CD-singel fra 1991 av Jethro Tull med låta This is not Love som tittelspor, hentet fra albumet Catfish Rising. Tøff låt, som viser Tull fra den mer rockete siden. B-sporene er ”Night in the Wilderness”, som også er en bra låt, om enn i en litt annen stil enn tittelsporet. Hadde passet fint inn på Catfish Rising, og er da også med som bonusspor på den nyeste “remastered”-versjonen av albumet. Det samme er spor 3 fra denne singelen, nemlig en liveframføring av “Jump Start” fra 1987. På denne singelen hører den godt hjemme, men på remastered-albumversjonen av Catfish Rising burde den nok ikke vært med, i og med at låta ikke hører til det albumet. CD-singel som holder godt nivå dette her! Sju Tommy-tomler opp!  ]]> http://tommykvarsvik.kelpie.no/?feed=rss2&p=1019 http://tommykvarsvik.kelpie.no/?p=1016 http://tommykvarsvik.kelpie.no/?p=1016#comments Sun, 29 Aug 2010 10:19:12 +0000 Tommy http://tommykvarsvik.kelpie.no/?p=1016

Jeg må innrømme at jeg ble litt lurt av denne skiva. Jethro Tull - Extended Versions utgitt i USA av Sony/BMG i deres “Extended Versions”-serie som alle inneholder livelåter av utvalgte band, lovet Jethro Tull live. Og med et navn som “Extended versions” kunne en jo nesten også tro at det her var snakk om noen helt spesielle, utvidede versjoner av de gamle klassikerne. Men den gang ei. Det vi får er ikke annet enn en del av sporene fra livealbumet Living With The Past fra 2001, bare satt sammen i en annen rekkefølge. I tillegg har “Cross-Eyed Mary” fra Aqualung Live fra 2004 funnet veien inn. Det eneste lille interessante aspektet for en Tull-fan med utgivelsen må være framføringen av ”Thick as a Brick”, som bare var å finne på DVD-utgaven av Living With The Past og ikke CD-utgaven. Men det er selvsagt ikke nok til å rettferdiggjøre et kjøp av denne hvis en, som meg, allerede eier den langt bedre Living With The Past. Hvis en derimot ikke gjør det, kan en selvsagt kjøpe denne. For musikken er det selvsagt ingenting å si på. Den er nøyaktig lik … mer eller mindre. Etter en del låter har det her blitt lagt til applaus som ikke var der i utgangspunktet, fordi framføringene ikke skjedde foran publikum, eller en annen låt fulgte rett etterpå. Enda mer latterlig er det at den nøyaktig samme applausen har blitt brukt to ganger der den ikke hører hjemme. Mens musikken holder høyt nivå, trekker andre ting med utgivelsen altså ned - først og fremst at den er totalt unødvendig og bare et (sikkert vellykket) forsøk fra plateselskapene om å tjene penger og selge den samme musikken en gang til. Fem Tommy-tomler opp! ]]> http://tommykvarsvik.kelpie.no/?feed=rss2&p=1016 http://tommykvarsvik.kelpie.no/?p=1009 http://tommykvarsvik.kelpie.no/?p=1009#comments Sun, 15 Aug 2010 21:30:03 +0000 Tommy http://tommykvarsvik.kelpie.no/?p=1009

Sommerens musikknytelse har for meg bestått i tidlig norsk prog! Junipher Greene ble etablert i Oslo allerede i 1966 (riktignok under et annet navn), men spilte i begynnelsen mest blues. Det hadde de til felles med for eksempel Jethro Tull, som ble etablert i England ikke lenge etterpå. Og i likhet med Tull gikk Junipher Greene etter hvert over fra å spille blues til noe som på begynnelsen av 1970-tallet var blitt det vi i dag kjenner som progressiv rock! I 1971 kom bandets aller første albumutgivelse, og det var heller ingen liten sak Åserud, Bøhren, Vilbo, Grøslie og Dahl debuterte med. Friendship ble lansert som Norges første dobbel-LP, og siden det var såpass stor risiko for plateselskapet Sonet å gi ut dobbelplate med norsk prog-rock, ble bandet nødt til å betale selv for halvparten av utgiftene forbundet med utgivelsen! Junipher Greene klarte da også å skape seg et navn i Norge, spesielt etter at de var oppvarmingsband for Deep Purple som hadde konserter i Norge på denne tida. Avisene var imponert og mente at Oslo-gutta i Junipher Greene banket dvaske Deep Purple ned i støvlene. Tre plateutgivelser til fulgte, før man i 1982 bestemte seg for å legge ned bandet. Så ble det lenge stille før Dagens Næringsliv i 2007 fant på å kåre “Friendship” til tidenes norske rockeplate. Dette førte til et krav om at gruppa måtte gjenforenes, og så har da også skjedd. Forhåpentligvis fortsetter gutta å spille en stund til, sånn at jeg også får mulighet til å få se dem live, og ikke minst: høre “Friendship” live.

For dette er spreke saker! Assosiasjonene går selvsagt til mye annen prog jeg har hørt, men Junipher Greene har likevel sin helt egen spesielle sound som jeg ikke kan mene å ha hørt andre steder. Det er mer lystig enn mørk prog dette her, og jeg kjenner rett og slett at jeg blir i godt humør av å høre på låter som Magical Garden og ikke minst den 26 minutter lange Friendship. Bent Åserud og Freddy Dahl er strålende på gitar (og Åserud også på fløyte), mens Helge Grøslies orgel nok er en viktig del av den helt spesielle sounden jeg mener Junipher Greene innehar. Og selvsagt: Freddy Dahl synger fantastisk! Han ville ikke vunnet Idol, og det er ikke “pent” og “rent”, men med sjel og menneskelighet. Perfekt, i mine øyne. 

Hvis vi begynner på begynnelsen får vi først den fantastiske Try to Understand som med sin fløyteintro raskt setter tonen for hva vi har i vente. Ikke at fløyta er spesielt framtredende, for orgel, gitarer med fuzz, bass og trommer er ganske snart minst like viktige elementer. Herlig lekent! Witches Daughter er kanskje en smule mindre leken av seg og har en litt tydelige konstruksjon, men holder likevel bra nivå. Den sju minutter lange Music for Our Children starter ekstremt rolig og (nesten) søvndyssende, før den etter to og et halv minutt totalt skifter karakter og blir langt mer spenstig. Vi får temposkifter, gitarsoloer, samspill mellom flere gitarer … alt som kjennetegner god prog. En merker faktisk ikke at bassen bare spiller den samme lille basslinja om og om igjen. Det er så mye annet som skjer at det aldri blir kjedelig. A Spectre is Haunting the Peninsula er minst like spennende. Her kommer også Grøslies forvrengte orgel til sin rett. Jeg elsker den bråe slutten låta har!

I Sunrise/Sunset er det Grøslie og orgelet hans som danner både bakgrunnskompet og den spennende midtveissoloen. Lyden er denne gangen ren og ikke forvrengt. Det er vel ikke nødvendig å nevne at det er Grøslie selv som har skrevet denne meget bra låta. Magical Garden har jeg allerede nevnt, og er det egentlig rart jeg blir glad av å høre en tekst som “The Magical Garden takes care of us and it can help you too!”? Også her veksler det raskt mellom ulike rytmer og temposkiftene skjer hyppig. Vi får munnspill, vi får blikkfløyte, vi får tverrfløyte, vi får tøffe gitarriff i hektiske, oppjagede partier, og vi får en nydelig melodi i rolige, balanserte partier av låta … som altså har det meste! Den korte (2 minutter) Autumn Diary er derimot rolig hele veien, i alle fall i tempo. Så får vi Maurice, med fløyte og bass i nydelig samspill. Det er ikke uten grunn at tverrfløyta hadde en framtredende rolle i mye av den beste prog-rocken fra begynnelsen av 70-tallet. Den er et nydelig instrument! Før platas halvtime lange tittelspor tar til får vi et kort mellomspill kalt Attila’s Belly Dance. Høres ut som noe som har blitt improvisert fram en veldig sen kveld. Veldig sprøtt, men også veldig bra!

Så følger selve prikken over i-en: Friendship. 26 minutter lang, inndelt i 9 deler der det hele ender opp som det begynte, med “Friendship” (som både er del 2 og 9). Overgangen fra “Friendship” (del 2) til “Interlude” (del 3) er steintøft, og dette lille mellomspillet med en rå solo på el-gitaren er kanskje min favorittdel av låta, sammen med “Into the Cloudburst”. Det er likevel vanskelig å sammenligne de ulike delene av en så kompleks låt som “Friendship”, der det hele skifter så mye i stil og karakter underveis. Mens noen er rolige er andre mer stressede, og mens noen deler er tydelig musikk (med rytme, bass og trommer) er andre mer løst sammensatte lyder, som sammen skaper et spennende lydbilde. Låta har likevel ett problem: på slutten synes jeg ikke det henger helt sammen. Det er akkurat som om noe mangler mellom nest siste og siste del (altså før “Friendship” tar til igjen). Og jeg trenger vel ikke egentlig å si at det er “som om”, fordi jeg vet at det faktisk er noe som mangler. I alle fall om vi sammenligner med en annen innspilling av låta, som ble gjort så tidlig som i august 1970 i det da nystartede Rosenborg studios. Denne (lenge antatt tapte) innspillingen følger nemlig med på en bonus-CD av denne “De Luxe-edition”-versjonen på CD som jeg har skaffet meg av “Friendship”. Og på denne versjonen er det faktisk er mellomspill mellom “Manitou’s Skylands & Down to Earth” og den siste “Friendship”. Denne har av en eller annen grunn ikke kommet med i den innspillingen som ble med på “Friendship”, noe som gjør at det ikke henger så bra sammen. Bonus-CDen med den tidligere versjonen av “Friendship” er dermed mer sammensveist mot slutten, selv om den er langt mindre gjennomarbeidet og av og til flyter litt vel mye ut der den senere innspillingen er mer stramt satt sammen. Det har likevel sin sjarm også med de mer improviserte delene vi får på bonus-versjonen av “Friendship”, som kanskje er litt mer løssluppen og avslappet.

Kort oppsummert holder plata “Friendship” meget høyt nivå, og at et norsk band så tidlig som i 1970/1971 holdt på med så avansert musikk som dette er det bare til å ta av seg hatten for. At dette er tidenes beste norske rockeplate er ikke noen totalt urimelig påstand. I tillegg til det lille småtteriet jeg har påpekt som trekker ned med selve musikken, er det imidlertid et par ting som trekker ned med denne “De Luxe”-utgaven. Det er flott at vi får med et hefte med en tekst om bandets historie (skulle denne kanskje vært skrevet på engelsk i stedet for norsk i tilfelle noen fra utlandet kan være interessert i musikken?), men denne kunne godt vært korekturlest litt bedre. Gjentatte ganger kommer samme ord to ganger etter hverandre. Og hadde det ikke vært greit om også tekstene til låtene hadde stått på trykk? Det hadde det vært plass til. Den mest irriterende feilen er likevel at det i ryggen ikke står skrevet verken navnet på bandet eller navnet på plata. Det står skrevet “Universal Music” og et nummer, men ikke noe mer. Det tar seg ikke så bra ut i hylla sammen med alle de andre CDene. Noen amatørmessige feil rundt selve denne De Luxe-utgivelsen altså, men musikken har jeg ikke mye å utsette på. Ni Tommy-tomler opp!

Jeg hadde vel muligens ikke verdens høyeste forhåpninger til Spirit Flying Free av John Carter før jeg satte albumet i CD-spilleren første gang. Eneste grunn til at jeg kjøpte det var at Martin Barre, gitarist i Jethro Tull, bidrar på det - faktisk i så stor grad at det på coveret står skrevet “John Carter with Martin Barre”. Carter og Barre spilte i deres ungdomsdager på midten av 60-tallet i band sammen, før Martin Barre i desember i 1968 ble fast gitarist i Jethro Tull, mens Carter i stedet satset på det trygge - en “ordinær” jobb med fast inntekt. Carter og Barre holdt imidlertid kontakten, og etter mange år med snakk om at de burde ha laget noe musikk sammen, ble i 1997 snakket til slutt til virkelighet i form av albumet “Spirit Flying Free”, utgitt på A New Day Records. Barre spiller både akustisk og elektrisk gitar, i tillegg til fløyte og bassfløyte, på albumet, og har sågar skrevet musikken til en av låtene (”I’ll Make a Stand this Time”). Carter selv har stått for musikk og tekst til de andre, og viser seg også å være en dyktig vokalist. Han har også skrevet flere meget bra låter med nydelige melodier. Jeg er imidlertid litt usikker på tekstene hans. De er som oftest enkle og sier ting rett ut, men mangler kanskje litt dybde. De fleste handler på om kjærlighet, som for eksempel “No Easy Way” og “I Can’t Forget” som begge handler om følelsene en sitter igjen med etter et brudd. I “The Student” får vi høre om en student som skal på date, og i “Exciting Eyes” om ei jente med spennende øyne (!) Lite mystikk altså, selv om det ikke er noe å utsette på selve musikken. “Melody of Words” er for eksempel nydelig, og på denne har Carter også fått med seg Fairport Convention-duoen Dave Pegg (tidligere Jethro Tull) på bass og Chris Leslie på fiolin. Det samme gjelder på låta “Don’t Mess Around With Me”, som er ganske upbeat og livlig i forhold til mange av de andre låtene her. Her blir det tydelig hvor stor rolle hvilke musikere som er med har å si for uttrykket til musikken. Mens “Don’t Mess Around With Me” godt kunne være laget av Fairport Convention, er mange av låtene Martin Barre er med på noe som godt kunne vært plassert på et av Barres soloalbum. Barres lett gjenkjennelige elektriske gitar er minst like framtredende her som den er på hans egne låter. I kombinasjon med de andre uttrykkene har det blitt til et variert og flott album som veksler mellom det akustiske og det elektriske. Sju Tommy-tomler opp! 

For en tid tilbake omtalte jeg albumet Actor av amerikanske St. Vincent (egentlig Annie Clark). Etter å ha satt stor pris på det gikk jeg nylig til anskaffelse av hennes første plateutgivelse: Marry Me fra 2007. Hennes lett gjenkjennelige stemme er minst like vakker her som på hennes andre album, og indie-pop-stilen fra Actor er ikke helt ulik den en kan høre her. Jeg vil imidlertid påstå at dette albumet er noe mykere i kantene, selv om enkelte partier på for eksempel ”Now, Now”, “Your Lips are Red” og ”Paris is Burning” får tydelig fram den spennende kontrasten jeg falt sånn for på Actor, mellom det myke, melodiøse og vakre, og det mer harde, forvrengte og forstyrrede. En annen spennende kontrast er forholdet mellom tekstene og musikken, der en brutal og alvorlig tekst gjerne har en vakker og rolig melodi. Låta “Landmine” er et godt eksempel på dette. Tekster er noe Clark er spesielt god på, og hun har også klart å få et slags gjennomgående tema på skiva - kjærlighet og det å miste sin kjære/være redd for å miste sin kjære.

Jeg tror jeg holder en liten knapp på Actor som det beste albumet av de to St. Vincent foreløpig har utgitt - kanskje fordi det var det jeg hørte først - uten at jeg vil si noe negativt om Marry Me av den grunn. Melodiøst, vakkert, kontrasterende, utfordrende … og Sju Tommy-tomler opp!

She said she was a dancer. If I believed it, it was my business.
It felt like a merry dance that I was being led.
So I stole one kiss. It was a near miss.
She looked at me like I was Jack the Ripper.
She leaned in close. “Goodnight,” was all she said.
So I took myself off to bed.

Vi får også tre bonusspor, først Dogs in the Midwinter, som også var med på CD-utgivelsen av Crest of a Knave (men ikke LP-utgivelsen). Her er tematikken en helt annen: nemlig kritikk av det moderne samfunnet. Det er vi som er de kalde hundene midt på vinteren som skuler på hverandre. Det er verdt å merke seg at den kalde krigen fortsatt pågikk da denne låta ble skrevet.

De to siste sporene på singelen er ikke hentet fra Crest of a Knave, og ble faktisk innspilt så tidlig som i 1981. De føles også helt annerledes i stil, og er mye mer synthesiser-basert. Down at the End of Your Road forteller om den respektable naboen som bor i det fine nabolaget og tilsynelatende er helt normal, men som om nettene er en trussel og gjør fæle ting. Den samme tematikken er helt vesentlig i den moderne skrekkfilmen, der det farlige ligger gjemt på undersida av det normale, sånn at det er umulig å oppdage det før det er for sent. Too Many Too handler om overdådighet, griskhet, og alt en kan ha for mye av. Kanskje ikke den aller mest spennende Tull-låta som er laget, rent musikalsk i alle fall. Begge disse ble gjenutgitt på samleboksen 20 Years of Jethro Tull året etterpå.

Said She Was a Dancer er nok den beste låta på singelen, og de andre når ikke helt opp i forhold til denne. Likevel mye interessant her, spesielt når det gjelder tematikk og spørsmål som stilles i tekstene. Sju Tommy-tomler opp!

For at dette albumet er godt er det liten tvil om. Project består av tre utrolig dyktige musikere, nemlig Greg Pattillo, Eric Stephenson og Peter Seymour - med tilholdssted i Brooklyn i New York, og alle med mastergrad i sitt instrument. Disse er cello, kontrabass og tverrfløyte, og det er faktisk ikke mer enn dette vi hører gjennom den drøye halvtimen og 14 sporene albumet varer. Men mer trenger vi heller ikke! Lydbildet fylles så godt ut at noe mer ville blitt i overkant mye, spesielt når Greg Pattillo herjer som verst på tverrfløyta si. Om han ikke er en fjern slektning av en viss Ian Anderson, så er han i alle fall tydelig inspirert av han. “Hum along”-teknikken til Anderson sitter som et skudd, men Pattillo har faktisk gått noen steg videre også. ”Flute Beatboxing” har måten hans å spille fløyte på blitt kalt, der han lager rytme og fullt akkompagnement, samtidig som han spiller fløyte. Det var gjennom en av Pattillos YouTube-vidoer (denne, med Inspector Gadget, er nå sett over 20 millioner ganger!) jeg oppdaget Project, og etter noen små prøveklipp av Winter in June bestemte jeg meg for å bestille den fra USA. Det angrer jeg ikke på nå!

Samtidig som jeg er fascinert av Pattillos fløyte-beatboxing, kan jeg forstå dem som mener at det kan bli for mye av det gode. Heldigvis er Winter in June langt mer enn Pattillos fløyte, og beatboxingen hans kommer samtidig bare i en passelig stor porsjon. Han er nemlig en like dyktig fløytist når han ikke beatboxer, og det får han vist på flere av låtene her. Og jeg glemmer selvsagt ikke de andre i trioen, som også er veldig gode på sine ting.

Når det gjelder stilen på musikken plata inneholder, vil jeg karakterisere den som en blanding av jazz, klassisk … og mye annet. Jeg skulle imidlertid sett at vi også hadde fått noen litt lengre komposisjoner enn det vi får. Plata varer som sagt bare en drøy halvtime, og med 14 spor på den tida sier det seg selv at vi har å gjøre med ganske mange korte musikkstykker. Noen av dem kunne med fordel ha blitt bygd litt ut. Men selv om de altså er korte, legger ikke det noen demper på min begeistring for det trioen har fått til, og det “prosjektet” Project har satt i gang. Det er utrolig hva de har fått til med bare å bruke instrumentene fløyte, bass og cello! Det er vanskelig å trekke fram favorittlåter fra albumet, da plata jevnt over holder høyt nivå. Holder de to platene Project har gitt ut etter denne utgivelsen like høyt nivå, har jeg mye å se fram til! Åtte Tommy-tomler opp!

Det er utrolig hva som eksisterer uten at en vet om det! Det norske prog-rock-bandet Wobblers debutalbum Hinterland fra 2005 er et musikalsk mesterverk, til tross for at det for de aller fleste nok er totalt ukjent. Så var tilfellet også for meg, helt til jeg ble tipset om bandet og gikk til innkjøp av denne timelange nytelsen. At disse fem utrolig dyktig musikerne fra Hønefoss-området som utgjør bandet fortjener anerkjennelse her hjemme er det liten tvil om. Like liten tvil er det om at Hinterland inneholder alt det et musikkverk skal inneholde, men i stedet for å finne på tafatte komplimenter tror jeg jeg nøyer meg med å si at dette er minst like bra som King Crimson! Minst!

Dette er en ganske spesiell Jethro Tull-utgivelse. Det er nemlig en dobbel-CD-singel, som kom ut i to deler i 1992 (mesteparten av innholdet er fra 1991). Jeg har ganske lenge bare hatt den første delen - den som inneholder en forkortet mix av “Rocks on the Road”, en alternativ akustisk studioversjon av “Jack-A-Lynn” (fra 1981), en nyinnspilling av den (den gang) helt nye “Tall Thin Girl” og en liveframføring av “Fat Man”. Jeg skjønte imidlertid raskt at det var noe som manglet. Inne i CD-boksen var det laget plass til to CD-er, og der den andre CD-en skulle ligge, befant det seg bare en rund pappskive. Pappskiva var imidlertid formet som den virkelige CD-en i boksen, men utenpå var det printet andre spor. Altså måtte pappskiva være en slags erstatning for en virkelig CD, som bare ventet på å bli satt inn i dets sted. Og for ikke så lenge siden skjedde nettopp det. Sammen med en del gamle Jethro Tull-kassetter (jeg samler også på dette) fikk jeg fra en samler skaffer meg den andre delen av denne doble CD-singelen, som selv mange ihuga Tull-fans nok ikke har i samlingen sin. (I boksen var forresten det ene CD-coveret løsnet fra pappen, sånn at jeg ble nødt til å lime det fast. Dessverre brukte jeg først et stoff som jeg i alle fall trodde var lim, men som viste seg å ikke være noe særlig tess, og som i tillegg avsatte en forferdelig sterk lukt. Selv etter at jeg skrapte dette vekk (og ble nødt til å kaste alt det hadde vært i kontakt med), sitter lukta litt igjen inne i CD-boksen.)

Når det gjelder innholdet på boksen er det både greit og bra, selv om en nok ikke kan kalle dette for noen legendarisk utgivelse. Den alternative “Rocks on the Road” på CD2 er ikke annerledes nok til at den skiller seg så veldig ut (den eneste forskjellen er vel bare at vokalen er en smule annerledes). Den påfølgende “Bouree” er derimot relativt annerledes i forhold til originalen fra 1969, men er ganske lik liveversjonen som ble framført på denne tida. Det betyr blant annet at den inneholder midtpartiet “Soirée”, som dermed vel er eneste gang dette har blitt spilt inn i studio. De to siste sporene er livespor, og kombinasjonen “Mother Goose/Jack-A-Lynn” var fast på live-set-lista på denne tida. Fin framføring. “Avslutningen med “Aqualung/Locomotive Breath/Black Sunday” er jeg ikke like fornøyd med, og jeg synes faktisk den versjonen som ble framført på David Letterman i 1991 er bedre - kanskje fordi den har flere instrumenter og lydbildet dermed blir mye mer fullstendig. 

Høydepunktet på den doble utgivelsen blir for min del “Jack-A-Lynn” på CD 1, som ble innspilt ti år tidligere, altså i 1981 - sammen med den versjonen som kom ut på “20 Years of Jethro Tull” i 1988. Denne versjonen er imidlertid akustisk og rolig hele veien gjennom, og tar ikke av og blir en rockelåt halvveis. Jeg forstår ikke hvorfor ikke denne versjonen ble brukt på “The Best of Acoustic Jethro Tull” (2007) i stedet for en nyinnspilling fra 1993. Ikke at jeg har noe imot det at låta tar av, men da er den plutselig ikke akustisk mer. Uansett er det i alle fall ingen tvil om at dette er en nydelig sang, og noe av det vakreste Ian Anderson har skrevet - til tross for at den merkelig nok ikke ble funnet verdig en plass på “The Broadsword and the Beast” (1982) som den ble skrevet for. Og hvis jeg må velge et andre høydepunkt, må det bli liveframføringen av “Fat Man”, som det skikkelig svunger av. Men hva er de merkelige kommentarene som er lagt på toppen, både på denne og på “Aqualung/Locomotive Breath”?

Kanskje en utgivelse for de spesielt interesserte, men innholdet er ikke så verst det heller. Eneste minus er at en må bytte CD halvveis, men så er det også dette som gjør utgivelsen ganske spesiell. Sju Tommy-tomler opp!

Det kan visst aldri bli for mange DVD-utgivelser med Jethro Tull, og den siste i rekka er Live at AVO Session Basel, fra en konsert i den sveitsiske byen Basel i 2008. Det er ikke så veldig lenge siden vi fikk en annen Tull-DVD fra en sveitsisk konsert, nemlig Live at Montreux 2003, som kom i 2007, og denne nye utgivelsen minner egentlig litt om denne - til tross for at konserten altså ble holdt fem år senere. Ikke så mange av sangene er de samme, og to av bandmedlemmene er også forskjellige (John O’Hara på keyboard i stedet for Andrew Giddings, og David Goodier på bass i stedet for Jonathan Noyce), men stilen og måten å framføre på er relativt lik likevel. Denne nye utgivelsen er imidlertid en del kortere enn Montreux-konserten - nesten en halvtime - og varer i 90 minutter. På de 90 minuttene får vi låter som My Sunday Feeling, Serenade to a Cuckoo, Nursie, Rocks on the Road, Dharma for One, Heavy Horses, Thick as a Brick og Locomotive Breath (med en ny og spennende avslutning). Så godt som alt av framføringen holder skyhøy kvalitet, og det eneste lille minuset er at Ian Anderson (som han har gjort i en del år nå) sliter med å synge de høye tonene. For oss som hører mye på dagens Tull og ikke bare husker bandet fra “gamle dager” er ikke dette lenger noe vi tenker noe særlig på, men det er likevel klart at det er enkelte Tull-låter han strever mindre med å synge enn andre. Refrenget på Too Old To Rock & Roll, Too Young To Die er et eksempel på et slikt parti Ian nok sang en del bedre i gamle dager. Uansett er ikke dette noe jeg som hører mye på dagens Tull tenker noe særlig over, og i mine øyne og ører holder denne Tull-DVD-utgivelsen like høyt nivå som tidligere Tull-DVD-utgivelser. Bildet og lyden er krystallklart, og produksjonen er profesjonell til fingerspissene. “Spiller på rutinen” er et uttrykk som de fleste tenker på som noe negativt, men hvis jeg skulle bruke dette uttrykket som noe positivt her, vil det være fordi det sikter til fem ytterst profesjonelle og dyktige musikere som i en alder av rundt 60 år selvsagt er rutinerte og vet hva de holder på med. Selv etter 40 år i Jethro Tull ser ikke Ian Anderson på noen måte ut til å ha gått lei, og jeg anser det som ganske sannsynlig at vi i alle fall får et 50 år med Jethro Tull-jubileum. Åtte Tommy-tomler opp! ]]> http://tommykvarsvik.kelpie.no/?feed=rss2&p=977