Tommy Kvarsvik

Første side til den norske utgaven, på trykk i Donald Duck Ekstra 1/2009 (vedlegg til DD&Co 26/2009)

I det første nummeret av Egmont Serieforlagets nye storsatsing, Donald Duck Ekstra, finner en denne uka på trykk min første Disney-tegneserie som blir utgitt i Norge. Siden dette aller første nummeret er vedlegg til det vanlige Donald Duck & Co-bladet (nr. 26), betyr det at historien er å finne i alle butikker, bensinstasjoner og kiosker over hele landet, og trykkes opp i et opplag på 125 000. Jeg er ikke sikker på hvilket opplagstall Donald Duck har i Nederland, men det er i alle fall ingen tvil om at noe jeg har skrevet aldri blitt trykt opp i så mange eksemplarer tidligere i Norge. 

Historien - en fire sider lang Petter Smart-historie, som på norsk har fått tittelen “Oppfinnerens fridag” - er imidlertid ikke den første Disney-tegneserien jeg skrev. Mens den første Disney-tegneserien jeg fikk solgt (jeg skrev også noen før dette som ikke har blitt godkjent) ble laget i 2004, avslører historiekoden på denne Petter Smart-historien, H 25276, at den er laget året etterpå - i 2005. De to første sifrene i koden, 25, er rett og slett en forkortelse for 2005, mens 276 betyr at det var den 276. historien det nederlandske forlaget Sanoma, som jeg skriver for, kjøpte inn dette året. H-en i begynnelsen står rett og slett for “Holland”. Hvordan kan det så ha seg at en historie jeg laget for fire år siden ikke er å finne på trykk i Norge før nå? For meg er ikke dette noe stort mysterium, men jeg har fått dette spørsmålet en del ganger de siste dagene, så kanskje det er nødvendig å gi et svar på det her. For det første er det viktig å merke seg at det er et nederlandsk forlag jeg skriver for, og at dette forlaget ikke er en del av Egmont, som er dem som gir ut Donald Duck & Co i Norge (og en rekke andre land). Egmont har en egen avdeling i Danmark som produserer Disney-tegneserier, og de fleste historiene som trykkes i Donald Duck & Co stammer herfra. Egmont samarbeider imidlertid også med andre forlag, blant annet Sanoma, og tar inn en viss mengde av de historiene som blir produsert i Nederland. Så langt har imidlertid ingen av mine historier blitt tatt inn i denne kvoten - før nå. Donald Duck Ekstra! kommer nemlig til å inneholde nesten utelukkende nederlandske historier, og er i bunn og grunn en kopi av et finsk blad som heter Aku Ankka Ekstra. Dette bladet har gått i Finland siden 1999, og er på samme måte som det norske Donald Duck Ekstra vil være, et blad som er beregnet på dem som er abonnenter på det vanlige ukebladet. Mens det første Donald Duck Ekstra er trykket opp i 125 000 eksemplarer (siden det som en introduksjon følger med Donald Duck & Co), vil dermed naturlig nok de kommende numerene være en del mindre i opplag.

Samme historie var på trykk i Nederland allerede sommeren 2006. I det spesielle sommernummeret av Donald Duck ble det brukt rammer med sommermotiver rundt alle historiene.

Siden jeg nevnte Finland og Aku Ankka Ekstra kan jeg også nevne at denne firesideren med Petter Smart er utgitt der tidligere (juli 2007), og at historien da hadde den for meg intetsigende tittelen (fordi jeg ikke kan finsk): “Keksijän vapaapäivä”. Første gang den ble utgitt var imidlertid i Nederland, da den i sommernummeret 30/2006, var å finne i ukebladet Donald Duck. “Een dagje uit” var tittelen på historien da. Felles for alle utgivelsene er altså at historien har blitt utgitt på sommeren, og med tanke på det historien handler om er det kanskje ikke så rart. En veldig kort oppsummering av handlingen er at Petter Smart har bestemt seg for å ta seg en dag fri fra oppfinnelsene sine, og har tatt seg en tur på stranda. Der skal det imidlertid vise seg at han får alt annet enn en fridag. Sentralt i historien står vannski, noe den tittelen jeg brukte på historien i originalmanuset indikerer: “Summer Skiing”. Som det er mulig å se på den første sida av skissemanuset mitt til historien, ble historien skrevet i juli 2005. Kanskje var det jeg selv som lengtet etter en fridag fra både slit og varme den gangen, da jeg både den og flere somre senere har gått med til varm sommerjobbing og støyping av sink. Og som nordmann var det selvsagt på sin plass å slå et slag for “bortover-ski”, som ikke er like vanlig i en del andre land… for eksempel Nederland. ”Bortover-ski” på vann er vel dog ikke så vanlig i Norge heller…   

Før jeg lagde dette skissemanuset med engelsk tekst, gjorde jeg imidlertid som jeg pleier å gjøre - jeg lager meg et tekstmanus med norsk tekst, som jeg deretter bruker når jeg skal tegne skissemanuset (senere tegner en profesjonell tegner historien på nytt - i dette tilfellet nederlenderen Bas Heymans). Med andre ord må jeg altså først selv oversette min norske tekst til engelsk, siden de nederlandske redaktørene som skal lese historien nok ikke er noe særlig dyktige i norsk. Denne engelske teksten blir deretter oversatt til nederlandsk i forbindelse med den nederlandske publiseringen. I mange tilfeller blir deretter den nederlandske teksten oversatt til engelsk hvis Egmont skal bruke historien, før den til slutt blir oversatt til det lokale språket det landet Egmont-utgivelsen publiseres i bruker. I dette tilfellet, siden historien er hentet rett fra Nederland og kun publiseres i det norske Donald Duck Ekstra og i ingen andre Egmont-land, er det imidlertid mulig at historien har blitt oversatt direkte fra nederlandsk til norsk. Det som uansett er litt morsomt å sammenligne, er den aller første norske teksten jeg skrev i mitt eget (personlige) manus før jeg begynte på skissemaniset, og den norske teksten som står på trykk i Donald Duck Ekstra (oversatt av Tor Tveite og/eller Mai Piene). Her følger en gjennomgang av de to første rutene i historien i de ulike oversettelsesleddene den har vært gjennom.

Rute 1
Tekstboks
Norsk personlig manus: Petter har tatt seg en dag fri fra oppfinnelsene sine…
Engelsk skissemanus: Gyro has taken a day off from his inventions…
Nederlandsk utgivelse: Willie Wortel heeft lekker een dagje vrÿ genommen…
Norsk utgivelse: Petter Smart har bestemt seg for å ta en dag fri.

Petter Smart:
Norsk personlig manus: Ah! Det skal bli herlig å gjøre noe annet enn å finne opp ting!
Engelsk skissemanus: Ah! It’ll be nice to do something else than inventing…
Nederlandsk utgivelse: Ah! Het is wel ‘ns een keer lekker om NIET aan uitvindingen te denken!
Norsk utgivelse: Ah! Sannelig er det deilig å slippe oppfinnelsene for en dag.

Rute 2
Petter Smart:
Norsk personlig manus: Men bare å ligge og sole seg blir for kjedelig! Jeg må finne på noe å gjøre!
Engelsk skissemanus: But just to bask in the sun is too boring! I need something to do!
Nederlandsk utgivelse: Maar alleen maar in de zon liggen is ook niks voor mÿ! Ik wil iets actiefs doen!
Norsk utgivelse: Men å ligge og dra seg i solsteken er ikke noe for meg. Jeg må ha litt mer aktivitet.

Første side av skissemanuset jeg sendte fra meg i juli 2005.

Med tanke på alle de ulike oversettingene teksten har vært gjennom, syns jeg nesten det er oppsiktsvekkende at den endelige norske teksten er såpass lik den jeg skrev 19. juli 2005 (i alle fall ble Word-dokumentet manuset er lagret i sist endret da). I rute 4 på første side, kalte jeg i mitt norske manus han som kjører båten for Glenn, i mitt engelske manus han Glen, mens han i den nederlandske utgivelsen har fått navnet Henk. I den norske utgivelsen heter han ingenting.

Et par andre småendringer i forhold til manuset jeg skrev har imidlertid skjedd tidligere i prosessen. Mens det i mitt originalmanus kommer fram at Petter har vært hjemme i verkstedet sitt for å lage alle skiene folk vil ha av han, har dette i den tegnede versjonen blitt endret til at all skilagingen foregår på selve stranda, der Petter for anledningen ser ut til å ha fått seg et lite ekstraverksted. Lille Hjelper var heller ikke med i mitt originalmanus, men han dukker opp i noen få ruter i den ferdige versjonen av historien. Og i motsetning til Petter ser det ut til at han faktisk lykkes der Petter feiler - han klarer å slappe av og ta seg en dag fri! I forhold til mitt skissemanus der Lille Hjelper ikke er med, synes jeg det i avslutningsbildet gir en ekstra dimensjon å ha han med der han ligger og slapper av under parasollen sin, og at han blir en fin kontrast til den stressede og sure Petter. Med andre ord er jeg altså veldig fornøyd med at han fant sin vei inn i historien! Bas Heymans har også lagt til noen morsomme detaljer i tegningene sine som jeg må berømme han for. Fuglen som strever med å bære en fisk nederst på tredje side er et slikt eksempel. En annen morsom detalj ble jeg faktisk ikke klar over før det ble kommentert av Frank Aasgård i forumet til Andeby Online var: “Men hvorfor var det bare damene med “noen kilo ekstra” som hadde bikini-lignende antrekk? Mens alle de søte hadde full badedrakt.” Siden mitt manus inneholdt ingenting om dette (selv om jeg ser nå at også jeg har inkludert et par damer med “noen ekstra kilo” i badedrakt), kunne jeg bare filosofere over dette. Min teori var da at årsaken til dette var at Petter og andre unge menn på stranda skulle holde seg på matta… Uansett en morsom observasjon. Og en siste liten detalj jeg har oppdaget og føler for å kommentere: har det blitt kaldere på stranda i løpet av den tida Petter bruker på å lage ski til alle? I alle fall kommer flere menn springende bort til han i bar overkropp på side 2, mens de forlater han med t-skjorte på…

I anmeldelsen Walter Wehus skrev for Bergens Tidende av dette første nummeret av Donald Duck Ekstra (der han rullet terningen til en toer), skriver han blant annet at: “…for Donald-historiene i dette bladet er tegnet av slappe middelmådigheter som til tider har vanskelig for i det hele tatt plassere endene på bakken. I tillegg skulle historiene være lengre, mer komplekse og passe for eldre lesere. Men historiene i bladet er korte, små skjødesløsheter som ikke en gang et Carl Barks coverband kunne slippe unna med”. Det er fullt mulig at det er en “kort, liten skjødesløshet” jeg har skrevet, men i så tilfelle går jeg ut fra at Wehus først og fremst tenker på innholdet i historien min og ikke selve lengden. For jeg er av den klare oppfatning at også korte historier passer for eldre lesere, og at de korte historiene er like viktige som de lange historiene i Donald-sammenheng. Det er grunnen til at jeg bruker mye tid og krefter på også å lage historier på 4-5 sider, og ikke bare lengre. Også Carl Barks brukte ikke mer enn 4 sider på å lage de beste historiene sine om Petter Smart (uten at jeg sammenligner min Petter Smart-historie med dem Carl Barks laget), og jeg kan røpe at jeg også har laget flere slike 4-sidere med Petter. Forhåpentligvis vil også disse dukke opp på norsk etter hvert.

Til slutt litt om medieomtalen jeg har hatt i forbindelse med denne publiseringen. Hardanger Folkeblad hadde på fredag (19. juni) i papiravisa en artikkel om meg, under tittelen “Lager Donald-historie for voksne”. For utenom det mediaskapte bildet av at Donald Duck Ekstra er et Donald-blad “for voksne”, inneholdt imidlertid denne artikkelen en liten feil - nemlig at det kun var mulig for abonnentene av Donald Duck & Co å få tak i historien. Det ble rettet opp i samme avis i går (22. juni). På fredag vil det sannsynligvis også komme et lengre portrettintervju med meg i samme avis. Og for å fullføre oppsummeringen av det som har stått om meg i papiravisene (som jeg kjenner til i alle fall): Også Haugesunds Avis hadde på lørdag (20. juni) en liten sak om meg. For de som ikke hadde/har mulighet til å skaffe seg disse avisene (muligheten finnes selvsagt digitalt i form av å kjøpe PDF-utgave), har også Hardanger Folkeblads nettutgave hatt en liten sak om meg. Denne saken ser også ut til å ha blitt plukket opp av omtrent det som er av norske lokalaviser. Et søk på “Tommy skriver Donald-historier” gir i alle fall et stort antall treff, der alle artiklene er identiske med for eksempel denne.

Halvannen uke etter Oslo Comics-Expo-turen, onsdag 3. juni, satt jeg meg nok en gang på bussen mot landets hovedstad. Det planlagte programmet for turen denne gangen var ytterst variert, og skulle starte bra, før det skulle bli mindre bra, og så ende opp på en god måte igjen. Slik gikk det også. Faktisk gikk alt nøyaktig etter planen. Eller i alle fall nesten…

En ting som ikke sto på planen var nemlig at den samme Erlend som jeg hadde besøkt i Oslo halvannen uke tidligere, overraskende nok dukket opp på bussen, da han hadde vært på fottur i fjellet. Mellom Røldal og Haukeli hadde jeg dermed selskap i form av et levende menneske, mens selskapet mitt etter dette ble romanen Ikaros av Axel Jensen. I seks-tida på kvelden ankom bussen Oslo, og jeg sjekket inn på Sentrum Pensjonat, like ved Karl Johan. Dette stedet kan absolutt anbefales til dem som ønsker billig overnatting og ikke har noe imot å ligge på rom med andre (som oftest unge backpackere fra utlandet). 260 kroner koster det for ei natt der for øyeblikket. Etter å ha lagt fra meg det lille jeg hadde av bagasje, begynte jeg deretter å forflytte meg mot Sentrum Scene og konsert med Jethro Tull.

Den andre lille tingen jeg ikke hadde planlagt på forhånd skjedde imidlertid nå - kartet jeg denne gangen hadde tatt meg tid til å lage på forhånd var forsvunnet, og selv om jeg visste hvilken retning jeg måtte gå for å komme meg til Sentrum Scene, skulle jeg likevel ønsket at jeg kunne gått rett til konsertlokalet i stedet for å lete meg fram. På et tidspunkt var jeg også i ferd med å gi opp, og snudde for å komme tilbake til der jeg hadde vært tidligere og evt. ta en taxi. På veien tilbake dukket imidlertid en stor mengde mennesker i en lang, lang kø opp, og da det på bygningen de sto utenfor med store bokstaver sto “Sentrum Scene”, trengte jeg ikke å ta så mange hjerneceller i bruk for å finne ut at jeg faktisk hadde funnet fram likevel. Klokka var vel litt over sju da jeg ankom, og så var det bare til å stille seg i køen med alle de andre. Der sto jeg (ikledd Jethro Tull-t-skjorte og en etter hvert godt gjenkneppet jakke utenpå på grunn av en kald vind) og ventet på at dørene skulle åpne klokka åtte. Det gjorde de også, og så var det til å finne seg en plass - enten oppe på balkongen, eller nede i hovedsalen. Siden det var unummerte plasser var det fritt fram å velge plass selv (i alle fall for oss som hadde stått litt i kø og var blant de første inn), og for å komme nærmest mulig scenen valgte jeg å gå ned til hovedsalen. Jeg fant imidlertid ut at å sitte på første rad ville vært litt for mye av det gode, og at jeg da rett og slett ville ha vært for nærme. Jeg fant meg derfor en plass på femte eller sjette rad, og satt meg ned for å vente. Og der satt jeg ganske lenge. Ikke før klokka var halv ti entret Ian Anderson & Co scenen, til ellevill jubel fra de ca. 1000 tilskuerne. For Sentrum Scenes del vil 1000 tilskuere si helt fullsatt når det bare er sitteplasser (slik det var på denne konserten), og hadde det ikke vært for at jeg hadde tatt i bruk Finn.no for å kjøpe billett fra en privatperson som skulle selge, ville jeg aldri fått overvære den kanskje beste Tull-konserten jeg har vært på (litt usikker på om denne eller Karlsruhe-konserten i Tyskland jeg var på i 2004 er den beste). Det var nemlig ikke før ei uke etter at billettene var lagt ut for salg at jeg i det hele tatt oppdaget at Tull skulle til Norge igjen, og da var det allerede for sent - alt var utsolgt. Heldigvis var han jeg kjøpte billetten av så real at han ikke forlangte noe mer enn det han selv hadde brukt på den.

Jeg tok ingen bilder fra konserten (sånt er jo heller ikke lov, selv om folk knipset i ett sett og noen til og med kom helt fram til scenen og filmet store deler av konserten). Dette bildet er fra konserten dagen etterpå i Bergen. Jeg valgte imidlertid Oslo-konserten på grunn av eksamenen på fredag.

Setlista for kvelden var som følger (sakset fra Ministry of Information): Cross-Eyed Mary, Beggar’s Farm, Living In The Past, Jeffrey Goes To Leicester Square, Farm On The Freeway, Back To The Family, Heavy Horses, Mother Goose (w. recorders), Bourée - [Interval] - Pastime With Good Company (King Henry’s Madrigal), Sweet Dream, Dharma For One (w. drum solo)/Barre Instrumental, Thick As A Brick, My God, Aqualung, Locomotive Breath

Mye gammelt med andre ord, og den nyeste låta (”Farm on the Freeway”) så gammel som 22 år. At det var mye materiale fra slutten av 60-tallet/begynnelsen av 70-tallet overrasket ikke, men jeg ble særdeles overrasket da “Back To The Family” ble annonsert. Den har ikke blitt spilt på konserter siden den gangen den var ny, i 1969. “Jeffrey Goes To Leicester Square” var også en overraskelse (også den fra samme plate - Stand Up), og også ”Pasttime With Good Company” (kjent under navnet “King Henry’s Madigral” da den først ble utgitt på jubileumsutgivelsen 20 Years of Jethro Tull i 1988) var ei låt som ikke har blitt spilt på noen av de Tull-konsertene jeg tidligere har vært på. Ellers ble selvsagt en del av faste, gamle “traverne” spilt, men som jeg gjerne hører igjen og igjen. Ekstranummeret “Locomotive Breath” hadde i tillegg fått en helt ny avslutning, og jeg tror ikke det kan ha vært mange av dem som forlot salen som ikke var var ytterst fornøyd med det de hadde overvært. Jeg var i alle fall svært fornøyd da jeg like før midnatt ruslet tilbake til pensjonatet, og synes de ca. 1600 kronene konserten til sammen kostet meg (billett, rekommandert sending av billett, reisepenger og overnatting) var vel anvendte penger.

Neste morgen var det tidlig opp for å ta buss - ikke tilbake til Odda, men til Kristiansand. Selv om jeg etter å ha levert inn masteroppgava og fått med meg siste nordisk-undervisning i slutten av april, flyttet ut fra hybelen min i Kr. Sand og mentalt sett følte meg ganske ferdig med studiene, var det nå en siste ting som gjensto før jeg kunne si meg helt ferdig med mitt sju år lange studieliv - muntlig eksamen i emnet “levende myter”. Den tidligere nevnte romanen Ikaros, som ble lest ferdig på bussen til Kristiansand, var en av bøkene som sto på pensumlista til eksamenen - og en av de få jeg på grunn av knapphet på tid faktisk hadde lest. Utgangspunktet mitt var altså ikke like godt som det i en ideell verden burde ha vært, men når sant skal sies har jeg vel gjennomført eksamener tidligere hvor akkurat det ikke har vært noe stort problem. Etter å ha ankommet Kristiansand i to-tida ble tida fram til universitetsbiblioteket stengte klokka åtte (20) benyttet til å sitte der og lese til eksamenen (som skulle være klokka ni morgenen etter), bare avbrutt av middag i kantina og en del besøk på Internett. På et av disse besøkene oppdaget jeg at den nye Star Trek-filmen Star Trek IKKE ble vist på kino i Kristiansand neste dag slik jeg hadde tenkt, og at siste visningsdag faktisk var den kvelden. Dermed lot jeg eksamen være eksamen og beveget meg ned til sentrum for å få med meg denne etterlengtede godbiten av en film jeg så lenge hadde sett fram til å se. Kanskje jeg skriver et eget innlegg om den etter hvert, men kort oppsummert må jeg vel si at den holdt greit nivå.

Overnatting til neste dag kostet faktisk 0 kr, i og med at jeg hadde planlagt (og gjennomførte) å sove på sofaen i fellesstua på Kadetten - studentblokka jeg flyttet ut fra i begynnelsen av mai. I og med at den stua så å si står ubrukt året rundt, visste jeg at det ikke ville bli noe problem. Så ble det altså ny dag og endelig tid for å bli ferdig med eksamenen jeg så lenge hadde gledet meg til å bli ferdig med. Jeg fikk vel kanskje en litt svakere karakter enn det jeg hadde håpet å få, men når alt kommer til alt har jeg funnet ut at det egentlig spiller liten rolle hvilken karakter en får (så lenge en står). Etter at det har gått noen timer og en selv ikke lenger tenker på karakteren, er det heller ingen andre som gjør det. Jeg hadde dessuten ikke så mye tid til å filosofere over dette, i og med at jeg måtte skynde meg ned til sentrum og Allkopi, Kristiansand for å kikke på et prøvetrykk av det nyeste nummeret av KVAKK! Det var nemlig dem jeg hadde gitt i oppdrag å trykke dobbeltnummeret nr. 8-9, i og med at jeg da kunne hente heftene selv i stedet for å måtte vente på postgang. At jeg hadde fått bladene innen lørdagen, altså dagen etterpå, var nemlig litt viktig, i og med at dette dobbeltnummeret skulle deles ut til alle gjestene på arrangementet Celebrating the Duck! Mer om det senere. I alle fall viste prøvetrykket seg å være av god kvalitet, og dermed kunne resten av opplaget settes i produksjon. Jeg fikk vite at dette forhåpentligvis ville være ferdig i løpet av dagen. Endelig kunne jeg sette meg på en benk i sentrum, nyte sola, kikke på folk som gikk forbi, og spise en fortjent frokost. En stund etter dette satte jeg meg tilrette på biblioteket i Kristiansand og gjorde en del (ekstremt kjedelig) arbeid i forbindelse med utsendelse av KVAKK!-bladene til tidsskriftets abonnenter (skrive på konvolutter, slikke på frimerker…) Dette tok noen timer, og da jeg var ferdig var det fortsatt en god stund til KVAKK!-bladene var ferdig i trykkeriet. Det var faktisk ikke før en time etter at trykkeriet egentlig skulle ha stengt for helga at jeg kunne komme og hente de to eskene bladene fylte. Etter å ha plassert de av bladene som abonnentene skulle ha i konvolutter, var det imidlertid bare den ene eska jeg trengte å ta i bruk. Den ble plassert i en oppbevaringsboks på togstasjonen i Kristiansand, sammen med det andre jeg hadde å bære på. Så ventet en tur innom McDonalds, en internettkafè, og til slutt et nytt kinobesøk - denne gangen for å se Lars von Triers siste film, den visstnok kontroversielle Antichrist. I motsetning til filmen jeg så kvelden før (som hadde siste visningsdag), hadde denne filmen premiere, men salen var likevel nesten like glissen. Etter at filmen var slutt (litt før midnatt), var det fortsatt et par timer til toget fra Stavanger ville stoppe i Kristiansand, før det skulle videre mot Oslo. Grunnen til at jeg nevner dette toget er selvsagt at jeg skulle være med det, og at dette var stedet jeg skulle tilbringe den neste natta. Etter å ha gått litt i gatene og sett på utelivet, og til slutt satt meg (og lagt meg) på venterommet på togstasjonen, dukket toget til slutt opp, og en ny natt med svært lett søvn kunne dermed begynne.

Tidlig lørdag morgen var jeg dermed tilbake i Oslo (for tredje gang på kort tid), og som jeg allerede har vært inne på, var målet arrangementet Celebrating the Duck!, i forbindelse med Donalds 75-årsdag. Før jeg kunne bevege meg mot Serieteket på Grünerløkka (på samme måte som to uker tidligere), måtte jeg imidlertid finne meg et sted å sove for den kommende natta. Første sted jeg gikk var Sentrum Pensjonat, der jeg med tanke på at det noen få dager tidligere ikke akkurat var så veldig fullt da jeg lå der, tenkte at det også denne gangen nok ville være ei ledig seng. Det viste det seg imidlertid at det ikke var. Helgene er tydeligvis mer populære enn ukedagene, så ikke regn med å få plass dersom du (som jeg) kommer dit på en lørdag og vil ha overnatting uten å ha bestilt på forhånd. Også på Oslo Budget Hotel noen få meter unna var det fullt, men siden alle gode ting er tre, forsøkte jeg meg på enda et hotell rett i nærheten - Thon Hotel Astoria. Der viste det seg at det var ledig, og for 750 kr fikk jeg enkeltrom til neste natt. Selvsagt er det litt mer luksus å ha enkeltrom enn å dele rom med andre, og selvsagt er 750 kroner for et hotell som ligger rett ved Karl Johan ikke en så verst pris, men jeg endte altså opp med å betale en del hundrelapper mer enn jeg egentlig hadde tenkt.

Etter å ha innlosjert meg på rommet mitt, pakket jeg med meg 40 eksemplarer av KVAKK! nr.8-9, og begynte nok en gang å bevege meg mot Grünerløkka. Celebrating the Duck! skulle starte klokka ti, og jeg hadde litt under en time på meg til å komme fram. Det burde normalt sett gått veldig fint, men av en eller annen merkelig grunn hadde jeg denne gangen store problemer med å finne fram. Jeg hadde jo vært på Serieteket bare et par uker tidligere, og burde jo nå ha blitt litt kjent med veien dit fra sentrum, men slik viste det altså ikke å være. På et tidspunkt klarte jeg faktisk å krysse Akerselva i feil retning, sånn at jeg endte opp på det samme stedet som jeg hadde vært en halvtime før. Klokka var vel litt over ti da jeg litt anpusten endelig hadde funnet fram til Serieteket. Forhåpentligvis er jeg nå såpass kjent at det vil bli i alle fall litt enklere å finne fram neste gang…

Et av bildene Eirik Birkeland tok under Celebrating the Duck. Meg til venstre, Tor Ødemark, Jan Erik Langli og vinneren av Celebrating the Ducks! ærespris, Jon Gisle, til høyre. En meget spesiell kake i midten.

For å oppsummere Celebrating the Duck!, så kan det enklest gjøres ved å si at det var intet annet enn et proft, vellykket og ikke minst veldig interessant arrangement Are Myklebust, Tor Ødemark og Jan Erik Langli hadde satt sammen. All ære og honnør til dem! Selvsagt også mye honnør til foredragsholderne og alle andre som bidro. I forhold til det annonserte programmet ble det et par endringer i siste liten, blant annet på grunn av at Geir Hasnes dessverre ikke hadde mulighet til å stille opp, men dette ble også løst på en flott måte. Jeg vil sannsynligvis skrive en del mer om arrangementet i neste nummer av KVAKK! (som vil bli nummer 9).

Kaka ingen hadde lyst å begynne å skjære i.

På kvelden samlet en del av de som hadde vært med på arrangementet seg på Zorbas restaurant. Det for såvidt trivelig der, men det hadde ikke gjort noe om den greske live-underholdningen i bakgrunnen kunne ha dempet seg et lite nivå på lydskalaen. Før kvelden var helt slutt forflyttet mange av oss til en pub/bar like i nærheten av restauranten, der det som var kveldens morsomste/dummeste kommentar fant sted. En ung pike som var gjest på stedet (for å si det på 1920-tallets romanspråk) fikk vite at vi som satt der feiret 75-årsdagen til en tegneseriefigur som ikke brukte bukse og gikk i matrosdress. “Tintin!?” brøt hun da ut.

Forutenom å legge til at jeg morgenen etter så en episode av “Bonanza” (som denne gangen handlet om rasisme) på hotellrommet før jeg satt meg på bussen fra Oslo tilbake til Odda, er det bare å si at etter hvert som jeg har blitt litt mer kjent med Oslo på mine turer dit de siste ukene, tror jeg egentlig det er en finere by enn det jeg har likt å forestille meg. Dessuten har Oslo den kjempefordelen at det er der det meste i Norge skjer, noe som selvsagt er en stor ulempe for resten av landet. For å komme meg på konsert med Jethro Tull og være med på så flotte arrangementer som Celebrating the Duck! gjør det meg imidlertid ingenting å sitte noen timer på en buss for å komme meg dit…

Serieteket gjort klar for Oslo Comics Expo

Siden jeg har lovet å skrive om dette får jeg vel nesten gjøre det. Bare ikke forvent å få servert noe som en gang kan minne om noe som er spennende!

Som tidligere nevnt her i bloggen (før det skjedde) satte jeg meg natt til lørdag 23. mai på bussen (dvs. Haukeliekspressen) fra Odda til Oslo, der målet var å sitte på stand for mitt kjære Kelpie Forlag under årets Oslo Comics Expo. Tidligere samme dag hadde jeg fra trykkeriet mottatt Arne Bye, Tomte og undertegnedes nye seriealbum, Lys over Jessej, noe som altså gjorde at jeg valgte å utsette reisen til natt til lørdag i stedet for fredag formiddag, og dermed lansere dette nye albumet ved aller første anledning. Jeg løy i alle fall ikke til folk da jeg under OCX fortalte at albumet var rykende ferskt fra trykkeriet! At albumet rakk å komme fram var også gledelig med hensyn til den innsatsen jeg hadde gjort for å rekke å få albumet klart til OCX.

Det jeg ikke fikk med meg på OCX (bortsett fra da jeg satt hodet innom og tok dette bildet - foredrag, intervjuer og presentasjoner).

Nå var det vel egentlig Oslo Comics Expo jeg har blitt bedt å skrive noen ord om, og ikke mine dobesøk, men sannheten er vel at jeg ikke er noe særlig kvalifisert til å skrive så veldig mye om årets Oslo Comics Expo. Fram til klokka var seks og messeområdet stengte, satt jeg nemlig på stand ved et bord inne i et av de små teltene, og fikk ikke med meg noe særlig (egentlig ingenting) av det som var på programmet inne i hovedteltet. (Etter hvert fikk jeg heldigvis besøk av Alexander Gustafsson, sånn at jeg slapp å sitte alene på standen hele dagen). Målet mitt var nemlig å få solgt flest mulig Kelpie-album og bøker, og kanskje spesielt det nye Lys over Jessej-albumet, som altså ble offisielt lansert denne dagen. Med tanke på at det ikke var så altfor mange timer messeområdet var åpent, var jeg i alt i alt fornøyd med salgstallene denne dagen, og spesielt at så mange som elleve personer kjøpte Lys over Jessej. I tillegg ble en del hefter levert over til Seriebutikken og Outland for videresalg, sånn at bagen var atskillig lettere da jeg forlot Schous Plass 10 enn da jeg kom. I og med at jeg hadde gratis overnatting og studentpriser på buss til og fra østlandet-vestlandet, klarte jeg faktisk å gå i null på OCX, noe jeg ikke synes er så verst.

Undertegnede på Kelpie-standen på OCX

Den gratis overnattingen skjedde hos Erlend, som jeg gikk i klasse med på forfatterstudiet, og som altså bor i Oslo. Med tanke på at jeg ikke hadde snakket med han på halvannet år, var det et både gledelig og hyggelig gjensyn. Før overnattingen fant sted var det imidlertid tid for fest og moro, da vi var invitert på bursdagsvorspiel til ei på jobben hans. Ute på byen begynte jeg i to-tida imidlertid å merke at jeg nok hadde fått litt for lite søvn natta i forveien, noe som egentlig passet bra siden folk da begynte å reise hjem. Så ble det (etter en nattpizza som havnet i gulvet) søndag og tid for Haukeliekspressen hjem igjen til Odda. Da jeg ankom bussen i siste liten var det imidlertid ingen ledige plasser igjen, og jeg ble dermed tvunget til å sitte i trappa bakerst på bussen. Jeg var imidlertid ikke den eneste som ikke hadde ledig sete, og etter hvert som flere folk kom, ble hele midtgangen fylt opp av stående personer - gamle og unge, som ikke fikk sitte. Da vi var kommet til Asker fikk vi heldigvis ny buss. Sju timer senere var jeg hjemme (noe som har sammenheng med at bussturen tok sju timer), glad og fornøyd, smilende og glad, fornøyd og smilende. Og det var det jeg hadde å fortelle om turen min til Oslo Comics Expo. Forhåpentligvis tar jeg turen tilbake til neste år. Og forhåpentligvis blir det både nytt Erlend-besøk… og mulighet til å bruke toalett. Neste oppdatering vil handle om en annen Oslo-tur jeg hadde, halvannen uke senere.

Jeg har fått noen forespørsler om å fortelle litt om hvordan OCX var, og det skal jeg også gjøre - neste uke. Nå gjør jeg meg nok en gang klar til å sette meg på bussen til Oslo, for det som skal bli noen hektiske reisedager med fire høydepunkter - tre jeg ser fram til, og ett jeg ikke ser så veldig fram til. Etter ankomst Oslo i kveld bærer det etter kort tid av sted mot Sentrum Scene, der jeg for fjerde gang skal overvære en konsert med Jethro Tull. Første gangen var i 2001, og jeg gleder meg vel nesten like mye til denne konserten, som det jeg gjorde den gangen. Et par nye bandmedlemmer har det også blitt siden forrige gang jeg så Tull, som var i Haugesund for litt over tre år siden. I skrivende stund har jeg akkurat tatt på meg Jethro Tull Aqualung-t-skjorta mi, som jeg tenkte jeg skulle ha på meg på konserten i kveld.

I går kveld var den store bestillingskvelden, da jeg bestilte reisebilletter og overnattinger til den store sølvmedaljen (!). En av tingene jeg bestilte var overnatting til torsdag på et pensjonat i Oslo. Tidlig om morgenen går imidlertid bussen jeg skal ta til Kristiansand - der den ene tingen jeg ikke ser sånn fram til skal finne sted: (muntlig) eksamen. På grunn av høy arbeidsmengde de siste ukene med Kelpie-ting, har jeg ikke hatt mulighet til å lese til eksamenen, så jeg er litt spent på hvordan det kommer til å gå. Heldigvis har jeg et par bussreiser, og torsdagen i Kristiansand, der jeg har mulighet til å se over ting. Etter at eksamenen er gjennomført på fredag, blir det litt mer Kelpie-jobbing, i og med at et trykkeri der denne gangen har fått i oppgave å ta seg av trykkingen av tidsskriftet KVAKK!, som jeg er redaktør og utgiver av. Grunnen er det som skal skje på lørdagen i Oslo (jeg skal altså tilbake dit, og har valgt å ta nattoget fra Kristiansand), nemlig arrangementet Celebrating the Duck! KVAKK! er en del av det arrangementet (i og med at bladet skal deles ut til alle gjestene) og måtte dermed være ferdig i tide til det. Det ble det så sent som for et par dager siden. På fredagskvelden har jeg i Kristiansand imidlertid planer om å se den nye Star Trek-filmen, som jeg har verket etter å se siden den hadde premiere for noen uker siden. Her i Odda er det imidlertid bare kinoframvisninger to ganger i uka, og Star Trek har ikke funnet veien hit. Hvordan kan egentlig Odda kalle seg en by?

Det var uansett programmet mitt for de neste dagene. Hvordan er ditt program?

Om noen få timer sitter jeg på nattbussen til Oslo, og om ca. 12 timer gjør jeg klar standen til Kelpie Forlag på årets Oslo Comics Expo på Schous Plass ved Serieteket på Grünerløkka i Oslo. Den opprinnelige planen var å reise i dag, men på grunn av en ventende leveranse fra Kelpies trykkeri ble reisen utsatt til i natt. Leveransen inneholdt nemlig det som er både mitt, Arne Bye og Tomtes nyeste tegneseriealbum: Lys over Jessej. Albumet, som er det fjerde av Tomtes Sorte Sider og utforsker science fiction-sjangeren, lanseres altså på Oslo Comics Expo i morgen, før det i neste uke også vil være mulig å kjøpe andre plasser, for eksempel fra Kelpies nettbutikk.

Det er jeg som har skrevet manus til begge historiene i albumet, der den første, Lys over Jessej, er basert på idè jeg i januar 2007 fikk fra Arne. Historien handler om den kjærligheten som oppstår mellom den russiske skogsarbeideren Aleksey… og en romkvinne som har kræsjlandet på jordkloden med romskipet sitt. Hun mister hukommelsen og aner ikke hvorfor hun er her. Det skal imidlertid vise seg (og her kommer mitt tillegg til historien inn) at det hele kan knyttes opp mot den mystiske, og sagnomsuste, Tunguska-eksplosjonen som skjedde nær elva Tunguska i Sibir i 1908. 30. juni det året skjedde det der nemlig en så stor eksplosjon at folk ble slått overende og vinduer ble knust hundrevis av kilometer unna. Mange teorier har versert opp gjennom årene om hva denne enorme eksplosjonen kunne skyldes, og i Lys over Jessej presenterer jeg altså min egen lille “teori”. At denne hendelsen ble trukket inn i idèen Arne ga meg, er egentlig veldig tilfeldig. Arne hadde nevnt at historien skulle finne sted i Sibir i 1907 eller 1908, uten at han bevisst var klar over at denne eksplosjonen skjedde da. Det fant imidlertid jeg etter hvert ut av, og må bare derfor oppsummere med at av og til får en bare servert akkurat det en trenger på gullfat! (Eller er det sølvfat?)

Også albumets andre historie er det jeg som står bak (på manusfronten - Tomte er selvsagt tegner). I Batterier ikke inkludert baserer jeg historien på ei Jethro Tull-låt som alltid har slått meg som spesiell på grunn av sin småmakabre historie. Låta heter “Batteries not included” og ble utgitt på albumet A i 1980. Den forteller om en gutt som våkner opp på julemorgenen i senga si og får den tingen han har ønsket seg - et japanesisk leketøy. Uten å røpe for mye av hva som skjer, kan jeg i alle fall hinte til at tittelen på låta/historien har en del å si for innholdet.

I tillegg til dette inneholder albumet også forord (av meg) og en artikkel om Tunguska-ekplosjonen (også av meg). Hele greiene er i A4 (noe som gjør albumet til den største Kelpie-utgivelsen rent formatmessig), og koster latterlige 50 kr. For øvrig takk til Norsk kulturråd som har sponset utgivelsen. Håper også du som leser dette gjør det ved å kjøpe den! Mer info her!