Tommy Kvarsvik

Dette er en ganske spesiell Jethro Tull-utgivelse. Det er nemlig en dobbel-CD-singel, som kom ut i to deler i 1992 (mesteparten av innholdet er fra 1991). Jeg har ganske lenge bare hatt den første delen - den som inneholder en forkortet mix av “Rocks on the Road”, en alternativ akustisk studioversjon av “Jack-A-Lynn” (fra 1981), en nyinnspilling av den (den gang) helt nye “Tall Thin Girl” og en liveframføring av “Fat Man”. Jeg skjønte imidlertid raskt at det var noe som manglet. Inne i CD-boksen var det laget plass til to CD-er, og der den andre CD-en skulle ligge, befant det seg bare en rund pappskive. Pappskiva var imidlertid formet som den virkelige CD-en i boksen, men utenpå var det printet andre spor. Altså måtte pappskiva være en slags erstatning for en virkelig CD, som bare ventet på å bli satt inn i dets sted. Og for ikke så lenge siden skjedde nettopp det. Sammen med en del gamle Jethro Tull-kassetter (jeg samler også på dette) fikk jeg fra en samler skaffer meg den andre delen av denne doble CD-singelen, som selv mange ihuga Tull-fans nok ikke har i samlingen sin. (I boksen var forresten det ene CD-coveret løsnet fra pappen, sånn at jeg ble nødt til å lime det fast. Dessverre brukte jeg først et stoff som jeg i alle fall trodde var lim, men som viste seg å ikke være noe særlig tess, og som i tillegg avsatte en forferdelig sterk lukt. Selv etter at jeg skrapte dette vekk (og ble nødt til å kaste alt det hadde vært i kontakt med), sitter lukta litt igjen inne i CD-boksen.)

Når det gjelder innholdet på boksen er det både greit og bra, selv om en nok ikke kan kalle dette for noen legendarisk utgivelse. Den alternative “Rocks on the Road” på CD2 er ikke annerledes nok til at den skiller seg så veldig ut (den eneste forskjellen er vel bare at vokalen er en smule annerledes). Den påfølgende “Bouree” er derimot relativt annerledes i forhold til originalen fra 1969, men er ganske lik liveversjonen som ble framført på denne tida. Det betyr blant annet at den inneholder midtpartiet “Soirée”, som dermed vel er eneste gang dette har blitt spilt inn i studio. De to siste sporene er livespor, og kombinasjonen “Mother Goose/Jack-A-Lynn” var fast på live-set-lista på denne tida. Fin framføring. “Avslutningen med “Aqualung/Locomotive Breath/Black Sunday” er jeg ikke like fornøyd med, og jeg synes faktisk den versjonen som ble framført på David Letterman i 1991 er bedre - kanskje fordi den har flere instrumenter og lydbildet dermed blir mye mer fullstendig. 

Høydepunktet på den doble utgivelsen blir for min del “Jack-A-Lynn” på CD 1, som ble innspilt ti år tidligere, altså i 1981 - sammen med den versjonen som kom ut på “20 Years of Jethro Tull” i 1988. Denne versjonen er imidlertid akustisk og rolig hele veien gjennom, og tar ikke av og blir en rockelåt halvveis. Jeg forstår ikke hvorfor ikke denne versjonen ble brukt på “The Best of Acoustic Jethro Tull” (2007) i stedet for en nyinnspilling fra 1993. Ikke at jeg har noe imot det at låta tar av, men da er den plutselig ikke akustisk mer. Uansett er det i alle fall ingen tvil om at dette er en nydelig sang, og noe av det vakreste Ian Anderson har skrevet - til tross for at den merkelig nok ikke ble funnet verdig en plass på “The Broadsword and the Beast” (1982) som den ble skrevet for. Og hvis jeg må velge et andre høydepunkt, må det bli liveframføringen av “Fat Man”, som det skikkelig svunger av. Men hva er de merkelige kommentarene som er lagt på toppen, både på denne og på “Aqualung/Locomotive Breath”?

Kanskje en utgivelse for de spesielt interesserte, men innholdet er ikke så verst det heller. Eneste minus er at en må bytte CD halvveis, men så er det også dette som gjør utgivelsen ganske spesiell. Sju Tommy-tomler opp!

Det har de siste årene kommet stadig flere DVD-utgivelser og konsertopptak med Jethro Tull, og i fjor høst kom det som må sies å være en riktig godbit ut: opptredenen i Madison Square Garden i New York i 1978, som ble direkteoverført på TV i en rekke ulike land. En liten del av konserten var også med på videoen 20 Years of Jethro Tull (1988), samt at framføringen av Thick as a Brick var på en nyutgivelse av plata med samme navn for en del år siden. Og for de aller ivrigste har det også eksistert bootleg-utgaver av TV-framføringen, både i CD- og DVD-format. Men nå er konserten altså offisielt utgitt - både på DVD og CD. Og i motsetning til noen av de andre konsertutgivelsene med Jethro Tull de siste årene, der det har blitt gitt ut DVD og CD samtidig, men separat, inneholder denne boksen begge deler. En kan altså velge om en vil bare høre, eller både se og høre konserten, alt etter tid og anledning.

Deler av DVDen er imidlertid også bare lydopptak, i og med at det ikke var hele konserten som ble filmet og sendt på TV den gangen i 1978. Sweet Dream (merkelig nok uten fløyte på slutten), One Brown Mouse og Heavy Horses åpner ballet, men disse er bare i lyd, både på CDen og DVDen. Først med Thick as a Brick begynner TV-overføringen. En artig detalj her er introduksjonen, der bandet har forlatt scenen etter forrige låt, og her entrer scenen nok en gang, og later som om at det er nå konserten starter. Men for en framføring vi får! Thick as a Brick har vel knapt blitt framført mer energisk og sprudlende enn dette. Ian Anderson stjeler selvsagt mye av showet, men de andre gutta er også i storslag. Jeg må si meg enig i det Ian Anderson skriver i det lille heftet som følger med utgivelsen: “Keyboardist John Evan looks, as usual, like he just popped in from a parallel universe.” Han ser rett og slett riv, ruskende gal ut! Kudos også til bassist Tony Williams, som ble hentet inn på kort varsel for å spille i stedet for den syke John Glascock. Williams greier seg utmerket, til tross for at han bare var vant til å spille på små puber i Blackpool og ikke foran 20 000 mennesker i Madison Square Garden i New York!

No Lullaby går raskt over i en lengre fløytesolo, som både inneholder utdrag fra Rest Ye Merry Gentlemen og det som skulle bli låta Kelpie. En stor del av fløytesoloen ble imidlertid skjemmet av kraftig feedback, noe som ganske sikkert må ha blitt opplevd som veldig irriterende i det som jo var bandets største og viktigste øyeblikk så langt.  En ønsker ikke at noe slikt skal skjer når millioner av mennesker verden rundt sitter og ser på. I forbindelse med denne utgivelsen har EMI imidlertid greid å fjerne det meste av dette, sånn at en bare hører en tynn pipetone. Den går det fint an å leve med, og de som er litt eldre enn meg vil kanskje ikke en gang høre den. Bortsett fra dette er det topp kvalitet på lyd, og bortsett fra et par “hikk”, holder også bildet bra nivå.

Songs from the Wood (en versjon med ny intro og som deretter starter midt inne i låta, før den går tilbake til begynnelsen), er minst like energisk som nevnte Thick as a Brick. Den korte Martin Barre-komponerte Quatrain er innledningen til avslutningen på konserten, som selvsagt består av Aqualung og Locomotive Breath. På denne tida var det også vanlig at Locmotive Breath gikk over i en rockeversjon av Eric Coates’ Dambusters March. Og mens så skjer, sender Ian Anderson som vanlig gigaballonger ut over publikum. Noe sier meg imidlertid at det var ekstra mange ballonger som ble sendt ut akkurat denne kvelden … Og akkurat i det rulleteksten er ferdig starter John Evan med en pianointroduksjon på en ukjent låt. I alle fall har den ingen tittel, og den er ikke en gang nevnt på lista over alle låtene som er med. På CDen er både Locomotive Breath, Dambusters March og denne tittelløse instrumentale låta (som også inneholder en lengre trommesolo av Barriemore Barlow) på samme spor (spor 9), noe jeg i grunnen synes er litt synd. Konserten (den på scenen, ikke den på TV (som for lengst er avsluttet)) avsluttes med Too Old to Rock ‘n’ Roll: Too Young to Die, My God og Cross-Eyed Mary, før vi får reprise på Locomotive Breath og Dambusters March. Det er nemlig først nå konserten virkelig avsluttes. Denne reprisen (som er omtrent identisk med det som var noen minutter tidligere) er fornuftig nok ikke tatt med på CDen (det var forsåvidt ikke plass til å ta dem med heller), men kan høres på DVDen om en velger å se også de delene av konserten som ikke ble filmet.

Kort oppsummert er denne utgivelsen et lite must for alle som er litt interessert i god musikk (og da mener jeg god, ikke “liksom-god”). Det eneste som trekker ned er egentlig at ikke hele konserten ble filmet, og at den dermed føles litt kort. Ni Tommy-tomler opp!

I’m Outta Time var en av favorittlåtene mine fra det som skulle bli det siste Oasis-albumet (?), Dig Out Your Soul. I desember for litt over et år siden fikk den da også sin singelutgivelse, noe jeg ikke tror har skjedd så veldig ofte tidligere med låter skrevet av Liam Gallagher. Det er jo Noel Gallagher som er kjent for å være den store låtskriveren i Oasis, men på de siste albumene, spesielt nevnte I’m Outta Time, glimrer lillebror Gallagher opp med noen herlige spor og viser at han kan mye mer enn bare å synge. For å sitere det jeg skrev da jeg omtalte Dig Out Your Soul: “Relativt rolig låt med nydelig melodi og det lille ekstra som gjør at den skiller seg ut fra mengden. Jeg tror likevel det er den helt spesielle stemningen den setter meg i som gjør at jeg finner den så interessant. Den utydelige stemmen en kan høre på slutten blir en slags bekreftelse på dette - som om en er havnet et sted litt annerledes enn der en egentlig burde vært. Tittelen på låta er i så måte perfekt.”

Men så var det bonussporene da. Jeg var ikke så fornøyd med remixen som ble utgitt som B-spor til den første Dig Out Your Soul-singelen, The Shock of Lighning, og jeg skulle vel egentlig også ønsket meg at vi fikk helt nye låter på denne singelen, slik som tilfellet har vært på Oasis-singler som har blitt sluppet til låter fra tidligere album. I stedet for å få èn remix, får vi denne gangen imidlertid to, og jeg synes også at disse holder mye høyere nivå enn tidligere nevnte remix. Selv om jeg altså i utgangspunktet er litt negativ til konseptet med remixer, må jeg si at både I’m Outta Time-remixen til Twiggy Ramirez og The Shock of Lightning-remixen til Jagz Kooner presenterer interessante alternative versjoner av disse to låtene. De er dog ikke like bra som originalen, men kanskje likevel litt for like originalen til å bli noe særlig mer enn en parentes. Sju Tommy-tomler opp!