde flater hadde imidlertid for min del ført til ganske vonde føtter, og jeg må nok innrømme at jeg var ganske lettet over å være ferdig for dagen. Uterestaurant med pasta og deretter en ny kveld på terrasen på hotellet fulgte.
Torsdagen kunne vi gjøre det vi ville, og etter å ha gått sammen med andre i det jeg synes var en ganske lite innholdsrik botanisk hage, brukte jeg et par timer på å gjøre forberedende arbeid til Firenze-essayet mitt til KVAKK!, i tillegg til å vandre en del rundt i byen på egenhånd. Firenze viste seg å være en utrolig hyggelig by som vi etter bare noen dager kjente godt nok til at vi aldri ville kunne gått oss vill. De høye kirkene som ruvet over alt det andre fungerte i tillegg som veivisere. Det skumleste jeg opplevde var et par hunder som eierne lot springe løs, noe som virket litt småtruende siden hundene både var ganske store, hoppet opp på takene på biler som sto parkert og bjeffet ganske mye. Det var faktisk tre ulike dager jeg traff på disse hundene, siste gang da vi skulle reise fra Firenze og eierne forsøkte å få med seg hundene inn på toget ved siden av det vi hadde satt oss inn i og ventet på skulle begynne å kjøre. Likevel tror jeg hundene var mer glade enn sinte der de sprang rundt, så at de virket truende var nok mer i mitt indre enn i virkeligheten, siden jeg av prinsipp alltid er litt skeptisk til større ukjente hunder som springer løs og bjeffer.
I tillegg benyttet jeg dagen til å handle, og jeg kan vel like godt først som sist liste opp de tingene jeg kjøpte i løpet av turen: - Diverse nye italienske Disney-hefter (noe jeg har tradisjon for å gjøre når jeg er i utlandet), -Rock Progessivo Italiano (cd og bok med italiensk prog-rock), -Bok om Disney-tegner Massimo de Vita, -Mickey Mouse: The evolution, the legend, the phenomenon (engelsk bok), - Bok om Firenze, -Afrikansk “plingeinstrument” fra en gateselger
Hele fredagen gikk med til det kjente Uffizi-galleriet, hvor av de to første av de timene gikk med til kø for å komme inn. Jeg må nok innrømme at tålmodigheten min tok slutt ganske lenge før vi gikk ut, og at det finnes grenser for hvor mange malerier jeg orker å se på en dag med like vonde bein som jeg hadde hatt dagene før. At timen etterpå gikk med til å lete etter en god plass å spise (siden de fleste restauranter da var siesta-stengt) gjorde ikke saken bedre. Vi fant da til slutt en plass, og det viste seg også å bli ganske hyggelig etter hvert der. Det viste også kvelden seg å bli, selv om jeg i skrivende stund er litt usikker på om det var på torsdagskveld eller fredagskveld vi var på jazzklubb.
Lørdag var det utfklukt til den lille landsbyen San Gimignano som jeg syntes var utrolig flott, rolig og idyllisk. Hele byen var bygd på en haug, og alle som besøker Firenze bør absolutt ta den timeslange turen hit. Selv om vi måtte bytte buss på veien er det relativt enkelt å komme seg til San Gimignano. Etter å ha spist middag på restaurant slappet vi av et par timer ved bordet før vi tok turen tilbake til Firenze. Søndag ble det ny du-kan-gjøre-hva-du-vil-dag, og jeg gikk rundt og handlet litt flere av de bøkene jeg allerede har listet opp. Kvelden hadde hele klassen fellesmiddag på en restaurant som flere av oss etter hvert hadde blitt stamgjester på. Jeg inntok der min tredje pizza-6-formaggi med seks ulike ostetyper.
Så var dagen kommet da vi måtte forlate Firenze. Italiaturen var riktignok ikke helt over, siden vi skulle tilbringe siste dagen i Pisa før vi grytidlig tirsdags morgen skulle ta fly tilbake til Sandefjord. Vi tok denne gangen som tidligere nevnt toget fra Firenze, og resten av dagen gikk med til observering av det skjeve tårn og avslapping på flytebrygge for min, Erlend og Leonard sin del. Etter ny flytur (flyet fikk kvart over seks om morgenen) var vi plutselig tilbake i Norge, og alt sammen var plutselig over. I Italia hadde det vært varmt og strålende solskinn hver dag, stort og flott, spennende og nytt, i Norge var det tåke og småregn, kaldt, lite og kjedelig. Spesielt kjedelig var det siden muntlig eksamen i litteraturteori ventet bare et par dager senere. Jeg har dessverre jobbet etter skippertaksmetoden i år, delvis uten å ta skippertaket på slutten, men fikk heldigvis likevel bestått på eksamen. (Bestått er i dette tilfellet faktisk karakteren, siden de eneste to karakterene en kunne få var “bestått” eller “ikke bestått”).
Nå er det blitt søndag, og i morgen kommer mamma og pappa for å kjøre alle tingene jeg har her på hybelen tilbake til Odda, og så gjenstår bare å vaske ut før jeg leverer fra meg nøkkelen til hybelen, og tirsdag reiser til Trondheim på avslutningstur med de fleste i klassen. Trondheim litteraturfestival (ÆÅ) er destinasjonen, og vi i klassen har på torsdag kl.15 fått en programpost. Alle som er i Trondheim bør selvsagt møte opp, blant annet for å få med seg de samme merkelige innslagene som jeg framførte på opptredenen vi hadde i Bø. Den gangen hadde vi musikk til å akkompagnere oss, noe vi ikke har denne gangen, men jeg tror jeg har funnet en løsning på hvordan jeg skal løse dette for min egen del (løsningen består i et visst afrikansk “plingeinstrument”). Jeg blir dermed i Trondheim fram til søndag, og skal overnatte hos Mathias i klassen min som er den som har tatt initiativ til turen og som er en av klassens to trøndere. Så får vi se hvordan det går. Noe Firenze blir det nok ikke, men forhåpentligvis vil det bli ganske bra likevel.
