Ellers bør alle tegneserieinteresserte (eller bare dem som har lyst) kjøpe de to nye utgivelsene Kelpie Forlag (mitt tegneserieforlag) kommer med på mandag. I Blodige Grøss 2 har jeg bidratt med én ganske kort historie som Tomte har tegnet, og som har tittelen Det indre ytre. I tillegg bidrar Jonas Larsen , Alexander Gustafsson og Torgeir Trapnes i bladet. Torgeir Trapnes står også bak den andre utgivelsen, fantasyserien Ferden. Begge bladene kan bestilles på www.kelpie.no.
Det er mye som skjer for tida, og jeg føler jeg har mange snorer jeg må dra i. Mandag var innleveringsfrist for antologien forfatterstudiet utgir hvert år. Jeg bidrar med fem novellelignende saker, og forhåpentligvis ser jeg ikke så aller verst ut på forfatterportrettet heller. Bilder ble tatt i går og i dag. Samtidig har vi denne uka sammen med musikere hatt spennende undervisningsopplegg med tekst og musikk, som vil bli avsluttet i kveld med en konsert/opplesning. Litt usikkert hvor mange det er som kommer til å dukke opp siden det ikke akkurat har blitt bedrevet så veldig mye PR for arrangementet, men forhåpentligvis vil det da bli noen. Hvis det mirakuløst nok skulle være noen i nærheten av Bø som leser dette, så foregår konserten/opplesningen på Grillen i Bø fra klokka 20. Jeg bidrar med to tekster (og vil også improvisere på seljefløyte). Det hele blir tatt opp så kanskje jeg etter hvert vil legge ut noen snutter her. Etter konserten blir det bursdagsfest for Martin og Mathias i klassen.
Framover nå så venter ei helg på Veggli hos mormor og Leif, og deretter er det tilbake til Odda for å feire påske på hytta vår på Løyning. Kanskje klarer jeg også å få skrevet litt på bacheloroppgava i Norsk jeg snart må ta fatt på…
In Dreams (USA, 1999) er den eneste grøsseren jeg skriver om denne gangen. Filmens hovedperson er kvinnen Claire Cooper som drømmer merkelige ting. Hun er overbevist om at hun og en seriemorder på en eller annen måte er koblet sammen i sinnene sine, og da hennes egen datter, Rebecca, blir kidnappet og senere funnet død, prøver hun å begå selvmord. Desperasjonen og de nervøse sammenbruddene fører henne til slutt til et sinnsykehus, uten at det får de forferdelige drømmene til å slutte… En ganske spennende film med en historie som litt etter litt avslører en større sammenheng. Når det er sagt så er det enkelte ting i filmen som minner for mye om lignende thrillere/grøssere som blir laget i Hollywood i dag til at den skiller så veldig mye ut. Det er ingen eksperimentell film en får om en ser denne filmen, men underholdningsverdien er likevel relativt høy. Sju Tommy-tomler opp!
Hva har jeg ellers gjort på de 20 dagene siden forrige gang jeg oppdaterte? Siste gang jeg skrev var jeg blitt skadet i kneet, og selv om jeg fortsatt kjenner skaden ved å gjøre enkelte bevegelser eller hvis jeg belaster kneet for mye, har jeg ikke lenger noen problemer med å bevege meg fritt omkring. Å nesten ikke komme seg inn på badet på grunn av den litt høye dørstokken der var ikke så veldig kjekt. Jeg har riktignok ikke prøvd å springe igjen etter skaden, så det vil bli spennende å se hvordan det går. Jeg tror jeg lar det gå ei lita stund før jeg prøver meg på det. De siste dagene er det forresten en ny skade som har plaget meg veldig. Jeg klarte det kunststykket å pådra meg muskelstrekk i rygg/nakke, da Mathias i klassen min skulle rufse meg i håret og jeg prøvde å komme meg unna. Denne skaden ser heldigvis ut til å gå fort over, og i skrivende stund tror jeg ikke det er langt unna at jeg er fullt ut restituert.
Forrige helg var jeg på hyttetur på Vågslid (Haukelifjell) med gamle studievenner fra Stord-tida. Turen har nesten blitt en tradisjon, og det var tredje året på rad jeg var med. Turen involverer blant annet både skigåing og ikke minst kjøring i skitrekk (som for min del skjer på slalåmski), og jeg var på forhånd litt spent på hvordan kneet ville takle dette. Det viste seg imidlertid å gå veldig bra, og turen som varte fra torsdag til søndag ble absolutt vellykket. At været på lørdagen da vi var i skitrekket ikke var så mye å skrive hjem om var jo riktignok en nedtur, og tett snø og vind gjorde at kun det aller minste trekket var åpent. På fredagen gikk vi på skitur i ikke-preparerte løyper (det vil si i løssnø), og heldigvis klarte vi å finne tilbake til hytta akkurat før det begynte å bli mørkt. For å avslutte den bakvendte gjennomgangen av turen, så kjørte jeg selv fra Odda til Vågslid på torsdagskveld, og fikk store problemer da jeg kom fram. Jeg var nemlig ikke helt sikker på hvor jeg skulle ta av fra hovedveien (E 134), og med høye brøytekanten på sida var det i mørket ikke akkurat lett å finne ut av hvilken av de små åpningene jeg skulle kjøre inn. Jeg kjørte faktisk inn feil åpning to ganger, og den andre feile veien jeg kjørte inn var en ikke så veldig trivelig vei. Den smale og øde veien gikk nemlig nedover ganske langt, og med halvannen meter brøytekanter på hver side var det ingen mulighet for å snu bilen før jeg hadde havnet ganske langt avgårde. Da jeg endelig kunne kjøre av satte jeg meg imidlertid fast i løssnøen, og måtte faktisk ut og dytte bilen helt alene for å komme meg ut av de sporene spinningen min i løssnøen hadde laget. Jeg kom meg heldigvis tilbake på skogsveien, som dessverre viste seg å være laget av is. De dårlige vinterdekkene mine måtte utallige ganger kapitulere mot de bratte motbakkene, noe som førte til en haug med ryggeoperasjoner i mørket for å komme meg tilbake til flata. De to (Stian og Espen) som hadde kommet på hytta ringte og lurte selvsagt på hvor jeg ble av, og skulle akkurat til å komme på utrykning for å hjelpe meg da jeg endelig klarte å komme meg tilbake på hovedveien. Med 60-70 km/t opp den lille veien og uten både anelse eller mulighet for å finne ut av når hovedveien kom til å dukke opp, måtte jeg bare gasse på for å unngå stopp, noe som selvsagt ville betydd at jeg ikke ville klart å komme meg løs igjen. Til alt hell var det ingen trailerer som kom og lagde meg flat som ei pannekake akkurat da jeg kom farende ut i hovedveien i stor fart, før jeg midt i veien fikk bråbremset. Å rygge opp hadde kanskje vist seg å være enklere, for da jeg endelig kom meg inn på riktig sidevei klarte jeg selvsagt ikke å komme opp bakkene der heller. Stian (som eier hytta) klarte imidlertid å rygge opp med bilen min.
Komedien Johnny English (Storbritannia, 2003) handler om… Johnny English (selvsagt spilt av Rowan Atkinson) som plutselig blir British Secret Services eneste agent da alle de andre agentene dør i en begravelse der han var ansvarlig for sikkerheten. English er i det hele tatt ganske ubrukelig i alt han foretar seg, som for eksempel å beskytte de britiske kronjuvelene. Han klarer likevel å avsløre den franske skurken Pascal Sauvages planer om å overta som britisk konge. Problemet er at ingen tror han… Det er kanskje litt vanskelig å tenke på Rowan Atkinson som noe annet enn Mr. Bean, men det er faktisk en ganske annerledes rolle han spiller her. Filmen er ikke hysterisk morsom hele tida, men må likevel sies å være en veldig god komedie. Atkinson (og resten av skuespillerne) gjør en fremragende innsats, og den store avslutningsscenen der Sauvages skal krones til britisk konge er rett og slett utrolig bra. Sju Tommy-tomler opp!
