Jeg hadde vel muligens ikke verdens høyeste forhåpninger til Spirit Flying Free av John Carter før jeg satte albumet i CD-spilleren første gang. Eneste grunn til at jeg kjøpte det var at Martin Barre, gitarist i Jethro Tull, bidrar på det - faktisk i så stor grad at det på coveret står skrevet “John Carter with Martin Barre”. Carter og Barre spilte i deres ungdomsdager på midten av 60-tallet i band sammen, før Martin Barre i desember i 1968 ble fast gitarist i Jethro Tull, mens Carter i stedet satset på det trygge - en “ordinær” jobb med fast inntekt. Carter og Barre holdt imidlertid kontakten, og etter mange år med snakk om at de burde ha laget noe musikk sammen, ble i 1997 snakket til slutt til virkelighet i form av albumet “Spirit Flying Free”, utgitt på A New Day Records. Barre spiller både akustisk og elektrisk gitar, i tillegg til fløyte og bassfløyte, på albumet, og har sågar skrevet musikken til en av låtene (”I’ll Make a Stand this Time”). Carter selv har stått for musikk og tekst til de andre, og viser seg også å være en dyktig vokalist. Han har også skrevet flere meget bra låter med nydelige melodier. Jeg er imidlertid litt usikker på tekstene hans. De er som oftest enkle og sier ting rett ut, men mangler kanskje litt dybde. De fleste handler på om kjærlighet, som for eksempel “No Easy Way” og “I Can’t Forget” som begge handler om følelsene en sitter igjen med etter et brudd. I “The Student” får vi høre om en student som skal på date, og i “Exciting Eyes” om ei jente med spennende øyne (!) Lite mystikk altså, selv om det ikke er noe å utsette på selve musikken. “Melody of Words” er for eksempel nydelig, og på denne har Carter også fått med seg Fairport Convention-duoen Dave Pegg (tidligere Jethro Tull) på bass og Chris Leslie på fiolin. Det samme gjelder på låta “Don’t Mess Around With Me”, som er ganske upbeat og livlig i forhold til mange av de andre låtene her. Her blir det tydelig hvor stor rolle hvilke musikere som er med har å si for uttrykket til musikken. Mens “Don’t Mess Around With Me” godt kunne være laget av Fairport Convention, er mange av låtene Martin Barre er med på noe som godt kunne vært plassert på et av Barres soloalbum. Barres lett gjenkjennelige elektriske gitar er minst like framtredende her som den er på hans egne låter. I kombinasjon med de andre uttrykkene har det blitt til et variert og flott album som veksler mellom det akustiske og det elektriske. Sju Tommy-tomler opp!
For en tid tilbake omtalte jeg albumet Actor av amerikanske St. Vincent (egentlig Annie Clark). Etter å ha satt stor pris på det gikk jeg nylig til anskaffelse av hennes første plateutgivelse: Marry Me fra 2007. Hennes lett gjenkjennelige stemme er minst like vakker her som på hennes andre album, og indie-pop-stilen fra Actor er ikke helt ulik den en kan høre her. Jeg vil imidlertid påstå at dette albumet er noe mykere i kantene, selv om enkelte partier på for eksempel ”Now, Now”, “Your Lips are Red” og ”Paris is Burning” får tydelig fram den spennende kontrasten jeg falt sånn for på Actor, mellom det myke, melodiøse og vakre, og det mer harde, forvrengte og forstyrrede. En annen spennende kontrast er forholdet mellom tekstene og musikken, der en brutal og alvorlig tekst gjerne har en vakker og rolig melodi. Låta “Landmine” er et godt eksempel på dette. Tekster er noe Clark er spesielt god på, og hun har også klart å få et slags gjennomgående tema på skiva - kjærlighet og det å miste sin kjære/være redd for å miste sin kjære.
Jeg tror jeg holder en liten knapp på Actor som det beste albumet av de to St. Vincent foreløpig har utgitt - kanskje fordi det var det jeg hørte først - uten at jeg vil si noe negativt om Marry Me av den grunn. Melodiøst, vakkert, kontrasterende, utfordrende … og Sju Tommy-tomler opp!
Cd-singelen Said She Was a Dancer av Jethro Tull ble utgitt i Cd-formatets barndom - så tidlig som i 1987. Faktisk er dette den aller første Cd-singelen bandet utga, der tittelsporet selvsagt er hentet fra albumet Crest of a Knave. Teksten er minst like vakker som musikken på denne låta, og har mye av den samme tematikken som en annen låt på samme album, nemlig Budapest. I begge sangene fortelles det om et møte med en sjenert utenlandsk/øst-europeisk skjønnhet ute i det store utland, men som aldri blir noe mer enn akkurat det - et kort møte før hun forsvinner igjen. Lengselen mot det ukjente, men også uoppnåelige, er noe som fascinerer meg.
She said she was a dancer. If I believed it, it was my business.
It felt like a merry dance that I was being led.
So I stole one kiss. It was a near miss.
She looked at me like I was Jack the Ripper.
She leaned in close. “Goodnight,” was all she said.
So I took myself off to bed.
Vi får også tre bonusspor, først Dogs in the Midwinter, som også var med på CD-utgivelsen av Crest of a Knave (men ikke LP-utgivelsen). Her er tematikken en helt annen: nemlig kritikk av det moderne samfunnet. Det er vi som er de kalde hundene midt på vinteren som skuler på hverandre. Det er verdt å merke seg at den kalde krigen fortsatt pågikk da denne låta ble skrevet.
De to siste sporene på singelen er ikke hentet fra Crest of a Knave, og ble faktisk innspilt så tidlig som i 1981. De føles også helt annerledes i stil, og er mye mer synthesiser-basert. Down at the End of Your Road forteller om den respektable naboen som bor i det fine nabolaget og tilsynelatende er helt normal, men som om nettene er en trussel og gjør fæle ting. Den samme tematikken er helt vesentlig i den moderne skrekkfilmen, der det farlige ligger gjemt på undersida av det normale, sånn at det er umulig å oppdage det før det er for sent. Too Many Too handler om overdådighet, griskhet, og alt en kan ha for mye av. Kanskje ikke den aller mest spennende Tull-låta som er laget, rent musikalsk i alle fall. Begge disse ble gjenutgitt på samleboksen 20 Years of Jethro Tull året etterpå.
Said She Was a Dancer er nok den beste låta på singelen, og de andre når ikke helt opp i forhold til denne. Likevel mye interessant her, spesielt når det gjelder tematikk og spørsmål som stilles i tekstene. Sju Tommy-tomler opp!
Vi skriver begynnelsen av mai, men selv på vestlandet, der jeg bor, er det ikke mange dagene sidene det snødde. Forhåpentligvis var det en siste krampetrekning fra kong Vinter, sånn at vi slipper “Winter in June” - som er navnet på trioen Projects første album fra 2007. Denne har ligget på vent ei stund nå i bunken av CDer jeg må få hørt gjennom, men den som venter på noe godt …
For at dette albumet er godt er det liten tvil om. Project består av tre utrolig dyktige musikere, nemlig Greg Pattillo, Eric Stephenson og Peter Seymour - med tilholdssted i Brooklyn i New York, og alle med mastergrad i sitt instrument. Disse er cello, kontrabass og tverrfløyte, og det er faktisk ikke mer enn dette vi hører gjennom den drøye halvtimen og 14 sporene albumet varer. Men mer trenger vi heller ikke! Lydbildet fylles så godt ut at noe mer ville blitt i overkant mye, spesielt når Greg Pattillo herjer som verst på tverrfløyta si. Om han ikke er en fjern slektning av en viss Ian Anderson, så er han i alle fall tydelig inspirert av han. “Hum along”-teknikken til Anderson sitter som et skudd, men Pattillo har faktisk gått noen steg videre også. ”Flute Beatboxing” har måten hans å spille fløyte på blitt kalt, der han lager rytme og fullt akkompagnement, samtidig som han spiller fløyte. Det var gjennom en av Pattillos YouTube-vidoer (denne, med Inspector Gadget, er nå sett over 20 millioner ganger!) jeg oppdaget Project, og etter noen små prøveklipp av Winter in June bestemte jeg meg for å bestille den fra USA. Det angrer jeg ikke på nå!
Samtidig som jeg er fascinert av Pattillos fløyte-beatboxing, kan jeg forstå dem som mener at det kan bli for mye av det gode. Heldigvis er Winter in June langt mer enn Pattillos fløyte, og beatboxingen hans kommer samtidig bare i en passelig stor porsjon. Han er nemlig en like dyktig fløytist når han ikke beatboxer, og det får han vist på flere av låtene her. Og jeg glemmer selvsagt ikke de andre i trioen, som også er veldig gode på sine ting.
Når det gjelder stilen på musikken plata inneholder, vil jeg karakterisere den som en blanding av jazz, klassisk … og mye annet. Jeg skulle imidlertid sett at vi også hadde fått noen litt lengre komposisjoner enn det vi får. Plata varer som sagt bare en drøy halvtime, og med 14 spor på den tida sier det seg selv at vi har å gjøre med ganske mange korte musikkstykker. Noen av dem kunne med fordel ha blitt bygd litt ut. Men selv om de altså er korte, legger ikke det noen demper på min begeistring for det trioen har fått til, og det “prosjektet” Project har satt i gang. Det er utrolig hva de har fått til med bare å bruke instrumentene fløyte, bass og cello! Det er vanskelig å trekke fram favorittlåter fra albumet, da plata jevnt over holder høyt nivå. Holder de to platene Project har gitt ut etter denne utgivelsen like høyt nivå, har jeg mye å se fram til! Åtte Tommy-tomler opp!
Det er utrolig hva som eksisterer uten at en vet om det! Det norske prog-rock-bandet Wobblers debutalbum Hinterland fra 2005 er et musikalsk mesterverk, til tross for at det for de aller fleste nok er totalt ukjent. Så var tilfellet også for meg, helt til jeg ble tipset om bandet og gikk til innkjøp av denne timelange nytelsen. At disse fem utrolig dyktig musikerne fra Hønefoss-området som utgjør bandet fortjener anerkjennelse her hjemme er det liten tvil om. Like liten tvil er det om at Hinterland inneholder alt det et musikkverk skal inneholde, men i stedet for å finne på tafatte komplimenter tror jeg jeg nøyer meg med å si at dette er minst like bra som King Crimson! Minst!
