I jula befant deg seg to CD-er i CD-spilleren min - en ny og en (relansering av) en gammel. Når det bare er gått seks år siden The Jethro Tull Christmas Album ble utgitt er det kanskje litt for tidlig å kalle albumet en klassiker, men det har altså ikke stoppet Ian Anderson & Co. fra å utgi albumet på nytt, men nå i dobbeltpakke med en ekstra CD som inneholder en julekonsert, innspilt 22. desember 2008 i St Bride’s Church i London. Vanligvis ville jeg syntes det var et dårlig og litt sjofelt påfunn at en var nødt til å kjøpe The Jethro Tull Christmas Album på nytt igjen, bare for å få med seg dette nye konsertopptaket, men når alt overskuddet fra utgivelsen går til hjemløse i London, blir det straks litt verre å synes at påfunnet er så veldig sjofelt. Det samme gjaldt forøvrig selve konserten, som var et tiltak for å samle inn penger til dem i London som må tilbringe jula, og resten av året, utendørs.
I og med at første CD, The Jethro Tull Christmas Album, er opptrykk av en seks år gammel utgivelse, skriver jeg ikke så om den her. Kort oppsummert synes jeg dette er ei skrive som holder svært høyt nivå, og som det har blitt en tradisjon for meg å sette på i juletida. Etter å ha hørt en god del på den nye skiva, Christmas At St Bride’s 2008, konstanterer jeg at også den holder bra nivå, til tross for at det er langt mindre Tull på den enn en kanskje kunne ha ventet. Av de 17 sporene den inneholder er bare litt over halvparten musikk som kan knyttes direkte til Jethro Tull. Åpningssporet, Weathercock, er selvsagt en av disse. Flott framføring, ikke så ulik den som er å finne på første CD (som altså er The Jethro Tull Christmas Album). Spor 2 følger, og dette er faktisk ikke Tull-musikk i det hele tatt, men en lengre introduksjon til konserten av prest George Pitcher, samt kirkekoret som synger What Cher. Pitcher later til å være en lystig fyr, og spøker under introduksjonen med at Ian Anderson på forhånd har bedt om ikke å få applaus fra publikum før etter at hele konserten er over. Dette setter også sitt preg på plata, som på grunn av den manglende applausen nesten blir som en live studioinnspilling i stedet for en konsert.
Så følger A Christmas Song, som jo er en god, gammel Tull-klassiker, og høyst passende på denne julekonserten. Det samme kan kanskje ikke helt sies om Living In These Hard Times, men med tanke på den økonomiske situasjen rundt om kring i verden, er (var) dette kanskje likevel ikke en så dum låt å ta med. Med sitt akustiske arrangement passer den også fint i settingen konserten holdes i. Den er også akkurat lystig nok til å passe inn i en slik julekonsert, til tross for sitt “ujuliske” tema. Og selvsagt morsomt at denne glemte perla har blitt vekket til live igjen fra glemselen.
Så følger igjen en framføring av St Bride’s kirkekor (samt kirkeorgel), som synger (spiller) Silent Night. Jeg er litt usikker på om jeg synes dette passer seg å ha med på en Jethro Tull-CD eller ikke. Tull selv deltar ikke i framføringen, og selv om Jethro Tull musikalt sett er enormt mye forskjellig, er ikke kirkekor som synger julesanger en av de tingene (før nå i alle fall). Jeg tror faktisk jeg i større grad hadde vært villig til å akseptere det dersom konserten var utgitt på DVD i stedet for på CD, siden jeg da i alle fall hadde kunnet se hva det var som foregikk på scenen og ikke trengt å lure på hvor Ian & Co. plutselig har tatt veien og hvorfor Jethro Tull-plata plutselig har blitt noe helt annet enn det jeg hadde forventet meg. Nå skal det riktignok sies at sporet med Silent Night (eller Glade Jul, som vi kaller den), er det jeg liker minst på hele plata, kanskje først og fremst på grunn av at jeg opplever denne julesangen som litt “oppbrukt”, og ganske treig av seg …
Så følger den første av de fire opplesningene konserten inneholder. Også dette er noe jeg nok ikke hadde ventet meg å finne på en Jethro Tull-CD, men jeg synes likevel dette er fire spennende innslag. Ian Anderson tar seg selv av første opplesning, og leser da utdrag (med bakgrunnsmusikk) fra Walter Scotts Marmion. “Each age has deemed the new-born year the fittest time for festal cheer” får vi blant annet høre. (Etter å ha hørt gjennom plata et utall ganger begynner jeg å kunne disse opplesningene utenat). Etter disse “sidesporene” følger en ny Tull-låt, nemlig Jack In The Green. Relativt lik de liveframføringene som har vært av låta tidligere. Another Christmas Song har jeg derimot ikke hørt live så mange ganger før (hvis noen …), så det var et spennende innslag. Med det akustiske preget på konserten blir også denne framføringen nokså ulik både studioversjonen fra 1989 og nyinnspillingen på The Jethro Tull Christmas Album.
Så følger en hel rekke spor som ikke direkte kan knyttes til Jethro Tull. Forfatter og nyhetsmann Gavin Esler leser “God’s Grandeur” av Gerald Manley Hopkins, før koret stemmer i med den velkente Oh, Come All Ye Faithful. En ny opplesning følger, denne gangen av forfatter Mark Billingham som leser “The Ballad of the Breadman” av Charles Causley. Kanskje den opplesningen som er enklest å følge, fordi den forteller en sammenhengende historie (nemlig en moderne versjon av livet til Jesus, satt til vår tid). Etter tre spor på rad med opplesninger og kirkekor er det nesten så en har glemt at det er en Jethro Tull-konsert en hører på her, og en kommer i alle fall litt nærmere det en hadde forventet seg med A Winter Snowscape, selv om denne instrumentale låta jo er laget av Martin Barre og ikke Ian Anderson, og var med på hans soloalbum Stage Left fra 2003. Den er riktignok også med på The Jethro Tull Christmas Album. Noen liveframføring av denne låta har jeg imidlertid ikke hørt tidligere, så det var spennende. Etter dette får vi nok en opplesning, nemlig “Christmas” av John Betjeman. Opplesningen er det denne gangen skuespiller Andrew Lincoln som står for. Lincoln er gift med Ian Andersons datter, Gael Anderson, og Ian og Andrew kommer med noen vittige bemerkninger til hverandre før opplesningen skal ta til. Også i øyeblikk som dette skulle jeg ha ønsket at det var en DVD jeg så på, og ikke en CD jeg bare hørte på.
Når vi er kommet til spor 14 er det endelig tid for Jethro Tull-musikk igjen. Fires At Midnight er ikke direkte knyttet til jula, noe også Ian Anderson påpeker i introduksjonen til låta, men er likevel knyttet til den mørke årstida (også kjent som vinteren), så den slipper gjennom. We Five Kings er en omarbeidet versjon av den gamle julesangen We Three Kings, og var i tillegg til å være med på The Jethro Tull Christmas Album, også med på DVDen/CDen Ian Anderson Plays the Orchestral Jethro Tull fra 2005. Denne versjonen skiller seg ikke særlig ut fra de andre. Koret overtar deretter igjen, men nå er faktisk Ian Anderson med på fløyte også! Gaudete er en gammel (fra 1600-tallet) julehymne på latin, som det senere har blitt satt musikk til. Kombinasjonen kor som synger på latin, kirkeorgel og Ian Anderson på fløyte er spennende!
Så er vi kommet til den store avslutningen, der vi får God Rest Ye Merry Gentlemen i en utvidet versjon, med først Jethro Tulls jazzaktige versjon (med en velsignelse av prest George Pitcher midt inne i låta), og deretter den tradisjonelle versjonen med kirkeorgel og kor. Det er på dette tidspunktet bøssene går rundt i kirka sånn at folk (for det meste Jethro Tull-fans) skal få mulighet til å gi til den gode saken konserten avholdes for. Igjen skulle jeg ha ønsket at jeg kunne se hva det var som foregikk, i stedet for at jeg bare kan høre at det blir litt “uro” og at det er penger som klinger. En miniversjon av Thick As A Brick med kun Ian Anderson på gitar avslutter hele julekonserten, selv om akkurat den låta i alle fall ikke kan sies å ha så veldig mye med jul å gjøre. Etter dette kommer endelig den etterlengtede applausen som bekrefter det vi som har hørt på lenge har antatt - ja, det er faktisk publikum til stede!
Helhetsinntrykket mitt av denne julekonserten er som sagt positivt, og når jeg allerede har som juletradisjon å høre på The Jethro Tull Christmas Album, kan jeg nok (hvis jeg lever) i årene framover også inkludere denne skiva, som jeg definitivt tror kan skape julestemning. I og med at konserten foregår i en kirke blir det noe litt høytidelig over den også, og selv oss som ikke går i kirka vil nok innrømme at kirkerommet er et spesielt sted i forhold til der vi befinner oss i hverdagen. Og nettopp derfor (i tillegg til det jeg allerede har nvent) skulle jeg ha ønsket at konserten ble utgitt på DVD i stedet for CD. Når det er sagt, ser jeg også fordelen ved en CD-utgivelse framfor en DVD-utgivelse, i og med at da blir lyden alene som blir hovedfokus. En kan la blikket hvile på hva en selv vil, og en kan ha musikken på i bakgrunnen mens en holder på med noe annet, i stedet for at en blir oppfordret til å se på en skjerm for å få med seg alt som foregår. Jeg lurer likevel litt på om det i lengden er så veldig lyttbart å få lange korframføringer med kirkeorgel, når det ikke egentlig er det en er ute etter å høre. Ian Anderson har de siste årene likevel ved flere anledninger eksperimentert både med form og innhold i konsertene sine (som for eksempel ved Rubbing Elbows-turnéene som var en blanding av konsert og talkshow), så at han nå altså implementerer kirkekor og diktopplesning, kommer vel kanskje ikke som noen overraskelse. Resultatet blir også relativt bra, selv om jeg tror at en ville fått en bedre opplevelse av en slik sammenblanding enten ved å være til stede selv, eller ved en DVD-utgivelse. “CD 1″, altså The Jethro Tull Christmas Album, trekker denne doble utgivelsen opp fra en sjuer til Åtte Tommy-tomler opp!