Tommy Kvarsvik

De fleste nordmenn som har interesse for tegneserier, kjenner sannsynligvis til Vent litt… av norske Jason (kunstnernavnet til John Arne Sæterøy). Det gjaldt selvsagt også meg, men av en eller annen uforståelig grunn har jeg lenge ventet (litt…) med å lese den. Dermed har jeg lenge gått glipp av noe verdifullt. Det er nemlig ikke uten grunn at akkurat Jason er den norske serieskaperen som har gjort størst suksess i utlandet, og det er ikke uten grunn at akkurat Vent litt… er den boka han slo gjennom med i for eksempel USA.

Jasons stil, både fortellermessig og tegnestilmessig, er ganske radikal annerledes enn alle andre ting jeg tidligere har lest. Streken kan settes i sammenheng med funny animal-tradisjonen, og det er menneskelige dyr som befinner seg i hovedrollene. Historien er imidlertid ikke en typisk funny animal-fortelling, og i grunnen føler jeg at ordet “beretning” passer bedre enn “fortelling” når jeg skal beskrive denne boka. Vi blir kjent med de to barndomsvennene Jon og Bjørn (eller blir vi egentlig det? Vi får i Jasons ordknappe stil ikke vite så mye om dem - uten at det gjør at vi ikke bryr oss om dem). Alt ser ut til å være fryd og gammen, før en dum beslutning plutselig forandrer livet til Jon… En gripende fortelling, fortalt på en særs enkel, direkte og utradisjonell måte. Det som skjer er egentlig uendelig trist, men det er også uendelig godt fortalt. Vent litt… tror jeg faktisk har et eller annet å si til alle mennesker på jorda, uansett hvor en befinner seg. Ti Tommy-tomler opp!

I 2005 førte Tegneserieforeningen i Bergens årlige seriekurs til albumet F for fantasy, noe tynnere enn forløperen “S for skekk” som jeg skrev om i forrige tegneserieanmeldelse. Dessverre synes jeg også kvaliteten er noe lavere, noe jeg er overbevist lengden på historiene må ta mesteparten av skylda for. Fantasy er nemlig en storslått sjanger der det er lange episke eventyr som skal fortelles… og da passer det veldig dårlig at en bare har 4-6 sider å gjøre det på. Knut Robert Knutsens fire sider lange “Ferskenblome” synes jeg det er vanskelig å få tak på. Ingebjørg Jensens “Perfekte gener” er det enklere å like, men Jensen har etter min mening igjen gjort det samme som hun gjorde i “S for skrekk” - nemlig laget en historie i en helt annen sjanger enn den det var meningen at hun skulle lage i. Jensen skriver da også selv i introen at “‘Her gjelder det å strekke ‘fantasy-sjangeren’, tenkte jeg”. Det har hun da også gjort, men etter min mening så mye at historien hennes har mer med science fiction å gjøre enn fantasy. Men jeg liker som sagt historien, som er en slags “Hva om Tyskland ikke hadde tapt krigen og Norge hadde vært nazistisk i dag?”

Toril Mjelva Saatvedts bidrag, “The Dragonsword”, er kanskje det bidraget jeg liker best av de som faktisk er fantasy. “Wizardo” av Gjert Hermansen og Simon Kverneng inneholder mye barnslig prumpehumor (”Men som min kloke far alltid sa: å tenke før man handler er som å tørke seg før man driter”) og platte vitser (”Skal jeg følge i min fars fotsopp?”), og virker som en relativt lite vellykket parodi på fantasysjangeren.

“Ulvetid - Kapittel 0: Flukten” av Arild Wærness og Anette Aga lider spesielt av ikke å ha flere sider å boltre seg på, og side to der det er massevis av tekst som forklarer serien synes jeg ikke er spesielt vellykket. At historien ikke har noen slutt gjør også at en sitter litt igjen som et spørsmålstegn. Elise Otterleis “Dilemma” virker som noe som kunne vært bra, men vi får ingen tid til å bli kjent med noen av figurene og det hele ebber ut i ingenting. Raymond Johansens “Hardboiled” kan jeg heller ikke si at jeg likte noe særlig, og jeg har faktisk litt vanskelig med å få med meg alt som skjer her. At det drysser egg ut av magen på en mann er ikke særlig appetittvekkende.

Jeg likte som sagt “S for skrekk” mye bedre enn “F for fantasy”, og føler at de fleste historiene i dette albumet var så korte at serieskaperne ikke fikk tid til å si noe som helst. Tre Tommy-tomler opp!

S for skrekk er en av flere serieantologier satt sammen av deltakere på Tegneserieforeningen i Bergens seriekurs, der temaet for 2004-kurset var skrekk. Dette har ført til en rekke tegneserier innen denne kategorien, og, som en kanskje kan forvente av serieskapere under trening og opplæring, er noen bidrag bedre enn andre. For å ta de formelle tingene først så er albumet (på rundt 70 sider og med softcover-innbinding) i A4-format, noe en del av seriene absolutt trengte for å bli presentert på en skikkelig måte. Det er imidlertid litt synd at det ikke ble lagt inn større marg inn mot midten, der sidene har blitt limfrest inn i ryggen. Det gjør at det i noen serier omtrent ikke blir mellomrom mellom de to sidene. Det er imidlertid positivt at hver serie innledes med en kort tekst av serieskaperen som har laget den. (I disse kunne godt redaktøren gått inn og rettet opp i litt skrivefeil.) Med unntak av én serieskaper som har laget tre énsidere (som har blitt spredt rundt i albumet), er alle historiene på mellom fire og seks sider. Noe særlig mer hadde kanskje vært umulig å få til med tanke på at så mange som ti ulike serieskapere her skulle få presentere seg, så at det ikke finnes lengre historier enn dette kan jeg vel ikke klage på.

Når det gjelder innholdet har jeg likevel funnet en del ting å sette fingeren på. Redaktør og kursansvarlig Raymond Johansens starter det hele med sitt bidrag, “Fathers day”, som er godt tegnet. Jeg liker de sterke kontrastene mellom svart og hvitt, som skaper en spesiell stemning. Selve hisorien får meg til å tenke på EC Comics skrekktegneserier på 1950-tallet, noe som sevsagt også forsterkes ved at Johansen har valgt å la teksten være på engelsk. Noe annet som knytter historien til den mer tradisjonelle formen for skrekk er denne tanken om at det gode skal seire og at skurken skal få sin straff til slutt. Det synes jeg imidlertid kler denne historien godt. Therese Eides bidrag, “Utburd”, har jeg også sansen for, først og fremst på grunn av den overraskende avslutningen. Skrekkhistorier lagt til 1200-tallet er ikke vanlig kost, og spesielt ikke historier som handler om kristningen av Norge. “Utburd” er imidlertid et godt eksempel på det ikke er noe veien for å legge skrekkhistorier til et sånt miljø.

Tommy André Grov sine tre “Top Hat”-énsidere, spredt rundt i albumet, er jeg derimot ikke sikker på om jeg vil kalle for skrekk i det hele tatt. Sidene har en karakteristisk stil, som både i form og innhold minner ganske mye om “Fubar Bundy” av Ida Eriksson som jeg skrev om i forrige anmeldelse. Morbid humor er dermed kanskje den beste måten å beskrive disse “Top Hat”-sidene på, som jeg for øvrig har sansen for og synes er ganske morsomme. Men så veldig skrekkelige er de altså ikke.

Toril Mjelva Saatvedt sitt bidrag, “Simon says”, har mange gode kvaliteter ved seg, og tegningene er heller ikke så verst. Det er imidlertid noe med størrelsen på de ulike menneskene i forhold til hverandre som av og til virker litt rart. Det gjør at det av og til er vanskelig å skille mellom voksne og barn. For eksempel kan vi på side 4 se at foreldrene til denne gutten som har sluttet å snakke etter at broren sin døde er omtrent like høye (faren er litt høyere enn mora). I siste bilde er han imidlertid plutselig blitt et helt hode høyere, og hun virker nesten som ei lita jente. Jeg er heller ikke helt sikker på om jeg liker at vi får vite tankene til denne gutten som ikke vil snakke mer og bare kommuniserer gjennom tegninger. Jeg ville faktisk kuttet alle disse tankeboblene helt ut. Og for å komme med en kommentar rundt slutten (hold dere for ørene, eller noe sånt, dere som ikke vil vite hvordan det ender - spoileralert, spoileralert!): Er det som skjer her at den schizofrene rektoren dreper gutten og får det til å se ut som om han har tatt selvmord? Jeg tolker det slik, men det er en smule vanskelig å tolke dette, først og fremst på grunn av at beina vi kan se henge ned fra vanntårnet ser ut til å tilhøre en mye større person enn rektoren. Og hvorfor kunne det i så tilfelle ikke heller blitt vist hva rektoren foretok seg? Det må dermed ha gått ganske mye tid mellom bilde 4 og 5 på siste side, men det gir ikke serien noe inntrykk av. I bilde 4 står gutten og tenker og i neste kan vi se beina hans dingle ned fra vanntårnet. Og en liten kommentar til: Hvorfor i all verden har ikke politiet klart å finne fram til dette stedet etter så lang tid? Det virker jo ikke som det er så langt borte… Som sagt, jeg liker veldig mye med denne serien, men jeg tror at noen små grep kunne vært med på å gjøre den enda bedre.

Ingebjørg Jensens “Skrekken under huden” har jeg imidlertid ikke like stor sans for. Historien virker først og fremst som en nostalgitrip tilbake til gamle dager da det var stort å se på pausefisker på TV, og har egentlig ikke så veldig mye med horror å gjøre. I det ene lille øyeblikket da det kan virke som det skal bli litt skummelt (i alle fall for gutten i serien), viser det seg i neste bilde at et mystisk lys bare var fra en forbikjøende bil. “Koselig nostalgi” er en mye bedre beskrivelse enn “skrekk” på akkurat denne historien. Neste historie, “Kvinne blir spist…” av en tegner som kaller seg for Charlie, er en litt mer eksperimentell greie (tegnet i mangastil). Selve tittelen avslører jo mye av handlingen, men jeg er litt usikker på om scenen der kvinnen blir kuttet opp skal tolkes bokstavelig eller symbolsk. Ikke så mye innhold egentlig i historien, men den er både fint tegnet og har et særegent uttrykk.

Jan Terje Bakken beskriver “Botanisten” som hans aller første tegneserie, og i så tilfelle bør han absolutt si seg fornøyd med resultatet. Måten denne personen vi møter uttrykker seg på passer fint inn med miljøet historien ser ut til å være lagt til, (i en by, (kanskje Bergen?) på 1800-tallet), men det er egentlig den bråe og overraskende avslutningen her som gjør mye av susen. Også Frode Haalands bidrag, “Inner demons”, holder bra nivå, og forteller en god historie. Det kunne kanskje vært gjort tydeligere hvem som er mor og datter i begynnelsen, noe jeg i alle fall hadde litt problemer med å tyde. Dette blir jo imidlertid klartgjort etter hvert.

Elise Otterleis “The price of beauty and knowledge”, likte jeg også, igjen takket være slutten. Mona Lisas merkelige blikk og posering øverst på siste side var kostelig bra! Avslutningen, Christian E. Wiigs “Klovnemord” er heller ikke så verst, selv om sidene framstår som en smule rotete. Spesielt tekstingen er litt skyld i dette, der bokstavene både kommer i ulik størrelse, samt at de ikke er skrevet på linjer. “Dette kommer til å bli gøyt” var også et lite irritasjonsmoment. Ellers er det nok en gang avslutningen som redder denne historien, som til å begynne med ser ut til å være voldsomt tradisjonell (en gjeng skal på hyttetur, og en av dem forteller om en morder på 1940-tallet som gikk under navnet “klovnen”.) Spesielt logisk er det som skjer imidlertid ikke. Kjenner ikke han som fortalte historien de andre fra før? Samtidig virker det som en enorm tilfeldighet at de han forteller historien til viser seg å… (les selv for å finne ut mer!)

Som denne gjennomgangen viser synes jeg det er mer bra enn dårlig i dette albumet, og enkelte av bidragene holder faktisk veldig godt nivå. Det skinner likevel litt gjennom at noen av serieskaperne her ikke føler seg helt komfortable i skrekksjangeren, noe som kanskje ikke var det beste utgangspunktet for et sånt album. En bør jo likevel selvsagt huske på hvilke omstendigheter disse seriene har blitt til under, og at de som har laget seriene først og fremst har gjort det for å lære. En del har også vist at de behersker både medium og sjanger. Seks Tommy-tomler opp!

Hærværk ble utgitt av fire serieskapere fra Steinkjer i fjor høst - Ida Eriksson, Torgeir Trapnes, Per Arne Kulstadvik og Arne Bye - som har gått sammen om å lage tegneserieforeningen Steinkjer Serieliga. Både foreningen og denne utgivelsen er gode tiltak, men jeg kunne nok gjerne ønsket meg litt høyere nivå rent innholdsmessig på denne antologien, der hver av serieskaperne har fått ti sider hver til å presentere seg.

Om vi begynner med Ida Erikssons bidrag, så finnes det absolutt mye bra å hente fram der, selv om jeg synes nivået er veldig ujevnt. Eriksson presenterer to to-sidere og seks én-sidere med “den mildt sagt morbide serien Fubar Bundy” (beskrivelse hentet fra presentasjonen på baksida av albumet), og av disse likte jeg klart best den aller første - “Flue i suppen”. Sluttpoenget er så meningsløst i forhold til resten av den “triste” historien om ei gammel flue som har mistet alle søsknene sine, at det faktisk blir veldig morsomt. En del av de andre Fubar Bundy-sidene synes jeg ikke er like morsomme eller interessante. Den enkle stilen med litt videreutviklede fyrstikkmenn passer serien godt, men til tider synes jeg det er litt vanskelig å få med seg handlingen. I “Familietrøbbel” skjer det veldig mye på en gang, og jeg måtte studere sida en del ganger for å finne ut av hvem som var mamma, hvem som var pappa og hvem som sa hva. De enkle tegningene med bare tre rundinger til hode (og av og til et par andre kruseduller) sier nemlig ikke så veldig mye om hvilket kjønn de forskjellige karakterene har. Men som sagt, det er mye ved serien jeg liker, men den blir noe ustabil kvalitetsmessig.

Neste mann ut er Torgeir Trapnes som har laget en ti sider lang fortelling om en mann som flere ganger blir utsatt for tallet 37, og som etter hvert havner i klammeri med en gruppe feminister. Jeg kan ikke si at jeg helt skjønner denne sammenkoblingen, og hele historien framtrer som relativt snodig. Tegningene til Trapnes er bra, men når albumet er så stort som A4 synes jeg faktisk Trapnes’ serie blir litt for stor enkelte steder. Det er ikke så mye som skjer i hver tegning, og når det på noen sider også bare er én eller to bilder, tror jeg faktisk denne (navnløse) historien hadde blitt bedre i et noe mindre format. Jeg hadde også problemer med å skjønne at det er trær vi ser nederst på side 7 av historien. For meg virket det nesten som sort røyk. For å avslutte med en positiv kommentar: Plakatene til feministene på side 7 var morsomme og fikk meg til å le: “Hitler var mann!” sier en plakat, mens en annen følger opp og sier “Ned med menn!”. Passelig god logikk!

Per Arne Kulstadvik er neste mann ut og har laget en ti sider lang fortelling, tegnet i den såkalte furry animal-stilen. Det er imidlertid lite med bakgrunner Kulstadvik viser oss, og det er for det meste rundt på et hvitt ark handlingen skjer. Det gir etter min mening et litt kjedelig inntrykk, og selve historien kan jeg nok heller ikke si jeg synes var noe særlig interessant. Ei jente blir kidnappet og tatt med ut i skogen for at hun skal jaktes på. En temmelig desperat situasjon skulle en tro, men jenta virker merkelig nok veldig lite desperat. I stedet sukker hun tungt da hun finner ut at hun blir nødt til å springe fra denne mannen. Hun blir deretter skutt i armen, men klarer likevel å ta opp kampen mot “tullingen”, som hun beskriver han som på side 1, og klarer å slå han i hodet med en stein. Det er imidlertid ingenting som indikerer at det er noen som helst bevegelse i det bildet der hun slår til han, noe som gjør at slaget virker litt merkelig. Det hele ender heldigvis godt siden hun klarer å dytte han utfor et stup, og en kan lure på hva som var vitsen med hele historien.

Arne Bye avslutter albumet med det som etter min mening er det klart beste bidraget. Mira-historien “Neste stopp: Steinkjer?” viser at Bye har utviklet seg som serieskaper, og presenterer her en tettpakket og underholdende historie full av humor og morsomme situasjoner. Historien er så enkel som at Mira og hennes to venner, Bjørnar og Niklas, må komme seg til Steinkjer siden det der skal være Deep Purple-konsert. Det er imidlertid et vanskelig terreng de må komme seg gjennom for å komme til Steinkjer, nemlig deler av Nord-Trøndelag, fullt av bondeknøler i rutete skjorter som alle hater “snobbete byfolk”. Vi har sett en del lignende i amerikanske filmer der det ikke alltid er så lett for folk fra byen å komme ut på landet, og overført til norske forhold der det er trøndere i rutete skjorter som blir bondeknølene fra landet, blir det hele ekstra morsomt. Jeg liker som sagt historien, som tar flere uventede vendiger underveis, men likevel avsluttes på en sånn måte at jeg føler at historien er “fullført” (i motsetning til både Trapnes og Kulstadvik sine bidrag). Tegningene er det heller ingenting å utsette på, og Bye skal også ha ros for alle de morsomme bakgrunnsdetaljene han har lagt inn - for eksempel en mann som tilsynelatende ser ut til å være både glad og fornøyd med å ha en pil som går gjennom hodet hans.

Selv om Byes bidrag altså trekker helthetsinntrykket opp, er jeg altså ikke like fornøyd med en del av det andre innholdet i Hærværk. Serieskaperne skal som nevnt, imidlertid ha ros for tiltaket. Fem Tommy-tomler opp!

Arild versus Graff er Eirik Andreas Viks fjerde album med den mildt sagt merkelige figuren Arild, og er etter min mening det beste så langt. Kanskje er grunnen at Vik her har satset på å la én lang historie (på 30 sider) fylle hele albumet, i motsetning til de tidligere albumene der det for det meste gikk i korte gager. Ikke at jeg har noe imot slike og at jeg synes de tidligere Arild-albumene er dårlige - det er de på ingen måte; grunnen til at jeg sier dette er nok så enkel som at jeg personlig får mer ut av de litt lengre seriene der humoren er bakt inn i historien og at ikke hele poenget er at en skal le av en vits. Serien om Arild har imidlertid aldri passet inn under en sånn beskrivelse, og Vik viser med dette albumet at han også klarer å overføre den absurde Arild-humoren, der det omtrent ikke er en eneste rute som ikke er urmorsom, i et forlenget format.

En kort gjennomgang av hva albumet handler om: Arild dumper NRK-sportens Ingerid Stenvold som kjæreste, siden han heller vil være sammen med Anne Rimmen. I mellomtida har Espen Graff blitt sammen med Anne Rimmen, men da han finner ut at Ingerid Stenvold er blitt ledig på markedet dumper han Rimmen til fordel for henne. Dermed er det Arild som ender opp med Anne Rimmen. Det hele ender med et “episk oppgjør” mellom Arild og Espen Graff.

En kan kanskje ikke la være å tenke at grunnen til at Vik har innført flere virkelige kjendiser i albumet er for å få medieomtale, noe han da også fikk. Samtidig er jeg overbevist om at disse referansene til tre virkelige personer gjør albumet mye morsommere enn om det hadde vært “Kari”, “Else” og “Vidar” vi kunne lese om. Det som gjør det hele spesielt morsomt er at Ingerid Stenvold, Anne Rimmen og Espen Graff i historien oppfører seg veldig annerledes enn de virkelige personene åpenbart gjør. Espen Graff blir framstilt som direkte ondskapsfull (men på en morsom måte), mens Stenvold og Rimmen tydeligvis ikke har noe imot å være kjæreste og ha sex med hvem som helst, for eksempel en helt tilfeldig 16 år gammel gutt. At Arild hadde samme forbokstav som Anne Rimmen var nok til å overbevise henne. Det er i det hele tatt ikke virkelige personer Vik skildrer, og bortsett fra Eirik (altså i serien), finnes det nok ingen personer i verden som oppfører seg sånn som karakterene i denne serien. Men så befinner vi oss heller ikke i vår verden, og Arild er ingen realistisk serie (heldigvis). Selve universet i Arild er i seg selv veldig absurd, der en kortstokk plutselig kan bli til småbiter bare et korthus raser sammen, og en har råd til å kjøpe hundrevis av ballonger bare en har åtte kroner og femti øre. Det er i det hele tatt veldig liten logikk i mye av det som skjer og mye av det som blir sagt, men så er det også sånn Arild-serien er bygget opp. Siden det er flere NRK-kjendiser med i serien skulle en for eksempel kanskje tro at serien foregår i Oslo, men det er selvsagt ikke tilfellet. Espen Graff ser ut til å bo veldig ensomt til i et hus oppe i fjellheimen - hvor det selvsagt også plutselig finnes en ensom ballongselger. Det henger ikke på greip, noe serien om Arild heller ikke gjør. Men det er som sagt det som gjør den så bra.

Forhåpentligvis er ikke dette siste lange Arild-historie vi ser, for jeg synes at Vik takler dette formatet vel så bra som de kortere seriene (selv om han selvsagt ikke bør slutte med dem). I tillegg til at vi får servert den ene banale absurditeten etter den andre (jeg lo godt av voldsomt banale vitsen der Arild spør Ingerid Stenvoll om hun kun liker Espen Graff fordi han har six-pack - og Graff står ved siden av med en sekspakning med øl i hånda), er alt plassert inn i en større sammenheng - nemlig den komiske (og fullstendig tullete) historien. Og to lag med “morsomt” blir i denne sammenhengen ikke umorsomt, bare veldig bra. Åtte Tommy-tomler opp!