Tommy Kvarsvik

I’m Outta Time var en av favorittlåtene mine fra det som skulle bli det siste Oasis-albumet (?), Dig Out Your Soul. I desember for litt over et år siden fikk den da også sin singelutgivelse, noe jeg ikke tror har skjedd så veldig ofte tidligere med låter skrevet av Liam Gallagher. Det er jo Noel Gallagher som er kjent for å være den store låtskriveren i Oasis, men på de siste albumene, spesielt nevnte I’m Outta Time, glimrer lillebror Gallagher opp med noen herlige spor og viser at han kan mye mer enn bare å synge. For å sitere det jeg skrev da jeg omtalte Dig Out Your Soul: “Relativt rolig låt med nydelig melodi og det lille ekstra som gjør at den skiller seg ut fra mengden. Jeg tror likevel det er den helt spesielle stemningen den setter meg i som gjør at jeg finner den så interessant. Den utydelige stemmen en kan høre på slutten blir en slags bekreftelse på dette - som om en er havnet et sted litt annerledes enn der en egentlig burde vært. Tittelen på låta er i så måte perfekt.”

Men så var det bonussporene da. Jeg var ikke så fornøyd med remixen som ble utgitt som B-spor til den første Dig Out Your Soul-singelen, The Shock of Lighning, og jeg skulle vel egentlig også ønsket meg at vi fikk helt nye låter på denne singelen, slik som tilfellet har vært på Oasis-singler som har blitt sluppet til låter fra tidligere album. I stedet for å få èn remix, får vi denne gangen imidlertid to, og jeg synes også at disse holder mye høyere nivå enn tidligere nevnte remix. Selv om jeg altså i utgangspunktet er litt negativ til konseptet med remixer, må jeg si at både I’m Outta Time-remixen til Twiggy Ramirez og The Shock of Lightning-remixen til Jagz Kooner presenterer interessante alternative versjoner av disse to låtene. De er dog ikke like bra som originalen, men kanskje likevel litt for like originalen til å bli noe særlig mer enn en parentes. Sju Tommy-tomler opp!

Dette er en elefant. Den heter ikke Dumbo og heller ikke Pelle. Se så fin den er!

I jula befant deg seg to CD-er i CD-spilleren min - en ny og en (relansering av) en gammel. Når det bare er gått seks år siden The Jethro Tull Christmas Album ble utgitt er det kanskje litt for tidlig å kalle albumet en klassiker, men det har altså ikke stoppet Ian Anderson & Co. fra å utgi albumet på nytt, men nå i dobbeltpakke med en ekstra CD som inneholder en julekonsert, innspilt 22. desember 2008 i St Bride’s Church i London. Vanligvis ville jeg syntes det var et dårlig og litt sjofelt påfunn at en var nødt til å kjøpe The Jethro Tull Christmas Album på nytt igjen, bare for å få med seg dette nye konsertopptaket, men når alt overskuddet fra utgivelsen går til hjemløse i London, blir det straks litt verre å synes at påfunnet er så veldig sjofelt. Det samme gjaldt forøvrig selve konserten, som var et tiltak for å samle inn penger til dem i London som må tilbringe jula, og resten av året, utendørs.

I og med at første CD, The Jethro Tull Christmas Album, er opptrykk av en seks år gammel utgivelse, skriver jeg ikke så om den her. Kort oppsummert synes jeg dette er ei skrive som holder svært høyt nivå, og som det har blitt en tradisjon for meg å sette på i juletida. Etter å ha hørt en god del på den nye skiva, Christmas At St Bride’s 2008, konstanterer jeg at også den holder bra nivå, til tross for at det er langt mindre Tull på den enn en kanskje kunne ha ventet. Av de 17 sporene den inneholder er bare litt over halvparten musikk som kan knyttes direkte til Jethro Tull. Åpningssporet, Weathercock, er selvsagt en av disse. Flott framføring, ikke så ulik den som er å finne på første CD (som altså er The Jethro Tull Christmas Album). Spor 2 følger, og dette er faktisk ikke Tull-musikk i det hele tatt, men en lengre introduksjon til konserten av prest George Pitcher, samt kirkekoret som synger What Cher. Pitcher later til å være en lystig fyr, og spøker under introduksjonen med at Ian Anderson på forhånd har bedt om ikke å få applaus fra publikum før etter at hele konserten er over. Dette setter også sitt preg på plata, som på grunn av den manglende applausen nesten blir som en live studioinnspilling i stedet for en konsert.  

Så følger A Christmas Song, som jo er en god, gammel Tull-klassiker, og høyst passende på denne julekonserten. Det samme kan kanskje ikke helt sies om Living In These Hard Times, men med tanke på den økonomiske situasjen rundt om kring i verden, er (var) dette kanskje likevel ikke en så dum låt å ta med. Med sitt akustiske arrangement passer den også fint i settingen konserten holdes i. Den er også akkurat lystig nok til å passe inn i en slik julekonsert, til tross for sitt “ujuliske” tema. Og selvsagt morsomt at denne glemte perla har blitt vekket til live igjen fra glemselen.

Så følger igjen en framføring av St Bride’s kirkekor (samt kirkeorgel), som synger (spiller) Silent Night. Jeg er litt usikker på om jeg synes dette passer seg å ha med på en Jethro Tull-CD eller ikke. Tull selv deltar ikke i framføringen, og selv om Jethro Tull musikalt sett er enormt mye forskjellig, er ikke kirkekor som synger julesanger en av de tingene (før nå i alle fall). Jeg tror faktisk jeg i større grad hadde vært villig til å akseptere det dersom konserten var utgitt på DVD i stedet for på CD, siden jeg da i alle fall hadde kunnet se hva det var som foregikk på scenen og ikke trengt å lure på hvor Ian & Co. plutselig har tatt veien og hvorfor Jethro Tull-plata plutselig har blitt noe helt annet enn det jeg hadde forventet meg. Nå skal det riktignok sies at sporet med Silent Night (eller Glade Jul, som vi kaller den), er det jeg liker minst på hele plata, kanskje først og fremst på grunn av at jeg opplever denne julesangen som litt “oppbrukt”, og ganske treig av seg …

Så følger den første av de fire opplesningene konserten inneholder. Også dette er noe jeg nok ikke hadde ventet meg å finne på en Jethro Tull-CD, men jeg synes likevel dette er fire spennende innslag. Ian Anderson tar seg selv av første opplesning, og leser da utdrag (med bakgrunnsmusikk) fra Walter Scotts Marmion. “Each age has deemed the new-born year the fittest time for festal cheer” får vi blant annet høre. (Etter å ha hørt gjennom plata et utall ganger begynner jeg å kunne disse opplesningene utenat). Etter disse “sidesporene” følger en ny Tull-låt, nemlig Jack In The Green. Relativt lik de liveframføringene som har vært av låta tidligere. Another Christmas Song har jeg derimot ikke hørt live så mange ganger før (hvis noen …), så det var et spennende innslag. Med det akustiske preget på konserten blir også denne framføringen nokså ulik både studioversjonen fra 1989 og nyinnspillingen på The Jethro Tull Christmas Album.

Så følger en hel rekke spor som ikke direkte kan knyttes til Jethro Tull. Forfatter og nyhetsmann Gavin Esler leser “God’s Grandeur” av Gerald Manley Hopkins, før koret stemmer i med den velkente Oh, Come All Ye Faithful. En ny opplesning følger, denne gangen av forfatter Mark Billingham som leser “The Ballad of the Breadman” av Charles Causley. Kanskje den opplesningen som er enklest å følge, fordi den forteller en sammenhengende historie (nemlig en moderne versjon av livet til Jesus, satt til vår tid). Etter tre spor på rad med opplesninger og kirkekor er det nesten så en har glemt at det er en Jethro Tull-konsert en hører på her, og en kommer i alle fall litt nærmere det en hadde forventet seg med A Winter Snowscape, selv om denne instrumentale låta jo er laget av Martin Barre og ikke Ian Anderson, og var med på hans soloalbum Stage Left fra 2003. Den er riktignok også med på The Jethro Tull Christmas Album. Noen liveframføring av denne låta har jeg imidlertid ikke hørt tidligere, så det var spennende. Etter dette får vi nok en opplesning, nemlig “Christmas” av John Betjeman. Opplesningen er det denne gangen skuespiller Andrew Lincoln som står for. Lincoln er gift med Ian Andersons datter, Gael Anderson, og Ian og Andrew kommer med noen vittige bemerkninger til hverandre før opplesningen skal ta til. Også i øyeblikk som dette skulle jeg ha ønsket at det var en DVD jeg så på, og ikke en CD jeg bare hørte på.

Når vi er kommet til spor 14 er det endelig tid for Jethro Tull-musikk igjen. Fires At Midnight er ikke direkte knyttet til jula, noe også Ian Anderson påpeker i introduksjonen til låta, men er likevel knyttet til den mørke årstida (også kjent som vinteren), så den slipper gjennom. We Five Kings er en omarbeidet versjon av den gamle julesangen We Three Kings, og var i tillegg til å være med på The Jethro Tull Christmas Album, også med på DVDen/CDen Ian Anderson Plays the Orchestral Jethro Tull fra 2005. Denne versjonen skiller seg ikke særlig ut fra de andre. Koret overtar deretter igjen, men nå er faktisk Ian Anderson med på fløyte også! Gaudete er en gammel (fra 1600-tallet) julehymne på latin, som det senere har blitt satt musikk til. Kombinasjonen kor som synger på latin, kirkeorgel og Ian Anderson på fløyte er spennende!

Så er vi kommet til den store avslutningen, der vi får God Rest Ye Merry Gentlemen i en utvidet versjon, med først Jethro Tulls jazzaktige versjon (med en velsignelse av prest George Pitcher midt inne i låta), og deretter den tradisjonelle versjonen med kirkeorgel og kor. Det er på dette tidspunktet bøssene går rundt i kirka sånn at folk (for det meste Jethro Tull-fans) skal få mulighet til å gi til den gode saken konserten avholdes for. Igjen skulle jeg ha ønsket at jeg kunne se hva det var som foregikk, i stedet for at jeg bare kan høre at det blir litt “uro” og at det er penger som klinger. En miniversjon av Thick As A Brick med kun Ian Anderson på gitar avslutter hele julekonserten, selv om akkurat den låta i alle fall ikke kan sies å ha så veldig mye med jul å gjøre. Etter dette kommer endelig den etterlengtede applausen som bekrefter det vi som har hørt på lenge har antatt - ja, det er faktisk publikum til stede!

Helhetsinntrykket mitt av denne julekonserten er som sagt positivt, og når jeg allerede har som juletradisjon å høre på The Jethro Tull Christmas Album, kan jeg nok (hvis jeg lever) i årene framover også inkludere denne skiva, som jeg definitivt tror kan skape julestemning. I og med at konserten foregår i en kirke blir det noe litt høytidelig over den også, og selv oss som ikke går i kirka vil nok innrømme at kirkerommet er et spesielt sted i forhold til der vi befinner oss i hverdagen. Og nettopp derfor (i tillegg til det jeg allerede har nvent) skulle jeg ha ønsket at konserten ble utgitt på DVD i stedet for CD. Når det er sagt, ser jeg også fordelen ved en CD-utgivelse framfor en DVD-utgivelse, i og med at da blir lyden alene som blir hovedfokus. En kan la blikket hvile på hva en selv vil, og en kan ha musikken på i bakgrunnen mens en holder på med noe annet, i stedet for at en blir oppfordret til å se på en skjerm for å få med seg alt som foregår. Jeg lurer likevel litt på om det i lengden er så veldig lyttbart å få lange korframføringer med kirkeorgel, når det ikke egentlig er det en er ute etter å høre. Ian Anderson har de siste årene likevel ved flere anledninger eksperimentert både med form og innhold i konsertene sine (som for eksempel ved Rubbing Elbows-turnéene som var en blanding av konsert og talkshow), så at han nå altså implementerer kirkekor og diktopplesning, kommer vel kanskje ikke som noen overraskelse. Resultatet blir også relativt bra, selv om jeg tror at en ville fått en bedre opplevelse av en slik sammenblanding enten ved å være til stede selv, eller ved en DVD-utgivelse. “CD 1″, altså The Jethro Tull Christmas Album, trekker denne doble utgivelsen opp fra en sjuer til Åtte Tommy-tomler opp!

Siden årets første plateomtale her på bloggen (1. januar) var av norsk folkemusikk, passer det forsåvidt fint at også den siste plateomtalen i 2009 blir av samme type musikk. Men mens jeg ikke syntes så mye som Helge Myrheims i laussnøé, er jeg mye mer positivt innstilt til plata Bra kast! av gruppa Geitungen. Geitungen består av tre unge menn fra Rogaland: Håvard Ims, Olav Christer Rossebø og Vidar S. B. Skrede, som spiller alt i fra hardingfele og torader til mandola og gitar. Og musikken de skaper har et særegent uttrykk! På Bra Kast har de samlet tradisjonelle toner fra Rogaland og fått det til å bli 42 minutter, fordelt på 15 spor, med musikk som det er så mye driv og rytme i at jeg er fristet til å si at en del av det grenser opp mot å være folkrock - spesielt når også gitaren kommer i bruk. Jeg tenker da for eksempel på spor 2: Hopsar, spor 7: Hopsar og spor 10: Hopsar, som alle med små justeringer kunne blitt framført av Fairport Convention. Og ja, det er faktisk tre spor som alle har samme navn. Disse har også det til felles at de inneholder bruk av en god del flere instrumenter enn mange av de andre sporene. Og mens hovedgrunnen til at jeg ikke likte tidligere nevnte plate i laussnøé noe særlig godt var at det i lengden ble altfor ensformig med bare en enkel hardingfele som gjentok det samme om og om igjen med små variasjoner, er lydbildet på Bra kast! mye mer spennende. Her er det ulike instrumenter i samspill, og her er det hele tiden noe som skjer. Ikke for det - vi får også mer rolige (og nydelige) melodier, som Vals, Bruraslag og Brautaslåtten. Disse, og de andre sporene, har tydelige melodier det er lett å lære seg. Min favoritt på plata er nok likevel Gudmunddansen som jeg tror det må være vanskelig å mislike. Fin melodi og skikkelig driv i låta med taktfast rytme! Og et siste poeng - plata er også meget godt sammensatt. Etter den raske Gudmunddansen følger for eksempel den rolige Bruraslag for å avbalansere. Jeg har i det hele ikke mye å utsette på Bra kast! og det er vel egentlig første gang jeg kan si at jeg virkelig har likt folkemusikk! Sju Tommy-tomler opp!

Til jul for nesten to år siden fikk jeg blant en bunke med CDer blant annet albumet Eleven Pieces of a Broken Heart av Stavanger-bandet Popface. For halvannen måned siden fant dette endelig veien til stereoanlegget, og siden jeg verken hadde hørt om plata eller bandet bak tidligere, var det for meg relativt uvisst hva jeg gikk til. Og jeg skal vel innrømme at jeg ikke ble spesielt imponert da jeg hørte skiva første gang. Popface spilte rett og slett pop-musikk, og det av den relativt kjedelige, platte, ja, nesten søvndyssende, sorten. Ikke rart at coveret til plata viser en mann som ligger og sover! Det var nesten en prøvelse å komme meg gjennom de 11 sporene og 48 minuttene albumet varte, og underveis gledet jeg meg egentlig mest til å bli ferdig. Jeg hadde nå to valg: skulle jeg høre gjennom den en gang eller to til og så si meg ferdig med den og skrive noen ord her på bloggen og gi den èn Tommy-tommel, eller skulle jeg gjøre et lite eksperiment angående en teori jeg har: Nemlig at all musikk blir bra, bare du hører nok på den … Jeg trodde først at jeg hadde valgt det første alternativet, men halvannen måned senere viser det seg at det er det siste alternativet jeg har endt opp på. Og etter å ha hørt skiva en 15-20 ganger, kan jeg faktisk slå fast at den skumle teorien min er rett: all musikk blir bra bare du hører nok på den! Jeg vil riktignok ikke si at jeg digger Eleven Pieces of a Broken Heart, men etter å ha hørt den så mange ganger som jeg har gjort og kommet litt under huden på den, er den i alle fall blitt hørbar. Den rolige, avbalanserte og harmoniske tonen jeg ved første gangs gjennomhøring syntes virket søvndyssende og umåtelig kjedelig, har jeg, etter at jeg startet å skjønne litt mer av konseptet, begynt å sette mer pris på. Og jeg forstår også de som skriver at ”indie-tonen” (hva nå det måtte være …) også finnes der et eller annet sted. Likevel synes jeg fortsatt ikke Eleven Pieces of a Broken Heart er det helt store som lyttemusikk. Som bakgrunnsmusikk går den imidlertid an. Fire Tommy-tomler opp!