Det kan visst aldri bli for mange DVD-utgivelser med Jethro Tull, og den siste i rekka er Live at AVO Session Basel, fra en konsert i den sveitsiske byen Basel i 2008. Det er ikke så veldig lenge siden vi fikk en annen Tull-DVD fra en sveitsisk konsert, nemlig Live at Montreux 2003, som kom i 2007, og denne nye utgivelsen minner egentlig litt om denne - til tross for at konserten altså ble holdt fem år senere. Ikke så mange av sangene er de samme, og to av bandmedlemmene er også forskjellige (John O’Hara på keyboard i stedet for Andrew Giddings, og David Goodier på bass i stedet for Jonathan Noyce), men stilen og måten å framføre på er relativt lik likevel. Denne nye utgivelsen er imidlertid en del kortere enn Montreux-konserten - nesten en halvtime - og varer i 90 minutter. På de 90 minuttene får vi låter som My Sunday Feeling, Serenade to a Cuckoo, Nursie, Rocks on the Road, Dharma for One, Heavy Horses, Thick as a Brick og Locomotive Breath (med en ny og spennende avslutning). Så godt som alt av framføringen holder skyhøy kvalitet, og det eneste lille minuset er at Ian Anderson (som han har gjort i en del år nå) sliter med å synge de høye tonene. For oss som hører mye på dagens Tull og ikke bare husker bandet fra “gamle dager” er ikke dette lenger noe vi tenker noe særlig på, men det er likevel klart at det er enkelte Tull-låter han strever mindre med å synge enn andre. Refrenget på Too Old To Rock & Roll, Too Young To Die er et eksempel på et slikt parti Ian nok sang en del bedre i gamle dager. Uansett er ikke dette noe jeg som hører mye på dagens Tull tenker noe særlig over, og i mine øyne og ører holder denne Tull-DVD-utgivelsen like høyt nivå som tidligere Tull-DVD-utgivelser. Bildet og lyden er krystallklart, og produksjonen er profesjonell til fingerspissene. “Spiller på rutinen” er et uttrykk som de fleste tenker på som noe negativt, men hvis jeg skulle bruke dette uttrykket som noe positivt her, vil det være fordi det sikter til fem ytterst profesjonelle og dyktige musikere som i en alder av rundt 60 år selvsagt er rutinerte og vet hva de holder på med. Selv etter 40 år i Jethro Tull ser ikke Ian Anderson på noen måte ut til å ha gått lei, og jeg anser det som ganske sannsynlig at vi i alle fall får et 50 år med Jethro Tull-jubileum. Åtte Tommy-tomler opp!
Det kan virke som at singelen Falling Down ble den aller siste offisielle utgivelsen av Oasis. Brødrene Noel og Liam Gallagher er bitre uvenner, og det virker nå som at begge ønsker å fortsette med sine egne prosjekter. Dermed er (muligens) Oasis historie. I og med at verken Noel eller Liam gir seg som musikere trenger ikke det å være noen katastrofe, selv om det selvsagt er litt vemodig at det aller første bandet jeg ble skikkelig fan av, en gang på midten av 90-tallet, ikke lenger eksisterer.
Det har de siste årene kommet stadig flere DVD-utgivelser og konsertopptak med Jethro Tull, og i fjor høst kom det som må sies å være en riktig godbit ut: opptredenen i Madison Square Garden i New York i 1978, som ble direkteoverført på TV i en rekke ulike land. En liten del av konserten var også med på videoen 20 Years of Jethro Tull (1988), samt at framføringen av Thick as a Brick var på en nyutgivelse av plata med samme navn for en del år siden. Og for de aller ivrigste har det også eksistert bootleg-utgaver av TV-framføringen, både i CD- og DVD-format. Men nå er konserten altså offisielt utgitt - både på DVD og CD. Og i motsetning til noen av de andre konsertutgivelsene med Jethro Tull de siste årene, der det har blitt gitt ut DVD og CD samtidig, men separat, inneholder denne boksen begge deler. En kan altså velge om en vil bare høre, eller både se og høre konserten, alt etter tid og anledning.
Deler av DVDen er imidlertid også bare lydopptak, i og med at det ikke var hele konserten som ble filmet og sendt på TV den gangen i 1978. Sweet Dream (merkelig nok uten fløyte på slutten), One Brown Mouse og Heavy Horses åpner ballet, men disse er bare i lyd, både på CDen og DVDen. Først med Thick as a Brick begynner TV-overføringen. En artig detalj her er introduksjonen, der bandet har forlatt scenen etter forrige låt, og her entrer scenen nok en gang, og later som om at det er nå konserten starter. Men for en framføring vi får! Thick as a Brick har vel knapt blitt framført mer energisk og sprudlende enn dette. Ian Anderson stjeler selvsagt mye av showet, men de andre gutta er også i storslag. Jeg må si meg enig i det Ian Anderson skriver i det lille heftet som følger med utgivelsen: “Keyboardist John Evan looks, as usual, like he just popped in from a parallel universe.” Han ser rett og slett riv, ruskende gal ut! Kudos også til bassist Tony Williams, som ble hentet inn på kort varsel for å spille i stedet for den syke John Glascock. Williams greier seg utmerket, til tross for at han bare var vant til å spille på små puber i Blackpool og ikke foran 20 000 mennesker i Madison Square Garden i New York!
No Lullaby går raskt over i en lengre fløytesolo, som både inneholder utdrag fra Rest Ye Merry Gentlemen og det som skulle bli låta Kelpie. En stor del av fløytesoloen ble imidlertid skjemmet av kraftig feedback, noe som ganske sikkert må ha blitt opplevd som veldig irriterende i det som jo var bandets største og viktigste øyeblikk så langt. En ønsker ikke at noe slikt skal skjer når millioner av mennesker verden rundt sitter og ser på. I forbindelse med denne utgivelsen har EMI imidlertid greid å fjerne det meste av dette, sånn at en bare hører en tynn pipetone. Den går det fint an å leve med, og de som er litt eldre enn meg vil kanskje ikke en gang høre den. Bortsett fra dette er det topp kvalitet på lyd, og bortsett fra et par “hikk”, holder også bildet bra nivå.
Songs from the Wood (en versjon med ny intro og som deretter starter midt inne i låta, før den går tilbake til begynnelsen), er minst like energisk som nevnte Thick as a Brick. Den korte Martin Barre-komponerte Quatrain er innledningen til avslutningen på konserten, som selvsagt består av Aqualung og Locomotive Breath. På denne tida var det også vanlig at Locmotive Breath gikk over i en rockeversjon av Eric Coates’ Dambusters March. Og mens så skjer, sender Ian Anderson som vanlig gigaballonger ut over publikum. Noe sier meg imidlertid at det var ekstra mange ballonger som ble sendt ut akkurat denne kvelden … Og akkurat i det rulleteksten er ferdig starter John Evan med en pianointroduksjon på en ukjent låt. I alle fall har den ingen tittel, og den er ikke en gang nevnt på lista over alle låtene som er med. På CDen er både Locomotive Breath, Dambusters March og denne tittelløse instrumentale låta (som også inneholder en lengre trommesolo av Barriemore Barlow) på samme spor (spor 9), noe jeg i grunnen synes er litt synd. Konserten (den på scenen, ikke den på TV (som for lengst er avsluttet)) avsluttes med Too Old to Rock ‘n’ Roll: Too Young to Die, My God og Cross-Eyed Mary, før vi får reprise på Locomotive Breath og Dambusters March. Det er nemlig først nå konserten virkelig avsluttes. Denne reprisen (som er omtrent identisk med det som var noen minutter tidligere) er fornuftig nok ikke tatt med på CDen (det var forsåvidt ikke plass til å ta dem med heller), men kan høres på DVDen om en velger å se også de delene av konserten som ikke ble filmet.
Kort oppsummert er denne utgivelsen et lite must for alle som er litt interessert i god musikk (og da mener jeg god, ikke “liksom-god”). Det eneste som trekker ned er egentlig at ikke hele konserten ble filmet, og at den dermed føles litt kort. Ni Tommy-tomler opp!
I’m Outta Time var en av favorittlåtene mine fra det som skulle bli det siste Oasis-albumet (?), Dig Out Your Soul. I desember for litt over et år siden fikk den da også sin singelutgivelse, noe jeg ikke tror har skjedd så veldig ofte tidligere med låter skrevet av Liam Gallagher. Det er jo Noel Gallagher som er kjent for å være den store låtskriveren i Oasis, men på de siste albumene, spesielt nevnte I’m Outta Time, glimrer lillebror Gallagher opp med noen herlige spor og viser at han kan mye mer enn bare å synge. For å sitere det jeg skrev da jeg omtalte Dig Out Your Soul: “Relativt rolig låt med nydelig melodi og det lille ekstra som gjør at den skiller seg ut fra mengden. Jeg tror likevel det er den helt spesielle stemningen den setter meg i som gjør at jeg finner den så interessant. Den utydelige stemmen en kan høre på slutten blir en slags bekreftelse på dette - som om en er havnet et sted litt annerledes enn der en egentlig burde vært. Tittelen på låta er i så måte perfekt.”
Men så var det bonussporene da. Jeg var ikke så fornøyd med remixen som ble utgitt som B-spor til den første Dig Out Your Soul-singelen, The Shock of Lighning, og jeg skulle vel egentlig også ønsket meg at vi fikk helt nye låter på denne singelen, slik som tilfellet har vært på Oasis-singler som har blitt sluppet til låter fra tidligere album. I stedet for å få èn remix, får vi denne gangen imidlertid to, og jeg synes også at disse holder mye høyere nivå enn tidligere nevnte remix. Selv om jeg altså i utgangspunktet er litt negativ til konseptet med remixer, må jeg si at både I’m Outta Time-remixen til Twiggy Ramirez og The Shock of Lightning-remixen til Jagz Kooner presenterer interessante alternative versjoner av disse to låtene. De er dog ikke like bra som originalen, men kanskje likevel litt for like originalen til å bli noe særlig mer enn en parentes. Sju Tommy-tomler opp!
Dette er en elefant. Den heter ikke Dumbo og heller ikke Pelle. Se så fin den er!
