Tommy Kvarsvik

I vår skrev jeg masteroppgave om norsk skrekkfilm. I forbindelse med det arbeidet gikk jeg til anskaffelse av all norsk skrekkfilm som er laget og gikk ganske grundig gjennom disse. Siden jeg ikke skrev noen filmomtale av disse filmene her på bloggen, følger nå en kort (og veldig ugrundig) oppsummering av disse.

5 grøss (Norge, 2007) ble en stor flopp på kino (med 1000 besøkende) og er ikke utgitt på DVD. Sannsynligvis er det rett og slett konseptet med fem kortfilmer som er satt sammen til èn film som ikke har slått an. Dessuten er en del av filmene for lite tro mot grøssersjangeren, og er ikke så veldig grøsseraktige av seg. Tre Tommy-tomler opp!

Bread and Circus (Norge, 2003) har av enkelte blitt kalt for en splatter, og det er forsåvidt en del splatter-elementer i filmen. Men med splatter tenker en vanligvis at en befinner seg innenfor horror-sjangeren, og den sjangeren mener jeg ikke denne filmen hører inn under. I stedet får vi en ganske merkelig og surrealistisk greie, som jeg nok må se om igjen et par ganger til for å få litt mer ut av. Definitivt ikke filmen for dem som vil ha popcorn-underholdning. ? Tommy-tomler opp!

Fritt Vilt (Norge, 2006) er tidligere omtalt. (Sju Tommy-tomler opp)

Fritt Vilt II (Norge, 2008) holder ikke like godt nivå som den første Fritt Vilt-filmen, og er egentlig en ganske typisk oppfølger som forsøker å melke videre på en suksess. Det greide den da også, og i øyeblikket er Fritt Vilt III under produksjon. Fem Tommy-tomler opp!

Naboer (Norge, 2005) fikk 18-års aldersgrense, noe som ikke er daglig kost for en norsk film. Det er imidlertid mer enn sammenblandingen av vold og sex som gjør filmen spesiell og særegen i norsk målestokk. Den bitende, nervøse og klaustrofobiske stemningen, samt den psykologiske godt fortalte historien gjør filmen til noe helt utenom det vanlige. Ni Tommy-tomler opp!

Rovdyr (Norge, 2008) er tidligere omtalt. (Fire Tommy-tomler opp)

Varden (Norge, 2006) er omtrent så lavbudsjett som det går an - hvis jeg husker riktig, var det 12 000 kroner som ble brukt på å lage denne skrekkfilmen. Til å være amatørfilm er filmen likevel ganske proff, og det er ikke på det rent tekniske filmen faller gjennom. Skuespillerne er derimot ikke mye å rope hurra for, men man kan vel nesten ikke vente annet av en film der det er skuespillerne selv som også er filmcrew. Tre Tommy-tomler opp!

Villmark (Norge, 2003) var filmen som startet hele den norske bølgen av skrekkfilm på 2000-tallet. At filmen greide å bli en slik suksess henger nok sammen med flere ting, men den skumle historien og den særegne norske naturen er nok to viktige faktorer. En norsk filmklassiker! Åtte Tommy-tomler opp!

The War of the Worlds var opprinnelig en roman skrevet av H. G. Wells i 1898. Da Paramount Pictures på begynnelsen av 1950-tallet bestemte seg for å lage en filmversjon av romanen - som handler om at romvesener invaderer jordkloden, var det første gang at dette ble gjort. I 2005 kom det faktisk tre nye filmversjoner av Wells roman, men det er denne første versjonen fra 1953 som er klassikeren en først og fremst tenker på hvis en får stikkordene “The War of the Worlds” og “filmatisering”. For at denne filmen har hatt stor innflytelse på senere filmproduksjon er det liten tvil om. For det første var filmen med på å starte en ny bølge i den amerikanske filmproduksjonen der invasjon fra verdensrommet ble tema for en rekke skrekkfilmer. Science fiction på film hadde tidligere heller ikke vært noe særlig populært, men filmer som denne der science fiction og horror gikk hånd i hånd, ble raskt favoritter hos mange kinogjengere. Det førte til et stort antall lignende filmer der ondsinnede romvesener ønsket å overta verden og utslette menneskene, men få av disse holdt like høyt nivå som “The War of the Worlds”. At de færreste hadde like høyt budsjett som denne (2 millioner dollar), har selvsagt en viss sammenheng med det. Få andre filmer på denne tida, uansett sjanger, kunne skryte av også å være innspilt i farger. Filmen ble da også godt mottatt av datidas publikum og anmeldere, som var spesielt imponert over alle spesialeffektene. Tatt i betraktning at denne filmen er over 55 år gammel er da også spesialeffektene forbløffende bra og disse flygende apparatene som kommer ut av meteorittene ser faktisk ganske tøffe ut. Filmen vant også en Oscar for sine spesialeffekter.

Det er altså liten tvil om at filmen er profesjonelt laget, og jeg tviler heller ikke på at mange av datidas kinogjengerne syntes filmen var ganske skremmende. The New York Times skrev i sin anmeldelse av filmen: “It can’t be recommended for the weak-hearted, but to the many who delight in an occasional good scare, it’s sock entertainment of hackle-raising quality.” I dag er det nok ikke så veldig mange som lar seg skremme av denne filmen, men så lever vi også i en helt annen tid. Wells historie blir likevel ikke noe mindre god av den grunn, og den må også sies å ha tålt overføringen til filmmediet. Jeg skjønner likevel ikke helt vitsen med å legge inn et religiøst budskap i filmen (noe Wells originale roman ikke inneholdt). En fortellerstemme som sier at vi må takke Gud for at planeten ble reddet virker litt merkelig, i alle fall sett med dagens øyne. Det er heller ikke alle scenene i filmen jeg synes er like interessante og spennende, noe som også trekker litt ned. Alt i alt må “The World of the World” likevel sies å være et ytterst godt håndverk. Seks Tommy-tomler opp!

House of Wax er kanskje mest kjent for at Paris Hilton har en rolle i filmen, og en skal nok ikke se bort fra en del har sett filmen først og fremst på grunn av henne. En skal nok heller ikke se bort fra at en del på forhånd har dømt filmen nord og ned nettopp på grunn av at hun er med, noe jeg ikke hadde noen intensjon om å gjøre da jeg fra sengekanten fikk med meg denne 2005-filmen som nattfilm på TV. At jeg nevner at filmen er fra 2005 har et spesielt poeng, i og med at filmen delvis er en remake av en film med samme navn fra 1953 - som igjen delvis er en remake av en film fra 1933. Jeg har ikke sett noen av disse filmene, men det burde jeg kanskje få gjort en dag for å kunne sammenligne med denne siste versjonen. Uansett om en sammenligner med tidligere versjoner eller ikke - denne 2005-versjonen står godt på egne bein og er faktisk ikke en så verst horrorfilm, selv om betegnelsen pocorn-horror nok passer mye bedre enn kunst-horror.

Starten på filmen virker voldsom tradisjonell. Seks ungdommer er ute på roadtrip og skal etter hvert på en konsert. De overnatter i telt ute i naturen, men oppdager neste dag at viftereima i en av bilene deres har blitt ødelagt og at de ikke kan kjøre videre uten å skaffe seg ny. Heldigvis ligger det en liten landsby ikke langt ifra, og heldigvis dukker det opp en litt snodig figur som kan kjøre dem dit. I landsbyen ligger det også et voksmuseum… som utover i filmen får en viktig rolle.

En viktig rolle har derimot ikke Paris Hilton og kjæresten hennes. Jeg skjønner egentlig ikke helt hvilken rolle disse to har i forhold til historien, i og med at de etter hvert nesten forsvinner ut av handlingen. Hilton gir riktignok en sexy dans i bare undertøyet, sånn at de som ville se filmen på grunn av henne også fikk sitt. De som ikke liker Paris Hilton får riktignok sitt de også da de ikke lenge etterpå får “gleden” av å se henne bli drept av en av filmens “onde”. Jeg vil ikke røpe så veldig mye mer av handlingen, siden den tross alt er ganske spennende og filmen faktisk har en viss skummel stemning over seg, mye takket være landsbyen og det mystiske huset laget av voks. Jeg ble faktisk skremt et par ganger i filmen også, noe som absolutt ikke alltid skjer når jeg ser skrekkfilm. Den dramatiske sluttscenen er i denne filmen faktisk ikke så verst, men den aller siste scenen der vi skal bli klar over noe nytt, skremmende og revolusjonerende før filmen slutter (som det ofte er i skrekkfilmer), kan jeg ikke si at jeg helt skjønte her. Javel, den tredje broren lever fortsatt. Hva så?

For å oppsummere: Det er ingen grunn til ikke å se denne filmen selv om en misliker Paris Hilton. Filmen følger ganske slavisk skrekkfilmformelen, men holder likevel et bra nivå underholdningsmessig sett. Sju Tommy-tomler opp!

The Number 23 handler om hundefangeren Walter Sparrows som en dag får boka “The Number 23″ i bursdagspresang av kona. Boka handler om en privatdetektiv som etter hvert blir besatt av tallet 23. Tallet dukker opp alle mulige steder, direkte og indirekte. Det som skremmer Walter mest, er imidlertid at også han etter hvert begynner å oppleve det samme. I det hele tatt er det veldig mye med karakteren i boka som minner han om han selv…

Det er faktisk Jim Carrey som spiller rollen som Walter i denne psykologiske thrilleren, og han viser her at han kan mye mer enn bare komedie. Filmen har både en spennende historie og et interessant konsept, men klarer kanskje ikke helt å få ut sitt fulle potensiale. I motsetning til mange andre, er jeg imidlertid veldig fornøyd med slutten, som jeg føler forklarer hele filmen og setter alt i sammenheng. For før det må jeg si at jeg synes alle tilfellene av tallet 23 virker relativt tilfeldig og en del av det ganske søkt.

Likevel… La oss gjøre et lite eksperiment. La oss for eksempel ta fornavnet mitt: TOMMY. T er bokstav 20 i alfabetet, O er 15, M er 13, M er fortsatt 13, mens Y er 25. Okey, la oss slå sammen alle sifrene i hvert enkelt tall sånn at vi bare står igjen med ett enkelt siffer fra hver bokstav. 2+0=2, 1+5=6, 1+3=4, 1+3=4 og 2+5=7. Og hva får vi da hvis vi legger sammen alle sifrene? 2+6+4+4+7= 23! La oss gjøre det samme med etternavnet mitt: KVARSVIK. K er 11, V er 22, A er 1, R er 18, S er 19, V er 22, I er 9 og K er 11. 1+1=2, 2+2=4, 1=1, 1+8=9, 1+9=10 og siden vi bare vil ha ett siffer blir da 1+0=1, 2+2=4, 9=9, mens 1+1=2. Til sammen blir 2+4+1+9+1+4+9+2=32, altså 23 omvendt! Også tallet 32 er nevnt en del i filmen, og på slutten refereres det fra vers 23 i kapittel 32 i Bibelen: “Be sure that your sins will find you out.” Så dette må jo være en direkte beskjed fra Gud til meg? Eller?

(For de som leste min anmeldelse av tegneseriealbumet “Hærværk” for ikke så lenge siden: Jeg vil tro at Torgeir Trapnes sin historie er kraftig inspirert av denne filmen, selv om han brukte 37 i stedet for 23. Sluttscenen der en buss kommer mot hovedpersonen er jo omtrent en kopi fra denne filmen!)

Uansett. “The Number 23″ er en god film med et spennende konsept, enten en tror at det finnes mening i tall eller at det bare er humbug. 23 Tommy-tomler opp! Okey da.. Sju Tommy-tomler opp!

Alle skyter sånn av The Godfather (på norsk som Gudfaren) og den regnes vel som en klassiker av mange… kanskje de fleste. Ikke av meg. Jeg bestemte meg for å se den da den gikk på TV i går, sånn at jeg også var kjent med denne filmen som det refereres til støtt og stadig. Konklusjonen min må bli at jeg er veldig annerledes enn de fleste andre. Mafiafamiliene, mafialivene og mafiaoppgjørene med de tilhørende drapene av mafiamedlemmer og mafialedere og så videre og så videre… finner jeg veldig uinteressant. Hva i all verden er det som er så spennende med mafiafolk? Jeg følte at ingenting av det som foregikk angikk meg, og at filmen egentlig ikke hadde noe å fortelle, bortsett fra at verden er korrupt og fæl. Og trengte filmen å være så lang som tre timer? Det skjedde tross alt ikke så mye. Filmen er riktignok veldig godt laget og regissert, og får av meg derfor likevel Tre Tommy-tomler opp!