Sommerens musikknytelse har for meg bestått i tidlig norsk prog! Junipher Greene ble etablert i Oslo allerede i 1966 (riktignok under et annet navn), men spilte i begynnelsen mest blues. Det hadde de til felles med for eksempel Jethro Tull, som ble etablert i England ikke lenge etterpå. Og i likhet med Tull gikk Junipher Greene etter hvert over fra å spille blues til noe som på begynnelsen av 1970-tallet var blitt det vi i dag kjenner som progressiv rock! I 1971 kom bandets aller første albumutgivelse, og det var heller ingen liten sak Åserud, Bøhren, Vilbo, Grøslie og Dahl debuterte med. Friendship ble lansert som Norges første dobbel-LP, og siden det var såpass stor risiko for plateselskapet Sonet å gi ut dobbelplate med norsk prog-rock, ble bandet nødt til å betale selv for halvparten av utgiftene forbundet med utgivelsen! Junipher Greene klarte da også å skape seg et navn i Norge, spesielt etter at de var oppvarmingsband for Deep Purple som hadde konserter i Norge på denne tida. Avisene var imponert og mente at Oslo-gutta i Junipher Greene banket dvaske Deep Purple ned i støvlene. Tre plateutgivelser til fulgte, før man i 1982 bestemte seg for å legge ned bandet. Så ble det lenge stille før Dagens Næringsliv i 2007 fant på å kåre “Friendship” til tidenes norske rockeplate. Dette førte til et krav om at gruppa måtte gjenforenes, og så har da også skjedd. Forhåpentligvis fortsetter gutta å spille en stund til, sånn at jeg også får mulighet til å få se dem live, og ikke minst: høre “Friendship” live.
For dette er spreke saker! Assosiasjonene går selvsagt til mye annen prog jeg har hørt, men Junipher Greene har likevel sin helt egen spesielle sound som jeg ikke kan mene å ha hørt andre steder. Det er mer lystig enn mørk prog dette her, og jeg kjenner rett og slett at jeg blir i godt humør av å høre på låter som Magical Garden og ikke minst den 26 minutter lange Friendship. Bent Åserud og Freddy Dahl er strålende på gitar (og Åserud også på fløyte), mens Helge Grøslies orgel nok er en viktig del av den helt spesielle sounden jeg mener Junipher Greene innehar. Og selvsagt: Freddy Dahl synger fantastisk! Han ville ikke vunnet Idol, og det er ikke “pent” og “rent”, men med sjel og menneskelighet. Perfekt, i mine øyne.
Hvis vi begynner på begynnelsen får vi først den fantastiske Try to Understand som med sin fløyteintro raskt setter tonen for hva vi har i vente. Ikke at fløyta er spesielt framtredende, for orgel, gitarer med fuzz, bass og trommer er ganske snart minst like viktige elementer. Herlig lekent! Witches Daughter er kanskje en smule mindre leken av seg og har en litt tydelige konstruksjon, men holder likevel bra nivå. Den sju minutter lange Music for Our Children starter ekstremt rolig og (nesten) søvndyssende, før den etter to og et halv minutt totalt skifter karakter og blir langt mer spenstig. Vi får temposkifter, gitarsoloer, samspill mellom flere gitarer … alt som kjennetegner god prog. En merker faktisk ikke at bassen bare spiller den samme lille basslinja om og om igjen. Det er så mye annet som skjer at det aldri blir kjedelig. A Spectre is Haunting the Peninsula er minst like spennende. Her kommer også Grøslies forvrengte orgel til sin rett. Jeg elsker den bråe slutten låta har!
I Sunrise/Sunset er det Grøslie og orgelet hans som danner både bakgrunnskompet og den spennende midtveissoloen. Lyden er denne gangen ren og ikke forvrengt. Det er vel ikke nødvendig å nevne at det er Grøslie selv som har skrevet denne meget bra låta. Magical Garden har jeg allerede nevnt, og er det egentlig rart jeg blir glad av å høre en tekst som “The Magical Garden takes care of us and it can help you too!”? Også her veksler det raskt mellom ulike rytmer og temposkiftene skjer hyppig. Vi får munnspill, vi får blikkfløyte, vi får tverrfløyte, vi får tøffe gitarriff i hektiske, oppjagede partier, og vi får en nydelig melodi i rolige, balanserte partier av låta … som altså har det meste! Den korte (2 minutter) Autumn Diary er derimot rolig hele veien, i alle fall i tempo. Så får vi Maurice, med fløyte og bass i nydelig samspill. Det er ikke uten grunn at tverrfløyta hadde en framtredende rolle i mye av den beste prog-rocken fra begynnelsen av 70-tallet. Den er et nydelig instrument! Før platas halvtime lange tittelspor tar til får vi et kort mellomspill kalt Attila’s Belly Dance. Høres ut som noe som har blitt improvisert fram en veldig sen kveld. Veldig sprøtt, men også veldig bra!
Så følger selve prikken over i-en: Friendship. 26 minutter lang, inndelt i 9 deler der det hele ender opp som det begynte, med “Friendship” (som både er del 2 og 9). Overgangen fra “Friendship” (del 2) til “Interlude” (del 3) er steintøft, og dette lille mellomspillet med en rå solo på el-gitaren er kanskje min favorittdel av låta, sammen med “Into the Cloudburst”. Det er likevel vanskelig å sammenligne de ulike delene av en så kompleks låt som “Friendship”, der det hele skifter så mye i stil og karakter underveis. Mens noen er rolige er andre mer stressede, og mens noen deler er tydelig musikk (med rytme, bass og trommer) er andre mer løst sammensatte lyder, som sammen skaper et spennende lydbilde. Låta har likevel ett problem: på slutten synes jeg ikke det henger helt sammen. Det er akkurat som om noe mangler mellom nest siste og siste del (altså før “Friendship” tar til igjen). Og jeg trenger vel ikke egentlig å si at det er “som om”, fordi jeg vet at det faktisk er noe som mangler. I alle fall om vi sammenligner med en annen innspilling av låta, som ble gjort så tidlig som i august 1970 i det da nystartede Rosenborg studios. Denne (lenge antatt tapte) innspillingen følger nemlig med på en bonus-CD av denne “De Luxe-edition”-versjonen på CD som jeg har skaffet meg av “Friendship”. Og på denne versjonen er det faktisk er mellomspill mellom “Manitou’s Skylands & Down to Earth” og den siste “Friendship”. Denne har av en eller annen grunn ikke kommet med i den innspillingen som ble med på “Friendship”, noe som gjør at det ikke henger så bra sammen. Bonus-CDen med den tidligere versjonen av “Friendship” er dermed mer sammensveist mot slutten, selv om den er langt mindre gjennomarbeidet og av og til flyter litt vel mye ut der den senere innspillingen er mer stramt satt sammen. Det har likevel sin sjarm også med de mer improviserte delene vi får på bonus-versjonen av “Friendship”, som kanskje er litt mer løssluppen og avslappet.
Kort oppsummert holder plata “Friendship” meget høyt nivå, og at et norsk band så tidlig som i 1970/1971 holdt på med så avansert musikk som dette er det bare til å ta av seg hatten for. At dette er tidenes beste norske rockeplate er ikke noen totalt urimelig påstand. I tillegg til det lille småtteriet jeg har påpekt som trekker ned med selve musikken, er det imidlertid et par ting som trekker ned med denne “De Luxe”-utgaven. Det er flott at vi får med et hefte med en tekst om bandets historie (skulle denne kanskje vært skrevet på engelsk i stedet for norsk i tilfelle noen fra utlandet kan være interessert i musikken?), men denne kunne godt vært korekturlest litt bedre. Gjentatte ganger kommer samme ord to ganger etter hverandre. Og hadde det ikke vært greit om også tekstene til låtene hadde stått på trykk? Det hadde det vært plass til. Den mest irriterende feilen er likevel at det i ryggen ikke står skrevet verken navnet på bandet eller navnet på plata. Det står skrevet “Universal Music” og et nummer, men ikke noe mer. Det tar seg ikke så bra ut i hylla sammen med alle de andre CDene. Noen amatørmessige feil rundt selve denne De Luxe-utgivelsen altså, men musikken har jeg ikke mye å utsette på. Ni Tommy-tomler opp!
