Følgende tekst sto opprinnelig på trykk i Scandinavian True Blue (STB) - nr. 86 (februar 2009):
«Hvor var du 1. september 2008?» ble det spurt et sted i forrige nummer av STB, som et alternativ til spørsmålet om Brå og staven. For å svare på det siste først; da Oddvar Brå brakk staven fantes jeg foreløpig ikke, og gikk dermed glipp av den sagnomsuste begivenheten (i den grad en regner det som en stor begivenhet at noen brekker en skistav). Den 1. september 2008 derimot, dagen som snudde opp ned på Manchester City Football Club og plutselig gjorde klubben til verdens rikeste takket være den snille Sheikh Mansour Bin Zayed Al Nahyan og hans Abu Dhabi United Group Investment and Development Limited (jeg har kopiert og limt inn disse navnene fra nettet siden jeg nok aldri kommer til gjøre noen særlig innsats for å lære meg det utenat), fantes jeg i høyeste grad. Og hvor var jeg da? Jo, selvsagt i… St. Petersburg. Langt borte fra der de dramatiske hendelsene fant sted, og med liten mulighet til å sitte med en nettleser og trykke på «oppdater» hvert andre minutt, noe jeg er sikker på at mange City-fans rundt omkring gjorde akkurat denne dagen. Og hadde jeg vært hjemme hadde jeg nok gjort det jeg også, men det var jeg altså ikke. Jeg befant meg heller i Russland, på det som var første dag av min og to kameraters tre og en halv måned lange backpacker-reise gjennom Asia (ja, jeg vet at St. Petersburg ikke ligger i Asia), der Russland, Japan, Sør-Korea, Hong Kong, Singapore, Malaysia og Thailand var planlagt reiserute. Jeg visste dermed lite om de hendelsene som skjedde i Manchester, og ante for eksempel ikke at vi (altså City) nok en gang var i ferd med å bli solgt. Stor var derfor overraskelsen da det på mobilen til han av de to jeg reiste med som er United-supporter plutselig tikket inn at Dimitar Berbatov ikke skulle gå til United allikevel, og heller hadde blitt kjøpt av City. Ingen av oss kunne helt tro at det var sant, og trodde kanskje den som hadde sendt det hadde ment det som en spøk eller at han hadde misforstått noe. For det var vel ikke mulig at City kunne gi United og Sur Alex Ferguson en sånn nesestyver? Og selvsagt ikke. Berbatov gikk til United likevel og alt var som det skulle være… Eller? Jeg hadde fått melding hjemmefra om at City var blitt solgt til et arabisk selskap og at Corluka var blitt solgt til Tottenham, noe som vel lå litt i kortene da Zabaleta ble hentet inn, men likevel ganske skuffende. Nyheten om at City var blitt solgt til et arabisk selskap visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle forholde meg til, siden jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvor rike araberne faktisk var. Neste dag (altså 2. september) tikket det inn nok en melding til meg mens vi på formiddagen vandret rundt i St. Petersburgs gater. Jeg siterer: «Har du fått med deg at City kjøpte Robinho fra real m. 320 mill. (ny rekord i England). Hughes er overlykkelig.» Nå er det riktignok lenge siden noe som helst med City sluttet å overraske meg, men dette var absolutt på grensen. Siden det var min egen far, som er City-supporter, som sendte, kunne det heller ikke være noen spøk. Ikke lenge etterpå befant vi oss på en nettkafé der både dette og all den andre dramatikken ble avslørt. Og så ble jeg jo også klar over at vi plutselig var blitt verdens rikeste klubb. Jeg må nok si at en del av tankene mine ikke befant seg i St. Petersburg resten av den dagen, men i Manchester.
Det var begynnelsen på høstoppholdet mitt i Asia, som selvsagt ikke først og fremst handlet om City. City er likevel en viktig del av livet mitt, og uansett hvilken verdensdel jeg reiser til vil jeg nok aldri klare å reise fra City. Denne artikkelen har jeg derfor tenkt å la handle om en City-supporters «nær-City-opplevelser» på reise tusenvis av mil borte fra klubben han elsker.
Mitt neste møte med City skjedde noen dager senere i Moskva. Det var sent på kvelden og siden alle var sultne bestemte vi oss for å få oss noe å spise på en restaurant som jeg tror gikk under navnet William Bell. Da menyene kom på bordet brukte jeg ikke lang tid på å bestemme meg for hva jeg ville ha: en «Manchester City» takk! Og for å sitere menyen (som jeg knipset et bilde av) så var ikke «Manchester City» lenger en fotballklubb, men en «Sandwich of grilled pork filled with baked pepper, fresh tomato, salad and mayonnaise, served with french fries and ketchup.» Smakfull nok, selv om det kanskje ikke var så mye med denne sandwichen som minnet meg om mitt City. Jeg bør vel for ordens skyld nevne at det i menyen også var oppført en «Manchester United»-sandwich, som var rimelig identisk med City-sandwichen, bortsett fra at den inneholdt biffkjøtt i stedet for svinekjøtt. Men City var oppført først!
På kvelden 13. september ankom vi Vladivostok, helt øst i Russland, etter å ha oppholdt oss sju dager på en liten togkupé på den transsibirske jernbanen. På grunn av landskamper hadde City fortsatt ikke spilt noen kamper etter at turen begynte, men det var det slutt på nå. Samme dag var det duket for hjemmekamp mot Chelsea og debut for både Robinho og Zabaleta. Jeg hadde vel ikke noe særlig mindre lyst til å se denne kampen enn det jeg vanligvis har til å se City. Jeg hadde på forhånd likevel små forhåpninger til å få sett kampen, siden jeg for det første ikke hadde noen peiling på om det i det hele tatt var mulig å se engelsk fotball på et så fjernt sted som Vladivostok, og for det andre at kampen også begynte klokka halv fire på natta (dvs. ti timer forskjell i forhold til England) og alt ville være stengt. Utrolig nok viste ingen av disse grunnene seg å bli noe problem. Hotellet vårt i byen hadde Star Sports, som viser engelsk Premier League i en rekke asiatiske land. Dermed ble det til at jeg den natta ble liggende våken på et mørkt hotellrom i Vladivostok, kun med kveldssola i Manchester til å lyse opp fra TVen og lyden fra City-fansen på tribunen på middels lavt nivå, siden de to kameratene mine som lå i samme rom ganske fort sovnet fra hele kampen. De fikk med seg at Robinho skapte furore ved å score i sin debut etter bare 13 minutter, riktignok på et litt heldig frispark som forandret retning, og at jeg da jublet vilt i senga mi der jeg satt, og de fikk sikkert også med seg at Chelsea utlignet til 1-1 rett etterpå etter en corner. At Chelsea etter hvert både tok ledelsen og gikk opp i 3-1 fikk de imidlertid ikke med seg. Men det gjorde jeg der jeg satt og fulgte med, mer og mer bedrøvet, mens klokka tikket mot en ny morgen.
Historien gjentok seg lørdagen etter, i alle fall der jeg befant meg. På grunn av at ferjene fra Vladivostok til Japan kun gikk én gang i uka var vi blitt tvunget til å være lenger enn planlagt i den russiske østkystbyen, og da Star Sports også denne lørdagen hadde satt opp City på sendeskjemaet sitt, hjemme mot Portsmouth, betydde det en ny natt på hotellrommet med lyset av, men nå med hakket mer opphissende underholdning på TVen enn forrige helg. Som alle vet gjentok historien seg nemlig definitivt ikke i Manchester denne lørdagen, da Porsmouth ble nedsablet med 6-0, og en av mange gode City-opplevelser for meg var et faktum. Når det går som verst er det lett å glemme at City en sjelden gang også imponerer og da bringer glede inn i tusenvis av City-hjerter rundt om kring i verden, og denne dagen i september også til Vladivostok i Russland. Og så smaker det jo så mye bedre når det skjer så sjelden. Eller?
Helga etter dette igjen (nå i slutten av september) befant jeg meg på et hostell/gjestehus i Tokyo i Japan, og var da ikke like heldig med hensyn TV-kanalenes utvelgelse av kamper. Den japanske TV-kanalen med rettighetene til Premier League valgte å ikke sende kampen Wigan-City, kanskje ikke så merkelig med tanke på at verken Wigan eller City nok har så veldig mange supportere i Japan. En engelskmann med en laptop og mulighet til å streame kampen over nett trådde imidlertid hjelpende til, og dermed fikk jeg sett også denne kampen – midt imellom en gjeng med briter og amerikanere som satt og drakk, skravlet og hoiet, og nok ikke var så opptatt av det samme som jeg var. En del av britene var riktignok veldig interessert i fotball, og jeg måtte tåle å få slengt en del kommentarer mot meg en del ganger, av typen «how can City be the richest club in the world and still play like shit?» At Wigan både fikk tidenes billigste/mest feilaktige straffe, samt at Dunne ble snytt for en soleklar straffe for oss, fikk de ikke med seg.
Neste City-kamp var ikke mange dagene etterpå, da AC Omonia gjestet Manchester for UEFA-cup-kamp i begynnelsen av oktober. Vi var nå forflyttet oss til Kyoto, og siden denne kampen var kveldskamp i Manchester, betydde det ekstra sen kampstart i Japan (kvart på fire på natta). For å kunne være noenlunde opplagt dagen etterpå bestemte jeg meg for å sove et par timer før City-kampen begynte, men litt over tre våknet jeg og selv om jeg nok har følt meg klarere til kamp tidligere, var det ingen bønn. Etter å ha kledd på meg og fått listet meg ut fra sovesalen på gjestehuset, bar det ned til datamaskinen i første etasje for å finne en god stream jeg kunne få sett kampen på. Der satt jeg altså helt det var blitt lyst (det blir ekstremt tidlig lyst i Japan, siden de ikke har sommertid) og gnidde meg i øynene mens Elano og Wright-Phillips ordnet 2-1 seier på en til tider hakkete stream-overføring. På morgenkvisten dukket det opp en eldre dame som lurte på hvem det var som spilte. Jeg fortalte at det var Manchester City (siden jeg ikke er av typen som liker å lyge om sånt). En av kameratene mine (han som ikke holder med United), satt samtidig i et annet rom lenger oppe i bygningen og fulgte med på Brann i UEFA-cupen. Han fikk besøk av samme dame som kunne fortelle han at det nede i første etasje også satt en og så på fotball… nemlig Manchester United.
Kampen mot Liverpool noen dager senere ble sett på en enda dårligere stream-overføring på et gjestehus i Hiroshima. Da kampen var i full gang hadde jeg ikke klart å få inn noe bilde, og i min frustrasjon bestemte jeg meg til slutt for å betale for å se kampen gjennom tjenesten Liveonlinefooty, og til og med bryte nettverksreglene for maskinene siden en da er nødt til å laste ned et program for å se. Jeg fikk sett en god del av kampen, men også etter dette datt bildet ofte ut og jeg gikk for eksempel glipp av gigantsjansen til Robinho i 2. omgang da han presterte å sette ballen over på blank goal. Kanonscoringen til Garrido fikk jeg imidlertid med meg. Vennene mine forlot meg og gikk for å legge seg da 1. omgang var slutt og City leder 2-0 og alt bare så ut til å være fryd og gammen. Det var det selvfølgelig ikke. Aldri kommer alt i City bare til å være fryd og gammen. Neste morgen måtte jeg fortelle at City hadde tapt 2-3.
En ny runde med landskamper fulgte og da City 20. oktober spilte bortekamp mot Newcastle, var vi forflyttet oss til Hong Kong, etter også å ha gjort oss ferdig med Sør-Korea. Ingen tvil om at det var United som var de store der. Ji-Sung Park var å se overalt (i alle fall nesten) på reklameplakater osv, og da han kameraten min som er United-supporter gikk rundt i United-drakt den dagen vi var i fornøyelsespark i Seoul, ble vi til stadighet stoppet av elleville koreanske skoleungdommer som ville snakke med han. De holdt nemlig med United alle sammen. I mitt stille sinn fantaserte jeg om at den egentlige grunnen til at de ville snakke med han var fordi de faktisk trodde han spilte på laget. Det var likevel ikke før i Hong Kong at jeg virkelig begynte å legge merke til mennesker som gikk rundt i gatene i drakt fra en engelsk fotballklubb. Det var riktignok ikke det helt store utvalget – en del med United, noen få med Arsenal og Liverpool, men aller flest med Chelsea. Og selvsagt ingen med City. På markedene der en kunne skaffe seg falske drakter var det riktignok et litt større utvalg, og jeg kjøpte meg en drakt (samt shorts) med Robinho bak på. Kanskje ikke nødvendigvis for at Robinho allerede hadde rukket å bli min store City-helt, men fordi han var eneste valgmulighet. Drakter med «Dunne» eller «Ireland» var ikke mulig å oppdrive.
Og så var det kampen mot Newcastle da. Vi hadde tidligere vært på en britisk pub (i et område som ellers kunne tilby ulike ting som ikke hadde noe med fotball å gjøre – Wan Chai-distriktet, Hong Kongs red-light-district) og sett landskamp med Norge, så der visste jeg at det var mulig å få sett fotball. Puben gikk under navnet Old China Hand, og var et koselig sted med tradisjonell britisk atmosfære. Riktignok ikke helt i nærheten av der vi holdt til, men ikke noe byens metrosystem ikke kunne ordne. Og så jobbet jo Uwe Rösler der! Vel, kanskje ikke helt den ekte Uwe Rösler, men i alle fall en engelskmann som var som snytt ut av nesa på vår tyske venn. (Og det mener jeg! En mann som ligner så mye på Uwe Rösler uten å være Uwe Rösler, kommer jeg nok aldri til se igjen…) Så der bestemte jeg meg for å reise etter at vi hadde kommet tilbake fra en dagsutflukt til Macau. Vennene mine heller ville hjem og legge seg og jeg var dermed overlatt til meg selv. Det hadde vært en hard dag, men for min del ventet også en hard natt, og siden dette var en mandagskamp med sent starttidspunkt i England (og enda senere i Hong Kong, dvs. tre på natta) og metroen stengte klokka ett, var jeg tvunget til å ankomme tidlig. Etter litt hvileløs vandring rundt i området mens jeg prøvde å få tida til å gå (og samtidig prøvde å oppnå minst mulig kontakt med alle de lettkledde damene som ville ha meg inn på de snuskete barene sine – jeg var jo tross alt der for noe mye viktigere enn «kvinnfolk») satte jeg meg etter hvert ned på en lite befolket Old China Hand, bestilte meg en del cidere og surfet litt på nett. Rösler & co får ha meg unnskyldt for at jeg satt ganske mye lenger enn de tillatte 15 minuttene pr. kunde på nett, men jeg hadde tross alt ikke så mye annet å finne på mens jeg ventet. Endelig begynte det å nærme seg kamp, og trivelige Rösler hadde selvsagt ikke noe imot både å sette på City på pubens største skjerm/lerret, samt å sette volumet på full guffe, til tross for at jeg tilsynelatende var den eneste som var interessert i kampen. Han hadde bare en liten advarsel – hvis det ikke plutselig kom mange folk ville de stenge klokka fire, altså før andre omgang. Greit nok – jeg skulle nok alltids finne et annet sted i nærheten og se andre omgang. Og som de fleste husker startet det hele så bra. Jeg var akkurat på vei tilbake fra en snartur på toalettet da jeg på lerretet så at Robinho plutselig hadde en hel banehalvdel for seg selv og var på vei alene gjennom. Og at han så ble tatt… Kunne det virkelig være sant?? Det hadde bare gått 12 minutter, vi hadde fått straffespark og Newcastle hadde fått en spiller utvist! Vi skulle spille elleve mot ti nesten hele kampen og hadde til og med fått straffespark!?! (Selv om jeg kanskje ikke tenkte nøyaktig disse tankene, kan det ha vært noe tilsvarende.) Da Robinho satt straffen i mål, følte jeg meg sikker på at denne gangen – denne gangen, måtte det gå veien. Det skulle jeg selvsagt aldri ha tenkt. City klarer alltid å rote det til, og det på de aller mest merkelige måter. Utligningsmålet til Ameobi rett før pause der ballen bestemte seg for å sprette ukontrollert via Citys forsvarere et uvisst antall ganger og selvsagt lande rett i beina på en motspiller, er bare så typisk City som det er mulig å få det. Å gå til pause med 1-1 var en skuffelse, men jeg hadde selvsagt håp om at dette skulle vi likevel klare (dum som jeg var, og til stadighet er). Siden Old China Hand stengte, ble jeg henvist til The Bridge på andre sida av gata, som riktignok viste fotball, men uten lyd, siden det ikke egentlig var noen fotballpub, men en nattklubb (der det var natt 24 timer i døgnet) og discotek. Jeg var likevel storfornøyd med å få med meg resten av kampen, men fant selvsagt fort ut at jeg like godt kunne ha reist hjem og lagt meg jeg også, i stedet for å kaste bort en hel natt på å se City dumme seg ut. Midtveis ut i omgangen kom selvsagt nok et typisk baklengsmål for City (Dunne som klinket ballen i eget mål), og Newcastle hadde snudd det hele fra 0-1 til 2-1 med ti mann. Etter det hadde jeg ingen forhåpninger (ok, jeg satt vel kanskje fortsatt og håpet på utligning, dum optimist som jeg er), og gleden var derfor enorm da Stephen Ireland satte ballen i mål rett før slutt og utlignet til 2-2. De lo godt de filipinske horene inne på klubben da jeg plutselig reiste meg opp og begynte å juble vilt. Som sagt så jeg andre omgang uten lyd, og feiringen min kom nok litt uventet. Hadde Ireland scoret enda en gang på den sjansen han fikk rett etterpå hadde natta vært reddet, men med bare 2-2 i en kamp der vi spilte mot ti mann hele kampen og forærte Newcastle begge målene, var jeg nok en del mer misfornøyd enn fornøyd da jeg gikk ut fra The Brigde og begynte å bevege meg tilbake til metroen (hadde jeg bare visst hvordan det ville gå mot Stoke med ti mann mye senere…). Siden klokka fortsatt bare var fem og metroen ikke åpnet før seks, ble jeg sittende en times tid i ei trapp for å vente. Litt før sju på morgenen var jeg tilbake på gjestehuset, klar for å legge meg, litt brisen, litt skuffet og ganske trøtt. På veien hjem fant jeg selvsagt et sted rett i nærheten av der vi bodde jeg heller kunne sett kampen..
Neste søndag var vi etter noen dager i Singapore kommet oss til Kuala Lumpur i Malaysia, men 3-0-seieren over Stoke fikk jeg aldri sett. Den irske puben Finnegan’s (selvsagt finnes det irske puber også i Kuala Lumpur) reklamerte på et skilt utenfor at de viste City-Stoke (i tillegg til en rekke andre kamper), og da trodde jeg selvsagt alt var helt i orden. De hadde jo tross alt minst ti-tolv ulike skjermer å vise på. Men da klokka begynte å nærme seg ti på kvelden og kampen skulle begynne, var det fortsatt en halvtime igjen av kampen mellom Chelsea og Liverpool. Jeg prøvde gjentatte ganger å få dem til å sette på City-Stoke på i alle fall én av skjermene, men fikk da til svar at det kunne de ikke gjøre siden det var så mange som så på Chelsea-Liverpool og som ville bli så veldig sinte hvis de tok bort fra den kampen. Det skjønte jeg selvsagt, men kunne de ikke i alle fall ha vist City på én av de ti-tolv skjermene? Da kampen i London endelig var ferdig skiftet personalet endelig kanal og satt da på… Tottenham-Bolton. Det viste seg nemlig at de slett ikke hadde mulighet til å vise alle de Premier League-kampene de reklamerte for, og egentlig bare hadde to ulike sportskanaler de kunne vise fra. Nedtur, selv om det ikke var noe å si på resultatet i Manchester. Moralen? Ikke stol på reklameskilt på irske puber i Malaysia!
Så var det duket for midtukeoppgjør borte mot Middlesbrough, en kamp jeg kun fikk sett små glimt av via stream. Det lille jeg fikk sett på nettet inkluderte to gedigne målsjanser til City i begynnelsen av 2. omgang, men som vi selvsagt ikke fikk mål på. 2-0-tap og takk og god natt! (bokstavelig talt, siden det var langt på natt).
Vi forflyttet oss så fra Kuala Lumpur til øya Penang, på vestkysten en del lenger nord i Malaysia, der vi hadde booket oss inn i landsbyen Batu Ferringhi. Og det var på en utendørsbar på stranda her jeg fikk den tvilsomme gleden av å overvære Bolton-City, der Richard Dunne til slutt kronet en typisk City-dag med nok et selvmål rett før slutt og sikret Bolton 2-0 seier. Også her hadde jeg samme problem som i Hong Kong, nemlig at baren stengte før andre omgang skulle begynne. Men selv om sprinklene ble trukket for i selve baren ble kampen stående på mens bartenderne gikk rundt og ryddet, og dermed kunne jeg sitte der, nok en gang skuffet og misfornøyd, og skimte mellom hullene i sprinklene at City nok en gang gjorde alt annet enn å imponere.
Nok et eksempel på hva verden synes om City fikk jeg noen dager senere på ei strand på ei ny malaysisk øy, Langkawi – som ligger helt nord på vestkysten. Stolt som jeg er av City var jeg selvsagt ikledd min nykjøpte Robinho-drakt da vi ankom stranda den dagen, men den måtte fort av og vaskes da en forbiflygende fugl plutselig fant det for godt å rett og slett… drite på meg. Er det rart det går som det går med City når til og med fuglene er imot oss? For øvrig vil jeg si at Langkawi var et trivelig sted. Da vi ankom hadde jeg også på meg en City-drakt, og noe av det første jeg fikk høre fra en tilfeldig person da var «Hey! Man City! They lost last night against Bolton!» Jo takk, det visste jeg. UEFA-cupkampen mot Twente (3-2) fikk jeg sett på en tilnærmet perfekt stream-overføring noen dager senere i et relativt eksotisk utemiljø med en haug med firfisler krypende rundt på gjestehuset vårt. At kanskje ikke alle høyere makter er mot oss (eller av og til bare glemmer seg) fikk vi bevist da en Twente-spiller på mystisk vis greide å sette ballen himmelhøyt over mål rett før slutt. Men hva mer skjedde på Langkawi, spør du kanskje? Jo, jeg snakket blant annet litt med en irsk dame som var veldig interessert i fotball. Stephen Ireland likte hun veldig godt, mens Richard Dunne hadde hun ikke sansen for. På gjestehuset bodde det også en nord-ire som var Tottenham-fan, noe som jo passet fint siden det under oppholdet der også skulle være TV-kamp mellom nettopp City og Tottenham. Det endte med en mer hyggelig opplevelse for han enn for meg. Nok en god start ble snudd til det grufulle for Citys del, og som vanlig når det går galt må Richard Dunne ta på seg mye av skylda. Hva han tenkte på ved Tottenhams utligningsmål er det vel bare han selv som vet. Jeg må vel si jeg skjønner hvorfor hun fra Irland ikke likte han noe særlig, selv om jeg personlig alltid vil se på Dunne som en stor spiller med tanke på det han har utrettet i City gjennom mange år.
Etter å ha gjort oss ferdige med Malaysia ble Thailand siste land på reisen. I gatene i Patong på Phuket var det, som alle som har vært der selvsagt vet, helt umulig for meg å gå rundt i City-drakt uten samtidig å tiltrekke meg oppmerksomheten fra hundrevis av gateselgere som med ett syntes det var veldig interessant å snakke om City. En liten avveksling fra de vanlige «Norsk? Svenska?» var det jo. Av den litt mer komiske sorten var en som trodde jeg var britisk og raskt fulgte opp med «How’s the pound doing?» Gateselgerne fikk imidlertid sitt av meg (jeg tenker da på penger), og jeg endte opp med å kjøpe totalt fire nye City-drakter i Thailand – en ny lyseblå med Robinho (selvsagt med en helt annen blåfarge enn den første jeg kjøpte i Hong Kong, i god, tradisjonell piratkopiert stil), den rød-og-svart-stripete andredrakta (som riktignok var helt svart bak på byggen, noe den ikke skal være), den oransje tredjedrakta (her hadde de faktisk i tillegg til Robinho allerede klart en drakt med «Jo» trykket bakpå – jeg valgte heller en uten navn og nummer) og til slutt en lilla (?) bortedrakt fra i forrige sesong. Det er vel bare det å si at en ikke akkurat får prima vare hvis en bestemmer seg for å kjøpe falske drakter fra gateselgere i Thailand, men prisen er det ikke så mye å si på (hvis en lur og pruter seg ned til en tredjedel av det en først får oppgitt at det koster). Spesielt etisk er det kanskje ikke å kjøpe falske merkevarer, men det gir i alle fall en god del penger til en del thailendere som sikkert trenger det. Og med tanke på City så har jeg for tida ikke egentlig så dårlig samvittighet for å ha kjøpt falske drakter, så godt skodd som vi er med penger akkurat nå. Men for ordens skyld: Jeg kjøper selvsagt også ekte City-drakter. Jeg ville likevel aldri kunnet finne på å kjøpte fire ekte City-drakter samtidig, rett og slett fordi det ville blitt altfor dyrt. I Thailand koster derimot fire City-drakter ikke så mye mer enn et kneip… (okey da, kanskje litt mer). At Thailand var et land der det flommet over av ulovlige varer fikk vi for øvrig erfare enda bedre i Bangkok der det både var hele kjøpesentre med bare piratkopierte varer, for eksempel DVDer, programvare og spill, mens en ute i gatene helt åpenlyst kunne kjøpe seg for eksempel skandinaviske førerkort eller eksamenspapirer fra valgfritt universitet i verden…
Tilbake til City. Neste kamp var bortekamp mot Hull, en kamp som var satt opp som ettermiddagskamp på søndagen (den 16. november) og dermed TV-kamp, også i Thailand hvor det riktignok ikke var ettermiddag, men sen kveld. På et turiststed som Patong/Phuket er det selvsagt ikke noe problem å få se det en måtte ønske av engelsk fotball, og kanalen True Sport sender også flere Premier League-kamper samtidig. Jeg tok derfor min innleide moped og kjørte i duskregnet fra hotellet vårt og inn i sentrum for å finne en plass å se kampen. Det viste seg ikke å være noe problem, og kampen ble sett på storskjerm, til tross for at det bare så ut til å være jeg og en engelsk Hull-supporter som så ut til å være interessert. En del andre var der kanskje for ikke å bli våt, for utenfor høljregnet det noe helt vannvittig. Men så var det kampen da… Forhåpentligvis kommer ikke Ben Haim til å spille så mye mer for oss. Men at han en gang kommer til å score mot oss, er jeg like sikker på som jeg var før denne kampen på at Geovanni kom til å score for Hull. Og det gjorde han selvsagt. Hull-supporteren som tidligere i kampen hadde gitt meg noen små nikk etter hvert som det ble mål var nå blitt mer opptatt av ei thai-jente som hadde satt seg ved siden av han, mens jeg selvsagt satt der og (som vanlig) håpet at «kanskje kan vi få et mål til! Kanskje er det ikke for sent!» Og liksom bare for å irritere kom selvsagt Darius Vassell alene med keeper på overtid, bare for å sende en puslete… pasning rett inn til han. Utenfor fikk jeg selvsagt ikke start på mopeden i høljregnet da jeg skulle tilbake til hotellet, og måtte la den stå igjen mens jeg subbet hjemover, våt som en druknet katt.
Men, som tidligere nevnt, City klarer en sjelden gang også å overraske og glede. 3-0 over Arsenal var kanskje et like stort høydepunkt som 6-0 over Portsmouth, selv om vennene mine var veldig enige om både at Daniel Sturridge filmet seg til straffe og at Arsenal skulle fått godkjent «målet» da de sparket ballen ut av nevene på Joe Heart. 2-0 over Schalke så jeg alene via Internett, sånn at de heldigvis ikke fikk muligheten til å komme med slike kommentarer da. Tapet for United 30. november ble jeg imidlertid «tvunget» til å se sammen med både kameraten min som er United-fan, og en haug med andre United-supportere. Heldigvis var det også en god del engelske City-supportere til stede på klubben i Pattaya der vi så kampen – som ganske sikkert hadde det største lerretet jeg noen gang kommer til å se en fotballkamp på. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at bildet var like stort som i en middels stor kinosal. Før jeg begynner på kampen… la meg ta noen generelle betraktninger om United-fans først. Hva er det med dem som gjør at de aldri tåler å få en eneste dommeravgjørelse mot seg? Er det manageren deres, «Sir» SuperSur Alex Ferguson, som har lært dem til å bli sånn? Jeg må si at jeg beundret både Stuart Pearce og Svennis for deres manglende vilje til å kritisere dommere etter kamp, noe Mark Hughes ikke har vært like flink til å følge opp. Kanskje er det likevel sånne som Ferguson som viser seg å være de smarteste siden jeg faktisk tror at dommerne til en viss grad lar seg påvirke av presset fra rasende skotter på sidelinja. Og når både spillere og supportere er opplært i samme ånd, er det kanskje ikke så rart at sånne som Christiano Ronaldo får slippe unna med omtrent hva de vil. Da jeg etter å ha holdt munn en hel omgang og ikke komt med en eneste kritisk kommentar til verken dommer eller United forsiktig prøvde meg på at jeg synes det skal være gult kort for å klappe dommeren hånlig opp i ansiktet, fikk jeg som ventet en voldsom skyllebøtte fra United-vennen min som hadde sittet gjennom hele kampen og klaget på hver eneste lille ting som gikk mot United. Han fikk støtte også fra tredjemann – han var visst «en større mann enn meg». Kanskje ikke så uventet det heller, med tanke på at alle av en eller annen grunn plutselig har bestemt seg for å hate City nå. (Også skuffende av dommer Howard Webb som tydeligvis ikke syntes det var så nøye å følge opp FAs store respekter-dommeren-kampanje. Selv om det virker litt utenkelig er det faktisk en del unggutter som har spillere som Ronaldo som forbilde (huff og huff), og som dermed lærer at sånn at det greit å oppføre seg.) Og så scoret selvsagt United etter hvert og vant det hele 1-0. Jeg måtte tåle å få servert United-feiring rett opp i trynet. Jeg følte meg smådårlig. Det hele endte med en lite vellykket bursdagsfeiring (!) for min del, men pytt sann… jeg får ta det igjen neste gang jeg blir 25.
Etter å ha overvært nok en UEFA-cupkamp via nett (0-0 mot Paris St. Germain), var vi forflyttet oss til Bangkok, der jeg 6. desember skulle se bortekamp mot Fulham, siste kamp før returen til Norge. Å finne et sted der det var mulig å se kampen med lyd var tydeligvis ikke så enkelt, men en tuk-tuk-sjåfør mente han visste om et bra sted. Stedet viste seg imidlertid ikke å være så bra likevel, siden stedet viste seg å være en restaurant med relativt dyre priser og ingen fotballyd. Siden kampen allerede var i gang var jeg likevel innstilt på å bli, men mine venner ville videre til en annen plass der det var billigere drikke. Motvillig fulgte jeg med. Det var vel spilt noe sånt som 20 minutter av kampen da vi endelig ankom det nye stedet tuk-tuk-sjåføren hadde planlagt for oss. Og jeg må si det var med relativt stort sjokk jeg kunne konstantere hvor det var han hadde kjørt oss – til en diger Manchester United-bar. Jeg følte meg litt skitten der jeg gikk opp trappene til United-baren for å se på City-kamp. Men kampen ble vist, riktignok uten lyd der også, men nå nektet jeg å flytte meg mer før kampen var ferdig sett! Og City hadde jo faktisk tatt ledelsen i mellomtida, så dette trengte jo faktisk ikke å bli så ille likevel? Jo, selvsagt. Det tok ikke lang tid etter at vi hadde satt oss ned før Fulham utlignet til 1-1. Og ble vennene mine fornøyd med de nye prisene? Nei, absolutt ikke. Prisene i United-baren var latterlige høye, og en liten boks med Pepsi kostet faktisk ti ganger mer enn i butikken. Øl var sikkert ikke noe billigere, men det sto jeg over. Selv ikke United-vennen min likte seg i United-baren, og da han skulle se United-kamp der senere på kvelden, ble han av United-kelnerne bedt om å trekke lengst bak i lokalet (forhåpentligvis kommer det aldri til å komme en setning igjen i STB som inneholder ordet «United» så mange ganger). De hadde riktignok på lyd da United spilte, men United-«supporterne» var lite entusiastiske, for å si det mildt. Nå skal det sies at denne «baren» var like mye en restaurant som en bar, men noe typisk fotballsted var det i alle fall ikke.
City-butikken som visstnok skal finnes i Bangkok ble det ikke til at vi besøkte. For jeg går ut fra den fortsatt finnes, selv om Shinawatra har solgt seg ut og er ettersøkt i Thailand? Butikken ble åpnet i mai i fjor i tårnet Shinawatra III, men nettsidene til tårnet avslører for øyeblikket bare at det finnes et kontor der som tilhører «Man City Marketing Co., Ltd.» Uansett – jeg tror egentlig ikke Shinawatras rolle i City har ført til noen enorm popularitet i det thailandske folk. Mens jeg så en god del mennesker i både Chelsea- og United-drakt i gatene, klarte jeg under hele oppholdet i Thailand bare å observere én person i City-drakt: en selger på et av kjøpesentrene i Bangkok med ulovlige piratvarer hadde på seg City-drakt med «Elano» bak på ryggen. Vanlige thailendere jeg snakket med var heller ikke overbegeistret for Shinawatra. I alle fall var de langt mindre begeistret enn det de i Russland var for lederen sin. Der kom det kontant at Putin var «good man.» Og nå har vel også for lengst Thailand-tsunamien som herjet i City en stund roet seg, og blitt erstattet med et skikkelig arabisk jordskjelv, sånn at det kanskje ikke er så mye ekstra støtte å hente i smilets land framover. Samtidig som de offisielle thailandske City-sidene er lagt ned, ser jeg nå at nettsidene til den thailandske supporterklubben for City bare fører til en død lenke. Forhåpentligvis er ikke klubben med de 60 medlemmene helt lagt ned.
Hvordan var det så å være City-supporter på reise i en fremmed verdensdel? Jeg må si jeg er overrasket over lett tilgang jeg hadde til å få sett kamper, og til tross for at jeg hele tida beveget meg lengre og lengre unna England og Manchester, følte jeg likevel hele tida «nær City» i form av å se kamper og følge med på nyheter. Det skal selvsagt Internett, samt det faktum at engelsk Premier League nå er så populært at det vises over hele jordkloden, selv midt på natta, ha mye av æren for. Bakdelen med å være City-supporter i Asia er jo som sagt at kampene begynner midt på natta i stedet for til litt mer behagelige tidspunkter midt på dagen, men for en backpacker-reiser som meg var i alle fall det ikke det noe problem jeg ikke var villig til å løse. Turen var jo på ingen måte noen fotballtur (selv om vi for eksempel fikk med oss en kamp i den russiske eliteserien mellom FC Lutsj-Energija Vladivostok og Lokomotiv Moskva), men som allerede sagt: å kutte ut City fra livet mitt er for meg et umulig alternativ, uansett hvor jeg er. Da blir det til at også fotball, og først og fremst City, havner med i sekken på reisen.
På trykk i Scandinavian True Blue (STB) - nr. 86 (februar 2009)
2. At denne mannen: Shaun Wright-Phillips, den kanskje beste spilleren City har hatt på mange år, etter tre år i fremmed land (egentlig bare litt sørover i samme land, nemlig i London) endelig er tilbake der han hører hjemme! Altså i Manchester, og i den lyseblå drakta!
